Utvalgte entrepriserettslige avgjørelser i mars 2023

Det avsies jevnlig dommer i norske domstoler om entrepriserettslige tvister. Enkelte saker er prinsipielle og får stor oppmerksomhet. Andre avgjør mer konkrete spørsmål, som likevel kan være av stor betydning for aktørene i bransjen som daglig møter tilsvarende problemstillinger. Vi mener derfor det er nyttig å holde seg oppdatert på utviklingen i rettspraksis, ikke bare for advokater og jurister, men også for aktørene som driver i bygg- og anleggsbransjen i det daglige. Dette nyhetsbrevet har derfor som hensikt å holde enhver som er interessert oppdatert på rettsutviklingen innenfor entrepriserett.

Denne utgaven dekker utvalgte entrepriserettslige avgjørelser i mars 2023. I denne perioden har Høyesterett avsagt to dommer innen entrepriseretten. Den første dommen gjaldt entreprenørens krav om kompensasjon før økt arbeidsgiveravgift, samt hvorvidt byggherren kan motregne sitt dagmulktskrav mot entreprenørens vederlagskrav eksklusive merverdiavgift. I den andre dommen fra Høyesterett var spørsmålet om entreprenøren skal medta kostnader til plunder og heft i sitt varsel om forsering såfremt slike kostnader vil bli en følge av forseringstiltaket. Vi har også valgt ut to avgjørelser fra Borgarting lagmannsrett. Den første dommen gjelder forsering- og plunder og heft krav i en underentreprise. Den andre dommen omhandler en sluttoppgjørstvist i underentreprise, som blant annet reiser spørsmål om fristforlengelse og påvirkning på kritisk linje.

Vi minner også om at du til enhver tid finner en oppdatert og tematisert oversikt over domstolspraksis på entrepriserettens område på våre nettsider, hvor dommene også kan lastes ned. Sidene finner du he

Dommer fra Høyesterett

Krav om kompensasjon for økt arbeidsgiveravgift, og avregning av dagmulkt (HR-2023-411-A)

Den 7. mars 2023 avsa Høyesterett dom i sak mellom byggherren Statens Vegvesen og entreprenøren Marti Nordnes DA («Marti»). Hålogaland lagmannsrett hadde da allerede tatt stilling til en rekke tvistepunkter knyttet til sluttoppgjøret i prosjektet. Av disse ble to spørsmål sluppet inn til behandling i Høyesterett. Det første spørsmålet var om entreprenøren kunne kreve tilleggsvederlag av byggherren som følge av økt arbeidsgiveravgift. Det andre spørsmålet var om byggherrens dagmulktskrav skulle avregnes mot entreprenørens vederlagskrav eksklusive eller inklusive merverdiavgift. Lagmannsretten hadde rettskraftig avgjort at Statens Vegvesen hadde rett til dagmulkt på 41,2 millioner kroner.

Arbeidsgiveravgiftsspørsmålet

Bakgrunnen for tvisten om arbeidsgiveravgift var at regelverket om arbeidsgiveravgift ble endret etter kontraktsinngåelse. Tidligere ble regelverket praktisert med et unntak for ambulerende virksomheter, som tillot en av Martis underentreprenører å utføre arbeidet uten arbeidsgiveravgift, fordi arbeidet ble utført i Troms som var fritatt for arbeidsgiveravgift, selv om underentreprenøren var registrert i Sør-Norge. EFTA-domstolen konstaterte, etter kontraktsinngåelse, at dette unntaket var i strid med regelverket om statsstøtte, og unntaket ble dermed tilsidesatt. Dette ledet til at Martis underentreprenør måtte betale arbeidsgiveravgift på 14,1 % i stedet for 0 %. Marti krevde med grunnlag i NS 8406 pkt. 23.1 tilleggsvederlag av Statens Vegvesen som følge av den økte arbeidsgiveravgiften og påberopte seg i denne forbindelse kontraktens bestemmelser om indeksregulering og endring av offentlig avgifter mv.

