Det avsies jevnlig dommer i norske domstoler om entrepriserettslige tvister. Enkelte saker er prinsipielle og får stor oppmerksomhet. Andre avgjør mer konkrete spørsmål, som likevel kan være av stor betydning for aktørene i bransjen som daglig møter tilsvarende problemstillinger.
Vi mener derfor det er nyttig å holde seg oppdatert på utviklingen i rettspraksis, ikke bare for advokater og jurister, men også for aktørene som driver i bygg- og anleggsbransjen i det daglige. Dette nyhetsbrevet har som hensikt å holde enhver som er interessert oppdatert på rettsutviklingen innenfor entrepriserett.
I denne utgaven behandler vi to dommer fra lagmannsrettene, hvorav én som blant annet reiste spørsmål relatert til funksjonsansvaret i totalunderentrepriseforhold, og én som gjaldt stansingsrett ved betalingsmislighold.
Videre har en ny entreprisesak sluppet inn til behandling i Høyesterett, som vil stå til behandling våren 2025.
Ny entreprisesak til behandling i Høyesterett
Høyesteretts ankeutvalg besluttet 27. september 2024 at anke over Borgarting lagmannsretts dom av 23. april 2024 mellom Oslo kommune og NCC Norge AS skal behandles i Høyesterett. Lagmannsrettens avgjørelse ble omtalt i vårt nyhetsbrev fra mai 2024.
Saken er berammet 1. april 2025. Spørsmålene som er sluppet inn til behandling relaterer seg til den maksimale grensen for endringsarbeider og krav om forsinkelsesrenter. Det er satt av 3 dager til forhandlingene.
Lagmannsrettene
LH-2024-48172: Funksjonsansvar i totalunderentrepriseforhold
Saken gjaldt krav og motkrav mellom totalentreprenør og totalunderentreprenør i anledning oppføring av et nytt renseanlegg.
Totalentreprenør A hadde engasjert B som totalunderentreprenør for levering av et komplett prosessanlegg, en delleveranse knyttet til det nye renseanlegget. Avtalen mellom partene var basert på totalunderentreprisestandarden NS 8417.
Underveis i utførelsen ga byggherre beskjed om at man ikke ville akseptere den planlagte leveransen av prosessanlegget, da den avvek fra det som var beskrevet i konkurransegrunnlaget. I korte trekk la Bs planlagte leveranse av prosessanlegget opp til at byggherre selv måtte håndtere tømming av avfall fra slampressen i anlegget. Dette mente byggherre at var i strid med kravene som var stilt i konkurransegrunnlaget.
A påla B om å endre sin ytelse til en løsning som samsvarte med konkurransegrunnlaget. B bestred ansvar, og hevdet at partene i totalunderentreprisekontrakten hadde avtalt en konkret løsning for leveransen, som avgrenset mot byggherrens konkurransegrunnlag. A endret leveransen for prosessanlegget i tråd med byggherres krav, og holdt B ansvarlig for kostnadene.
Lagmannsretten fant at Bs leveranse ikke oppfylte kontraktens krav, og ga A medhold i sitt krav. Gjennom inngåelsen av totalunderentreprisekontrakten hadde B påtatt seg et funksjonsansvar for prosjektering av prosessanlegget, som innebar en plikt til å sørge for at kontraktsgjenstanden oppfylte kravene i NS 8417 punkt 14 – knyttet til blant annet lov- og forskriftskrav – og krav oppstilt i konkurransegrunnlaget. Lagmannsretten fant det klart at partene ikke hadde avtalt en konkret løsning som avgrenset mot konkurransegrunnlagets krav.
Lagmannsretten viste til tolkningsregelen i NS 8417 pkt. 2.2 første ledd (tilsvarende regel i NS 8407 pkt. 2.2) som angir at «[f]unksjonskrav og krav til løsninger, kvalitet eller merke som er spesifisert i tilbuds- eller konkurransegrunnlaget gjelder foran løsninger eller konstruksjoner i totalunderentreprenørens tilbud, med mindre han har tatt uttrykkelig forbehold». Formålet bak tolkningsregelen er å frita byggherre/totalentreprenøren fra å måtte kontrollere om de løsninger som totalunderentreprenøren gir, tilfredsstiller funksjonskravene i tilbudsgrunnlaget. Unntak fra funksjonsansvaret krever derfor, etter lagmannsrettens syn, klarhet slik at byggherren/totalentreprenøren skal kunne ta et informert valg om at en foreslått løsning ikke er i samsvar med de kravene byggherre har stilt. Slik klar beskjed hadde totalunderentreprenøren ikke gitt ved inngivelsen av sitt tilbud. Totalunderentreprenørens løsning ble ansett å være i strid med konkurransegrunnlagets krav, og følgelig i strid med kontrakten.
