Det avsies jevnlig dommer og kjennelser i norske domstoler om garantirettslige spørsmål. Garantier har stor betydning og anvendes ofte innenfor en rekke forretningsområder, blant annet bank- og finans, kjøp og salg av selskaper og i byggeprosjekter. Vi mener derfor det er nyttig å holde seg oppdatert på utviklingen i rettspraksis, ikke bare for advokater og jurister, men også for aktørene som inngår avtaler som inneholder garantier og/eller garantierklæringer.
Ordet garanti har flere betydninger, men i garantiretten sikter det til en inneståelse for en annens forpliktelse, også kalt kausjon. Formålet med dette nyhetsbrevet er å gi en oppdatering på nyere rettspraksis og på denne måten illustrere praktiske problemstillinger som behandles av domstolene.
Styremedlem personlig ansvarlig for selskapets garantiforpliktelser - TAGD-2022-16398
Saken gjaldt krav om erstatning mot eneaksjonær og enestyre i et norsk registrert utenlandsk selskap (NUF) basert på aksjeloven § 17-1, analogisk anvendt. Bestemmelsen slår fast at styremedlemmer og aksjonærer kan holdes ansvarlige for tap de volder i egenskap av rollen som styremedlem eller aksjonær. Selskapet til aksjonæren/styremedlemmet hadde stilt garanti (kausjon) for et annet selskaps lån. Da lånet forfalt og debitor ikke kunne gjøre opp for seg, rettet kreditor krav mot garantisten. Dette selskapet hadde ikke midler til å gjøre opp forpliktelsen. Krav ble da også rettet mot styremedlem og aksjonær. Spørsmålet som retten behandlet, var om styremedlemmet kunne holdes personlig ansvarlig for garantiforpliktelsen selskapet hadde påtatt seg.
Utgangspunktet etter aksjeloven § 17-1 er at en aksjonær og/eller et styremedlem kan holdes erstatningsansvarlig for et selskaps forpliktelser om aksjonæren/styremedlemmet har opptrådt uaktsomt. Et av hovedspørsmålene i saken var om aksjeeier/styreleder hadde overtrådt de plikter som objektivt sett gjaldt for vedkommende. En slik plikt var at selskapet til enhver tid skulle ha forsvarlig egenkapital og likviditet, jf. aksjeloven § 3-4. Denne regelen er blant annet begrunnet i hensynet til å beskytte kreditorer mot uakseptabel risiko for tap.
Retten vurderte om aksjonæren/styreleder i garantistselskapet i tilstrekkelig grad hadde hensyntatt den garantiforpliktelsen som selskapet hadde påtatt seg. Det ble vist til at garantiforpliktelsen var velkjent for selskapet, men at forpliktelsen ikke på annen måte ble fulgt opp eller ivaretatt ved avsetninger for et mulig garantiansvar (kausjonsansvar). Retten viste videre til at den alminnelige lojalitetsplikten overfor medkontrahenten, som etter rettens syn tilsa at forpliktelsen burde blitt hensyntatt i relasjon til aksjonæren/styreleders økonomiske disposisjoner i selskapet. Aksjonæren tok ut utbytte og lønn uten å ta hensyn til garantiforpliktelsen.
Retten fant under henvisning til det ovenstående at aksjonæren som enestyre og eneaksjonær i garantisten kunne bebreides for å ha påført kreditor et tap ved at selskapet ikke kunne gjøre opp for sin kausjonsforpliktelse. Aksjonæren ble personlig erstatningsansvarlig for hele kausjonsbeløpet.
Saken illustrerer at et aksjonærer/styremedlemmer i selskap med begrenset ansvar ut fra lojalitetshensyn må hensynta påtatte garantiforpliktelser ved styringen av selskapet. Tar selskapet ikke tilstrekkelig hensyn til påliggende forpliktelser, kan konsekvensen bli personlig ansvar for aksjonærer/styremedlemmene om selskapet ikke kan gjøre opp garantiforpliktelser som aktualiseres ved betalingsmislighold fra debitor. Avgjørelsen har praktisk betydning for styremedlemmer i selskaper som påtar seg garantiansvar, selv om garantiforpliktelsen etter avtalen kun påhviler selskapet.
Garantist fritatt for ansvar ved fisjon - IF-2022-11307
Saken gjaldt innfrielse av krav i henhold til garantiansvar (kausjonsansvar) i forbindelse med en fisjon. Det sentrale spørsmålet for lagmannsretten var om banken som hadde ytt lån til selskapet som skulle fisjoneres hadde frigitt sikkerhet i strid med dagjeldende finansavtalelov § 66 første ledd, med den virkningen at kausjonisten ikke lenger var bundet av kausjonsavtalen.