Lagmannsrettene hadde forut for denne dommen tatt noe ulike tilnærminger til denne typen spørsmål. I den såkalte flypassasjeravgiftdommen fra 2021 (omtalt i vårt nyhetsbrev) konstaterte Gulating lagmannsrett at entreprenøren ikke kunne kreve særskilt kompensasjon for slike avgifter, med mindre det var snakk om avgifter «som entreprenøren etter kontrakten skulle betale». Gulating anså avgifter som måtte betales som en del av entreprenørens alminnelige virksomhet for å falle utenfor dette. Når Hålogaland tok stilling til tvisten mellom Marti og Vegvesenet, la imidlertid Hålogaland til grunn at det avgjørende måtte være om avgiftsøkningen ble kompensert gjennom indeksregulering eller ikke, slik at entreprenøren kunne kreve særskilt kompensasjon for avgiftsøkninger som ikke gav «relevante utslag» på indeksreguleringen. Arbeidsgiveravgiftsøkningen ble ikke ansett for å gjøre det fordi den kun førte til helt marginale utslag i indeksreguleringen, og Hålogaland gav dermed Marti medhold.

Høyesterett kom imidlertid til at Marti ikke kunne kreve særskilt kompensasjon for avgiftsøkningen. Høyesterett påpekte at grensesnittet mellom NS 8406 punkt 23.1 første og fjerde ledd er uklar, men at utgangspunktet likevel er slik at entreprenøren ikke skal kompenseres for samme avgiftsøkning to ganger. Avgiftsøkninger som etter sin art gir utslag i indeksreguleringen kunne da ikke gi grunnlag for særskilt kompensasjon. Dette måtte også gjelde når kompensasjonen etter indeksreguleringen ikke dekket de reelle kostnadsøkningene.

Høyesterett uttrykte forståelse for at ovennevnte tolkningsresultat vil kunne oppfattes som urimelig for entreprenøren. Høyesterett mente imidlertid at slike utslag vil kunne forekomme ved bruk av indeksreguleringen: Enkelte ganger blir entreprenøren bedre stilt enn hva realiteten er, andre ganger omvendt.

Dagmulktsspørsmålet

Det andre spørsmålet for Høyesterett var om Statens Vegvesen hadde adgang til å motregne sitt dagmulktskrav mot Martis vederlagskrav eksklusive merverdiavgift. Statens Vegvesen hadde løpende trukket dagmulkt fra fakturert beløp eksklusiv merverdiavgift og beregnet ny merverdiavgift ut fra det reduserte beløpet. Marti hadde etter hvert svart med å løpende utstede kreditnotaer slik at merverdiavgiftsoppgjøret med myndighetene ble korrigert.

Høyesterett konkluderte med at Statens Vegvesen hadde adgang til å motregne sitt dagmulktskrav mot Martis vederlagskrav eksklusiv merverdiavgift. Avgiftsrettslig betraktes dagmulkt som et prisavslagskrav som reduserer kontraktsvederlaget. Dagmulkten reduserer beregningsgrunnlaget for merverdiavgift og entreprenøren er følgelig heller ikke pliktig til å betale merverdiavgift for den delen av kontraktsvederlaget som reduseres som følge av dagmulktskravet.

Høyesterett konkluderte også med at entreprenøren kunne håndtere likviditetsbelastningen slik Marti hadde gjort ved utstedelse av kreditnotaer. I den forbindelse viste Høyesterett til de nye reglene for merverdiavgift som innebærer at entreprenøren ikke lenger er pliktig til å betale merverdiavgift på omtvistede krav i byggefasen, uten at kravet er avklart.

Oppsummering

Dommen innebærer at spørsmålet om entreprenørens adgang til å kreve særskilt kompensasjon for avgiftsøkninger nå er avklart. Videre innebærer en viktig prinsipiell avklaring hva gjelder avgiftsberegning ved motregning med dagmulktskrav.

HR-2023-534-A

Den 24. mars 2023 avsa Høyesterett dom i sak mellom totalentreprenøren Backe Stor-Oslo AS («Backe») og totalunderentreprenøren Elektro-Kontakten AS («EK»).  Borgarting lagmannsrett hadde da i 2022 i stor grad gitt EK medhold i sine krav om tilleggsvederlag for forsering og plunder og heft, i en dom som er omtalt i vårt nyhetsbrev for april 2022. Ett spørsmål ble imidlertid sluppet inn til behandling for Høyesterett: Hvorvidt man ved totalunderentreprenørens vederlagsanslag ved defensiv forsering også skal medregne kostnader som følge av ineffektiv drift så langt slike kostnader vil bli en følge av forseringen.  Lagmannsretten hadde rettskraftig avgjort at Backe hadde avslått et berettiget krav om fristforlengelse fra EK.

