Utvalgte entrepriserettslige avgjørelser i oktober 2021

Det avsies jevnlig dommer i norske domstoler om entrepriserettslige tvister. Enkelte saker er prinsipielle og får stor oppmerksomhet. Andre avgjør mer konkrete spørsmål, som likevel kan være av stor betydning for aktørene i bransjen som daglig møter tilsvarende problemstillinger. Vi mener derfor det er nyttig å holde seg oppdatert på utviklingen i rettspraksis, ikke bare for advokater og jurister, men også for aktørene som driver i bygg- og anleggsbransjen i det daglige. Dette nyhetsbrevet har derfor til hensikt å holde enhver som er interessert oppdatert på rettsutviklingen innenfor entrepriserett. Fra oktober måned har vi valgt ut en avgjørelse fra Gulating, som gjaldt krav om riggregulering etter formel for forlenget byggetid.

Riggregulering og fristforlengelse basert på berettigede forventninger (lg-2021-17791)

Gulating lagmannsrett avsa 26. oktober 2021 dom i sak mellom byggherre Helse Bergen Hf («byggherren») og entreprenør J H Nævdal Bygg AS («Nævdal»). Saken gjaldt krav på vederlagsjustering for rigg- og driftsytelser i forlenget byggetid etter en riggformel som var inntatt i kontrakten. CMS Kluge ved advokat Kjetil Synsvoll Sangolt bistod Nævdal i saken.

Nævdal var av byggherre engasjert til å utføre innredningsarbeider i prosjektet Nytt senter for barn, unge og psykosomatisk medisin («BUSP») ved Haukeland sykehus, som bestod av totalt 22 sidestilte entrepriser. I tillegg skulle Nævdal ha ansvaret for en rekke generelle rigg- og driftsytelser for alle entreprisene i prosjektet, herunder løpende ansvar for byggrenhold og avfallhåndtering (rent-tørt-bygg). 

Prosjektet var preget av store forsinkelser allerede fra oppstart, noe som fikk betydning for fremdriften i Nævdals leveranser. Partene var for lagmannsretten enige om at årsakene til forsinkelsene var forhold som byggherren bar risikoen for, og som derfor i utgangspunktet ga Nævdal krav på fristforlengelse og vederlagsjustering. Byggherren mente imidlertid at Nævdal hadde tapt retten til å kreve vederlagsjustering for økte rigg- og driftsytelser i forlenget byggetid, fordi Nævdal ikke hadde varslet byggherren i henhold til reglene i NS 8405. 

Det var ubestridt at Nævdal ikke hadde varslet byggherren om krav på verken fristforlengelse eller vederlagsjustering. Grunnen til at Nævdal ikke hadde varslet byggherren om krav på fristforlengelse, var at Nævdal oppfattet at de hadde fått slik fristforlengelse av byggherren. At Nævdal ikke hadde varslet krav om vederlagsjustering for rigg- og driftsytelser, skyldtes at partene hadde inntatt en riggformel i kontrakten som på forhånd fastsatte hvordan økte rigg- og driftsytelser skulle kompenseres dersom Nævdal hadde krav på fristforlengelse. 

Det oppstod dermed to hovedspørsmål for lagmannsretten: For det første, om Nævdal hadde fått innvilget fristforlengelse. For det andre, om kontrakten i så fall krevde at Nævdal varslet krav om vederlagsjustering for rigg- og driftsytelser. 

Lagmannsretten konkluderte med at det normalt ikke vil være krav til særskilt varsel om vederlagsjustering av rigg og drift dersom det er avtalt at slik vederlagsjustering skal skje automatisk gjennom en avtalt riggformel. 

Lagmannsretten kom etter en helhetlig og konkret vurdering av omstendighetene i saken også til at byggherren hadde gitt Nævdal «rimelig grunn til å tro» at Nævdal hadde fått fristforlengelse frem til overtakelse 19. april 2017. Det ble blant annet lagt vekt på at byggherre ikke hadde overholdt sin kontraktsfestede forpliktelse til å utarbeide en omforent og signert fremdriftsplan – som etter kontrakten skulle være utgangspunktet for de dagmulktsbelagte fristene - at byggherre hadde gitt Nævdal beskjed om at de ikke ville kreve dagmulkt for den forlengede byggetiden, og at det var synbart at Nævdal pådro seg utgifter til rigg og drift i den forlengede byggetiden. 

Som følge av dette var forutsetningen for vederlagsjustering etter riggformelen oppfylt, og lagmannsretten ga Nævdal medhold i et vederlagskrav på kr 5 213 788,74 eks. mva. 

Avgjørelsen bekrefter det som i lengre tid har vært lagt til grunn i den entrepriserettslige teori, at det normalt ikke vil være krav til særskilt varsel for rigg- og driftskompensasjon dersom det mellom partene er avtalt en automatisk regulering av denne. Avgjørelsen illustrerer også at avtalerettslige regler også kan gi entreprenøren rett på fristforlengelse – dersom byggherren har gitt entreprenøren rimelig grunn til å tro at fristforlengelse er innvilget. Slike avtaler vil det imidlertid alltid være å anbefale å få formalisert, for å fjerne ethvert grunnlag for senere tvil.