Det rettslige utgangspunktet etter dagjeldende finansavtalelov § 66 første ledd var at uten uttrykkelig samtykke fra kausjonisten hadde banker ikke rett til å frigi pant eller annen sikkerhet som var stilt eller forutsatt stilt da kausjonsavtalen ble inngått. Denne bestemmelsen kodifiserer eldre rettspraksis og er et utslag av garantikreditors lojalitetsplikt overfor garantisten. Garantisten kan ikke uten videre foreta disposisjoner som har negative konsekvenser for garantisten. Begge parter i et garantiforhold har plikt til å opptre aktsomt og lojalt overfor hverandre i alle faser av garantiforholdet, både under stiftelsen av garantien og senere, jf. Rt. 1998 side 1078 Fra bankens side ble det hevdet at banken ikke hadde frigitt pantet, noe retten var uenig i.
I tillegg hevdet banken at kausjonisten hadde samtykket til at banken kunne frigi pantesikkerheten. Retten kom til at det ikke var gitt uttrykkelig samtykke overfor banken til frigivelse av pantesikkerheten, med den virkning at kausjonisten ikke lengre var bundet av kausjonsavtalen.
Det som er interessant å merke seg er at retten også i denne saken uttrykkelig viser til at det stilles krav til aktsom og lojal opptreden fra både kreditor og kausjonist. I likhet med den alminnelige obligasjonsretten synes det å være et utviklingstrekk i garantiretten at domstolene ofte fremhever partenes lojalitetsplikt ved tolkning av garantier. Det er i og for seg ikke overraskende sett hen til hvor sentralt lojalitetshensyn er for garantiinstituttet.
Debitors lojalitetsplikt overfor garantikreditor - LG-2022-8954
Saken for lagmannsretten gjaldt oppgjør etter avtale om leie og oppussing av lokale til restaurantdrift. Leietaker hadde de siste fem årene leid lokaler til restaurant i Bergen av utleier. Da avtalen var i ferd med å utløpe var partene enige om at lokalene hadde et etterslep i vedlikehold, og at leietaker ville bli påført kostnader ved å levere lokalet tilbake i kontraktsmessig stand.
Partene ble enige om å inngå en avtale om forlengelse av leieforholdet, hvor leietaker skulle dekke deler av kostnadene ved en oppussing. Leietaker inngikk i den forbindelse en låneavtale hvor lånebeløpet skulle gå til oppussing. Det ble samtidig avtalt sikkerhet for lånet i kausjonsavtale, og med pant i eiendommer tilhørende morselskapet.
Leietaker gikk senere konkurs. Før leietaker gikk konkurs hadde leietaker både gjeld det var garantert for og usikret gjeld fra oppussingsarbeidet. Før konkurs foretok leietaker innbetalinger som skulle gå til å dekke i hovedsak ikke-forfalt gjeld som det var garantert for. Noe av bakgrunnen var at leietaker da så for seg å frigjøre pantet, for å enklere oppnå nye lån i en presset situasjon for bedriften.
Lagmannsretten tok i dommen stilling til om debitor i et slik tilfelle stod fritt til å velge om den sikrede eller usikrede gjelden som skulle innfris. Retten kom til at selv om debitor i utgangspunktet står fritt til å bestemme hva en betaling skal dekke, var debitors anvisning uten en legitim interesse. Ettersom anvisningen var i strid med den kontraktsrettslige lojalitetsplikten, kom retten til at kreditor hadde rett til å trekke betalingen fra den usikrede gjelden til debitor, og sette seg utover debitors anvisning.
Resultatet i dommen illustrerer at debitors kontraktsrettslige lojalitetsplikt overfor kreditor kan hindre debitor fra å kunne frigjøre en kausjonist ved en rettet betaling. Lojalitetsplikten setter en begrensning hvis den ønskede frigivelsen ikke tjener en legitim interesse. Denne risikoen er det viktig at den som garanterer er klar over, uavhengig om det er tale om pantsettelse eller garanti.
Garantister tilkjent erstatning fra takstmann - LB-2021-41954
Saken gjaldt to garantisters erstatningskrav mot en takstmann etter det ulovfestede informasjonsansvaret. Bakgrunnen for saken var at en entreprenør hadde inngått en låneavtale med en privat part, hvor en av aksjonærene i entreprenørselskapet var solidarisk ansvarlig med låntaker, og stilte sin private bolig som pantesikkerhet. I forbindelse med sikkerhetsstillelsen baserte aksjonæren og långiver seg på en verdivurdering fra en takstmann. Långiver fikk opplyst at boligen kun var belånt med et pant på MNOK 4,75.