Av NS 8417 pkt. 33.8 fremgår det at totalunderentreprenøren, ved avslag på et berettiget krav om fristforlengelse, kan iverksette defensiv forsering så fremt forseringsvederlaget «må antas å [ikke] ville overstige den dagmulkten som ville ha påløpt hvis totalentreprenørens avslag var berettiget og forsering ikke ble iverksatt, tillagt 30 %». Lagmannsretten hadde under tvil kommet til at anslåtte kostnader til plunder og heft ikke skulle trekkes inn ved beregningen av vederlaget for forseringen. Flertallet i Høyesterett (dissens 3-2) kom imidlertid til at begrepet «vederlaget for forseringen» i NS 8417 punkt 33.8 skal forstås slik at det også omfatter kostnader som følge av ineffektiv drift så langt disse er en følge av forseringen. Lagmannsrettens må dermed på ny ta stilling til om EK hadde rett til å iverksette defensiv forsering etter bestemmelsen. 

Ved vurderingen la Høyesterett til grunn at bestemmelsens ordlyd – «vederlaget for forseringen» – tilsa at alle merkostnader som følge av forseringen medtas i estimatet entreprenøren er forpliktet til å foreta før forsering eventuelt blir iverksatt. Også bestemmelsens formål – at totalentreprenøren ikke skal måtte akseptere en forsering som medfører risiko for uforholdsmessige kostnader – tilsa en slik forståelse. Det ville være i strid med bestemmelsens formål dersom totalunderentreprenøren i anslaget ikke skulle medta merkostnader som ville påløpe som følge av ineffektiv drift.

At merkostnader som følge av ineffektiv drift kan være vanskeligere å beregne enn andre merkostnader, og særlig beregningen av merkostnader som vil påløpe som følge av forseringen, var ifølge Høyesterett ikke avgjørende innvendinger. Høyesterett presiserte at det etter bestemmelsen ikke kreves en nøyaktig beregning av forseringsvederlaget, kun et forsvarlig estimat.

Mindretallet i Høyesterett mente imidlertid at lagmannsrettens forståelse av bestemmelsen var riktig. Ifølge mindretallet ga ikke ordlyden noe klart svar på om krav som følge av ineffektiv drift skulle trekkes inn i beregningen. Mindretallet trakk også frem at ineffektiv drift ofte skyldes et samvirke av årsaker og at det vil kunne være utfordrende for totalunderentreprenøren å skille ut merkostnader som vil knytte seg direkte til forseringsarbeidene. Mindretallet trakk også frem et annet hensyn bak bestemmelsen enn flertallet: Ivaretakelsen av totalunderentreprenørens interesser i et tilfelle hvor totalentreprenøren begår kontraktsbrudd ved å avslå et berettiget krav på fristforlengelse. Mindretallet fant avgjørelsen vanskelig.

Dommen innebærer en nyttig avklaring vedrørende beregningen av forseringsvederlaget som entreprenøren må foreta før defensiv forsering iverksettes. Høyesterett tok imidlertid ikke stilling til de konsekvenser det vil ha dersom estimatet overstiger begrensningene i bestemmelsen (dagmulkt + 30 %). Med resultatet Høyesterett har kommet til, vil dette formodentlig bli et sentralt tema når saken skal behandles på nytt i lagmannsretten.

Forsering/plunder og heft-krav i underentreprisekontrakt i rassikringsprosjekt (LB-2021-139395)

Borgarting lagmannsrett avsa 8. mars 2023 dom i sak mellom Veidekke og Alf Brekken og Sønner AS («ABS»). Saken gjaldt krav om tilleggsvederlag i forbindelse med rassikringsarbeider av E10 i Lofoten.

Veidekke inngikk i 2012 avtale med Statens Vegvesen om rassikring av deler av Europaveg 10. Som en del av kontrakten inngikk blant annet utsprengning av ca. 188 000 kubikkmeter fjell fra fjellskjæringer, oppføring av fire rasoverbygg i betong og bygging av veg i dagen. Veidekkes kontrakt med Statens Vegvesen var en utførelsesentreprise basert på NS 8406 (forenklet norsk bygge- og anleggskontrakt). ABS og Veidekke inngikk deretter kontrakt om underentreprise for deler av arbeidene: Konkret for sprengnings- og masseflytningsarbeider. Underentreprisekontrakten var basert på NS 8415 (underentreprisekontrakt vedrørende utførelse av bygge- og anleggsarbeider).

Om bakgrunnen for tvisten: Tilleggsavtale vedrørende Veidekkes sluttoppgjørstvist med Statens Vegvesen

Under utførelsen av grunnarbeidene møtte ABS på betydelig større mengder løsmasser enn ABS (og Veidekke) hadde, og kunne, forventet. Som følge av dette – og en rekke andre forhold – fikk ABS (og Veidekke) et arbeidsomfang utover det opprinnelig forutsatte, herunder også forsinket oppstart av arbeidene. Veidekke fremmet krav som følge av dette mot Statens Vegvesen. Statens Vegvesen på sin side fastholdt at overleveringen av anlegget skulle skje som planlagt (november 2014). Som følge av dette ble det iverksatt betydelige forseringstiltak fra både Veidekke og ABS.

I 2014 inngikk Veidekke og ABS avtale hvoretter begge parter forpliktet seg til et nært samarbeid i forbindelse med Veidekkes sluttoppgjørstvist for domstolene med Statens Vegvesen («tilleggsavtalen»). I avtalen ble også den økonomiske fordelingen av utfallet av Veidekkes rettsprosess med Statens Vegvesen regulert. Det var blant annet angitt fordelingsnøkler mellom Veidekke og ABS for utfallet av Veidekkes krav om forsering og plunder og heft. I tingretten i 2018 ble Veidekke tilkjent kr 103 216 387, hvorav forsering og plunder og heft utgjorde kr 29 596 924. Etter tingrettsdommen inngikk Statens Vegvesen og Veidekke forlik i 2019. Som følge av forliket mente Veidekke at ABS etter tilleggsavtalen var berettiget ca. 5,5 MNOK for forsering og ca. 6,5 MNOK for nedsatt produktivitet.

Som følge av den rettslige prosessen mellom Veidekke og Statens Vegvesen, herunder avtalen partene inngikk, ble det ved ferdigstillelsen av arbeidene ikke foretatt et alminnelig sluttoppgjør mellom Veidekke og ABS. ABS tok ut stevning mot Veidekke i 2016 for en rekke kontraktskrav og tilleggskrav. Sluttoppgjøret og den rettslige prosessen mellom Veidekke og ABS ble imidlertid stilt i bero i påvente av den rettslige prosessen.

Saken mellom Veidekke og ABS omfattet til sammen ni kontraktskrav og 16 tilleggskrav, samt blant annet krav knyttet til forsering og nedsatt produktivitet. ABS gjorde blant annet gjeldende at Veidekke ikke hadde overholdt sine forpliktelser etter samarbeidsavtalen partene inngikk i 2014 og at ABS av den grunn hadde krav på vederlag utover hva som fulgte av fordelingsnøkkelen i tilleggsavtalen. ABS krevde henholdsvis ca. 18 MNOK for forsering og ca. 35 MNOK for nedsatt produktivitet. Totalt krevde ABS et beløp oppad begrenset til kr 148 788 482. I tingretten i 2020 ble ABS tilkjent ca. 13 MNOK i sine krav mot Veidekke. Veidekke på sin side ble tilkjent ca. 13 MNOK i sine motkrav. ABS ble i tingretten dømt til å betale saksomkostninger til Veidekke stor kr 20 MNOK.

ABS anket dommen til lagmannsretten.  