Det viste seg kort tid etter avtaleinngåelse at boligen var mer belånt enn først forutsatt. Långiver krevde derfor ytterligere sikkerhet for lånet. Løsningen ble at to andre aksjonærer stilte seg som selvskyldnerkausjonister for lånet i en tilleggsavtale.
Da entreprenørselskapet senere misligholdt låneavtalen, sendte långiver melding om at lånet ble ansett misligholdt og forfalt til full betaling. Styret i entreprenørselskapet begjærte oppbud samme dag. Aksjonæren som hadde stilt boligen sin til pant solgte denne, men fikk en vesentlig lavere pris enn det takstrapporten tilsa. Ettersom salget ikke ga dekning til å betale hele lånet, rettet långiver krav mot selvskyldnerkausjonistene. Dette utløste et større sakskompleks hvor aksjonæren som var solidarisk ansvarlig med selskapet og de to selvskyldnerkausjonistene har vært involvert.
I denne konkrete saken var spørsmålet for retten var om takstmannen kunne holdes ansvarlig for sin uaktsomme verdivurdering også overfor selvskyldnerkausjonistene. For å bli holdt ansvarlig etter informasjonsansvaret måtte tre ulovfestede grunnvilkår være oppfylt:
- informasjonen måtte ha vært villedende og den villedende informasjonen måtte skyldes uaktsomhet hos den som har avgitt informasjonen i en profesjonell sammenheng
- skadelidte hadde hatt en rimelig og berettiget grunn til å stole på og innrette seg etter informasjonen
- informasjonen hadde vært ment for skadelidte eller i det minste for en begrenset gruppe som skadelidte tilhørte
Etter rettspraksis er det nær sammenheng mellom andre og tredje vilkår, jf. HR-2016-2344-A avsnitt 42 og HR-2016-2264-A avsnitt 38. I denne saken var det uomtvistet at første vilkår var oppfylt, og retten gikk rett på en drøftelse av tredje vilkår.
I den aktuelle saken var takstmannen kjent med at taksten skulle brukes i forbindelse med huseiers boliglån, og at lånet hadde forbindelse med huseiers næringsvirksomhet. Han var ikke kjent med at det skulle stilles garanti.
Retten kom til at garantister etter omstendighetene kan falle inn under den krets som kan holde takstmenn ansvarlig etter informasjonsansvaret, noe retten la til grunn var tilfelle i saken. I vurderingen ble det lagt vekt på at det er svært vanlig, og dermed påregnelig, at det stilles kausjon for denne typen lån. Takstmannen var kjent med at taksten på huseiers bolig skulle brukes til finansiering i tilknytning til hans næringsvirksomhet. Det ble uttalt at det må ha fremstått som en påregnelig mulighet at ikke bare långiver, men også kausjonister, ville kunne innrette seg i tillit til taksten.
Retten la også til grunn det ikke var gode grunner til at garantister skal stilles i en annen rettslig posisjon enn långivere. Långivere og garantister er på mange måter i en sammenlignbar posisjon. Begge har påtatt seg finansiell risiko forbundet med låntakers mulige mislighold av lånet.
Ved vurderingen av det tredje hovedvilkåret etter informasjonsansvaret uttalte retten at når garantistene først inngikk i kretsen taksten var ment for, var det også rimelig og berettiget av dem å innrette seg etter opplysningene i taksten.
Retten kom videre til at det forelå årsakssammenheng mellom tapet og den uaktsomme taksten. Likevel fant retten at det var utvist betydelig uaktsomhet på kausjonistenes side i vurderingen av skadelidte medvirkning. De påtok seg et garantiansvar for et lån med høy risiko uten å sørge for at det ble inntatt klare bestemmelser i avtalen som sikret at kausjonsansvaret deres ville bli subsidiært, noe de selv hevdet å forutsette. Retten uttalte at det var også stor risiko for tap selv om dersom taksten hadde vært aktsom. Ansvaret ble derfor nedsatt med 50 %.
Saken illustrerer at kausjonister kan ha et krav mot takstmann hvis de ved sikkerhetsstillelse har innrettet seg etter en uriktig takst som er gitt til en annen person som også stiller sikkerhet. På et generelt plan illustreres også viktigheten av at garantiavtaler og erklæringer bør regulere alle faser av et garantiforhold, også prioritetsrekkefølge og regressadgang. Kausjonistene i saken forutsatte å ha et subsidiært garantiansvar, men retten tolket ikke avtalen de hadde inngått slik.
Avgjørelsen ble anket til Høyesterett som nektet anken fremmet.