Back-to-back, betydningen av tilleggsavtalen og tilkjennelse av kontrakts- og tilleggskrav

Lagmannsretten tok først stilling til om ABS’ krav mot Veidekke (for enkelte av kontrakts- og tilleggskravene) var begrenset til hva Veidekke oppnådde i sitt forlik med Statens Vegvesen (såkalt «back-to-back på konsekvensnivå»). Avtalen var utvilsomt basert på back-to-back på regelnivå (kontraktsvilkår og beskrivelser i hovedkontrakten speiles i underkontrakten). Back-to-back på konsekvensnivå var imidlertid en mer inngripende tolkning av kontrakten som ifølge lagmannsretten krevde en utførlig kontraktsregulering. Back-to-back på konsekvensnivå måtte derfor ha kommet eksplisitt til uttrykk i kontrakten dersom det skulle gjelde. Lagmannsretten kom til at det ikke var kommet eksplisitt til uttrykk i kontrakten og at ABS’ krav mot Veidekke derfor ikke var begrenset til hva Veidekke oppnådde oppover mot Statens Vegvesen.

Lagmannsretten kom etter en konkret tolkning til at Veidekke hadde brutt samarbeidsforpliktelsene i tilleggsavtalen og at ABS’ krav derfor heller ikke var begrenset til hva som fulgte av tilleggsavtalens fordelingsnøkkel. Når det gjaldt kontraktskravene (som hovedsakelig gjaldt mengdeavregninger) ble ABS tilkjent i overkant av 4 MNOK av omtvistet beløp på kr 6 MNOK. For tilleggskravene (eks. forsering og nedsatt produktivitet) ble ABS tilkjent i underkant av 5 MNOK av omtvistet beløp på 30 MNOK.

Forsering og nedsatt produktivitet (plunder og heft)

ABS krevde i underkant av 55 MNOK for kostnader forbundet med forsering og nedsatt produktivitet. Kravet knyttet seg både til en forseringsperiode fra mai til november 2014 («toppforseringen»), men også som følge av sammensatte konsekvenser av tillegg og endringer utenfor denne toppforseringsperioden.

Lagmannsretten påpekte innledningsvis at underentreprenøren etter NS 8415 punkt 22.2 må forholde seg til hovedentreprenørens forseringspålegg. Underentreprenøren kan imidlertid kreve dekket kostnader for økte utgifter «som følge av» nedsatt produktivitet eller forstyrrelser som forseringspålegget medfører jf. NS 8415 punkt 25.3 andre ledd bokstav b. Tilsvarende kan underentreprenøren på samme måte kreve vederlagsjustering for nedsatt produktivitet utenfor forseringstilfellene, i den grad dette er sannsynliggjort ihht. gjeldende krav.

Den største delen av kravet til ABS omfattet vederlag for dokumentert merforbruk av timer. Merforbruket ble særlig påberopt å ha årsakssammenheng med «toppforseringen» i perioden mai til november 2014. ABS’ krav bygget på en rapport utarbeidet av rådgivningsselskapet Paradigme AS. I rapporten var det utarbeidet et periodisert timeverksregnskap som bygget på faktisk forbrukte timer målt opp mot inntjente timer basert på kalkulerte enhetstider. Rapporten beregnet et samlet merforbruk hos ABS på 50 332 timer for hele utførelsesperioden. Lagmannsretten mente at man ikke uten videre kunne basere et krav om nedsatt produktivitet på rapporten alene da det var flere feilkilder knyttet til timeverksberegningene (både på forbrukte timer og beregningen av inntjente timer).

Men rapporten hadde ifølge lagmannsretten bevisverdi for å belyse forseringskostnader, produktivitetstap og til dels årsakssammenhenger. Det periodiserte timeregnskapet – som baserte seg på lasslister, salveplaner, tegningsmateriale, fremdriftsplaner mv. – ga grunnlag for å sammenligne produktivitet i driftsperioder påvirket og upåvirket av forseringen («measured mile»-tilnærming). Produktivitetstapet frem til mai 2014 (før toppforseringen) dannet en referanse for hva ABS kostnadsytelse ville ha vært uten «toppforseringen». Forskjellen mellom produktivitetstapet i upåvirket og påvirket periode hadde ifølge lagmannsretten mest sannsynlig årsakssammenheng med forseringen, uavhengig av feilkildene i timeverksregnskapet. Dette fordi det ikke var påvist forhold innenfor ABS risiko som kunne ha forårsaket ulik produktivitet før og etter iverksettelsen av «toppforseringen».

Lagmannsretten fant på denne bakgrunn at det i tilstrekkelig grad var sannsynliggjort at nedsatt produktivitet (merforbruket) stod i direkte årsakssammenheng med forseringstiltakene i forseringsperioden. Metoden innebar elementer av skjønn, men lagmannsretten mente dette ikke var i strid med retningslinjene i HAB-dommen.

For transportarbeidene var det eksempelvis et overforbruk på timer forutfor toppforseringen på 1 % mot 38% under forseringsperioden. Skjønnsmessig mente lagmannsretten at ABS måtte ha risikoen for 10% som følge av beregningenes feilkilder, samt andre mulige årsaksforhold. Det resterende overforbruket måtte ifølge lagmannsretten skyldes nedsatt produktivitet som følge av forsering.

Det samlede vederlaget for indirekte forseringskostnader i form av nedsatt produktivitet i perioden mai 2014 til februar 2015 ble kr 16 185 000.

ABS ble også tilkjent tilleggsvederlag som følge av nedsatt produktivitet for perioden forutfor toppforseringen. Lagmannsretten fant det klart at den samordnede utførelsen også ble forstyrret av byggherreforhold i denne perioden. Merforbruket for bore- og sprengningsarbeider var i Paradigmes rapport kalkulert til 56% før forsering, noe som ifølge lagmannsretten ikke kunne ha annen forklaring enn at dette skyldtes byggherreforholdene påberopt (blant annet løsmassene). Selve utmålingen ble skjønnsmessig satt til 75% av produktivitetstapet.

ABS ble også tilkjent øvrige forseringskostnader som nattillegg, økt administrasjon, brakkerigger mv. på ca 7 MNOK.

Totalt tilkjente lagmannsretten ABS kr 26 424 487 for forsering og nedsatt produktivitet.

Veidekke ble på sin side imidlertid tilkjent nærmere 20 MNOK i motkrav tilknyttet forseringsarbeidene. Kostnadene knyttet seg til forhold ABS etter kontrakten skulle dekke, men som Veidekke hadde lagt ut for. Dette innebar til slutt et endelig nettoresultat i saken i favør av ABS på ca. 7 MNOK.

Lagmannsretten fant det på denne bakgrunn klart at verken ABS eller Veidekke hadde fått fullt ut eller i det vesentlige. Verken ABS eller Veidekke ble ansett å ha fått medhold av betydning heller. Partene måtte derfor bære egne omkostninger.

Oppsummert

Dommen er enda et eksempel fra den siste tiden som viser at det er mulig for entreprenøren å vinne frem med sitt plunder og heft krav etter HAB-dommen. Dommen viser at entreprenøren – ved å sannsynliggjøre det hypotetiske hendelsesforløpet uten byggherreforholdene – kan klare å sannsynliggjøre merkostnader som mest sannsynlig må skyldes forhold byggherren bærer risikoen for. Dette ble gjort gjennom den såkalte «measured-mile»-tilnærmingen.

LB-2022-13453

Borgarting lagmannsrett avsa 22. mars 2023 dom i sluttoppgjørstvist mellom WK Entreprenør AS («WK») som totalentreprenør og Con-Form AS («CF») som totalunderentreprenør. CF hadde fremmet krav om fristforlengelser og vederlagsjustering. WK på sin side hadde ulike motkrav (dagmulkt og erstatning) som lagmannsretten også behandlet. WK, som fikk medhold på de vesentlige punktene i saken, ble representert av CMS Kluge v/advokat Fredrik Aadahl og advokat Henriette Gillingsrud.

Saken gjaldt et byggeprosjekt på Oksenøya i Bærum hvor WK var hovedentreprenør i prosjektet som omfattet oppføring av syv leilighetsbygg. WK hadde engasjert CF for leveranse og oppføring av råbyggene (prefabrikkerte betongelementer) og for fasadeveggene. Kontrakten var basert på NS 8417.

Et av spørsmålene lagmannsretten tok stilling til var om den avtalte byggetiden var 24 kalenderuker eller 24 arbeidsuker. Byggetiden ville bli noe lengre om den var avtalt i arbeidsuker ettersom (i alle fall) røde dager i så fall ville forskyve den totale byggetiden. CF hadde i sitt tilbud angitt byggetiden som «arbeidsuker». I de etterfølgende avtaledokumentene var imidlertid den totale byggetiden angitt i uker. Lagmannsretten mente at en objektiv tolkning av kontraktens ordlyd tilsa at byggetiden måtte anses avtalt i kalenderuker og ikke i arbeidsuker.

Videre konkluderte lagmannsretten med at det ikke kunne påvises en felles forståelse mellom partene som kunne tilsi at partene hadde ment at den angitte byggetiden skulle være arbeidsuker. Situasjonen var heller ikke slik at WK burde forstått at CF mente seg berettiget til en byggetid på 24 arbeidsuker. Lagmannsretten påpekte i denne forbindelse at begrepet «arbeidsuker» ikke er et entydig begrepet og at det var CF som i så fall hadde en klar foranledning til å klargjøre forståelsen av «uker» i den endelige avtalen. For CF måtte det ha fremstått tydelig at WK la til grunn at byggetiden var angitt i kalenderuker. I et slikt tilfelle mente lagmannsretten at CF i så fall måtte ha foretatt seg noe for å korrigere WKs oppfatning. Lagmannsretten konkluderte på denne bakgrunn med at byggetiden var avtalt i kalenderuker og ikke arbeidsuker.

CF hadde fremmet flere krav om fristforlengelse og vederlagsjustering, men fikk ikke medhold i noen av disse utover hva WK hadde akseptert i sluttoppgjøret. WK hadde blant annet akseptert vederlagsjustering på ca. 3 MNOK for et senere tilkommet råbygg.

Et av fristforlengelseskravene knyttet seg til forsinkede støpearbeider hos WK og hvor CF anførte at de hadde benyttet av egen «slakk» (tidsmessig fleksibilitet) slik at neste fremdriftskritiske aktivitet ble nådd. Lagmannsretten påpekte at det er et vilkår for fristforlengelse etter NS 8417 punkt 33.1 at fremdriften «hindres». I dette ligger det at forholdet som påberopes må ha hatt en innvirkning på underentreprenørens mulighet til å nå en kontraktsfestet frist, dvs. på kritisk linje (jf. blant annet Lysaker-stasjon dommen fra 2011). Lagmannsretten konkluderte med at det ikke var oppstått noen fremdriftshindring på kritisk linje. Når det gjaldt CFs anførsel om at de hadde benyttet av egen slakk slik at neste fremdriftskritiske aktivitet ble nådd påpekte lagmannsretten at det ikke var noe tilgjengelig tid i CFs fremdriftsplaner som kunne brukes til andre gjøremål. Forstyrrelsene på fremdriften var uansett av så beskjeden art at det var noe CF uansett måtte tatt høyde for at kunne oppstå uten at man ville ha noe krav på tilleggstid av den grunn.

WK fikk medhold i flere av sine motkrav i saken. Motkravene gjaldt blant annet forsinket overlevering av råbyggene, samt forsinket levering av FDV-dokumentasjon. I tillegg fikk WK medhold i et krav basert på avståelse av uberettiget berikelse i kontrakt. Kravet var basert på at det kort tid før ankeforhandlingene ble avdekket at CF hadde videreført og fått dekket et erstatningskrav fra WK mot sin egen underleverandør, samtidig som CF bestred kravet mot WK.  WK fremmet også et krav på 1,1 MNOK som gjaldt oppretting av loddavvik på fasadeveggene. Lagmannsretten ga WK fullt medhold i dette kravet. Totalt fikk WK medhold i motkrav på 2,2 MNOK.

Etter fradrag for WKs motkrav var CFs krav på betaling på et begrenset beløp, som var betydelig lavere enn det WK under saksforberedelsen hadde tilbudt for å forlike saken.   Lagmannsretten påpekte at CF ville oppnådd betydelig mer enn de oppnådde ved dom i lagmannsretten om de hadde akseptert WKs forlikstilbud. Dette talte med styrke for at WK skulle tilkjennes sakskostnader. WK ble derfor tilkjent sakskostnader med 1 MNOK for tingretten og 1 MNOK for lagmannsretten.