Som et annet spørsmål i saken, behandlet lagmannsretten totalunderentreprenørens motkrav knyttet til erstatning for utgifter med å flytte slampressen til et annet sted enn opprinnelig forutsatt. Partene var enige om at kravet, som i realiteten var et krav på vederlagsjsutering, var prekludert etter bestemmelsen i NS 8417 pkt. 35.2, som fastsetter at totalunderentreprenøren må ta nødvendige skritt for å iverksette ordinær rettergang eller voldgift senest åtte måneder etter overtakelsen av kontraktsgjenstanden dersom han mottar avslag på et krav om vederlagsjustering. B hadde imidlertid anført at regelen ikke stengte for at totalunderentreprenøren kunne gjøre gjeldende krav senere enn dette tidspunktet på grunnlag av reglene om erstatningsansvar utenfor kontrakt (delikt).
Lagmannsretten sluttet seg her til tingrettens vurdering: Det ville innebære en uthuling av systemet i standardkontrakten for totalunderentreprenørens handleplikt etter NS 8417 pkt. 35, dersom det samme kravet kunne kreves dekket på et annet grunnlag. Bs lojalitetsplikt overfor A, som A hadde påberopt som grunnlag for det alminnelige deliktserstatningskravet, var en innarbeidet del av totalunderentreprisekontrakten – og brudd på denne forpliktelsen kunne derfor ikke danne grunnlag for et eget, deliktsrettslig erstatningskrav.
LF-2024-58198
Saken gjaldt tvist om stansingsrett ved betalingsmislighold, intervensjon og sluttoppgjør i en underentreprise som gjaldt deler av et større prosjekt i Trondheim sentrum. Hovedentreprenørens kontrakt med byggherren omfattet bygging av et nytt boligbygg, rehabilitering av et eldre boligbygg og ombygging til hybelleiligheter samt delvis oppussing av en dagligvarebutikk, som alle lå i geografisk nærhet til hverandre. Underentreprisen var begrenset til den del av prosjektet som gjaldt bygging av et nytt boligbygg («nybygget»).
Underentreprisen knyttet til nybygget var basert på NS 8415, og kontraktssummen var på cirka 17 MNOK. I perioden partene forhandlet om avtalen, ble det klart for hovedentreprenøren at oppstart på nybygget ville bli forsinket som følge av forsinkede stålleveranser. Partene ble derfor muntlig enige om at underentreprenøren også kunne utføre regningsarbeider på hybelprosjektet og i dagligvarebutikken. For disse arbeidene ble det ikke inngått skriftlig avtale.
Regningsarbeidene ble igangsatt i mai 2022 for butikken og i juli 2022 for hybelleilighetene. I løpet av høsten reagerte hovedentreprenøren på størrelsen på fakturaene for hybelleilighetene, og overtok arbeidene selv i oktober 2022. I den samme perioden startet underentreprenøren arbeidene på nybygget. Perioden høsten 2022 til våren 2023 var preget av at underentreprenøren gjentatte ganger varslet stans i arbeidene på grunn av betalingsmislighold.
Kontraktsarbeidet ble avsluttet i april 2023, etter at underentreprenøren stanset arbeidene, og hovedentreprenøren dermed intervenerte. På dette tidspunktet hadde underentreprenøren fakturert cirka 36 MNOK totalt for alle arbeider, og hovedentreprenøren hadde betalt cirka 28 MNOK. Underentreprenøren tok ut søksmål med krav om betaling av utestående krav på cirka 8 MNOK. Hovedentreprenøren motsatte seg kravet, og hevdet stansingen var urettmessig, hvilket ga hovedentreprenøren rett til å intervenere. Blant annet mente hovedentreprenøren at det kun var eventuelt betalingsmislighold relatert til nybyggsprosjektet som var relevant i vurderingen, ettersom øvrige arbeider lå utenfor rammene av kontrakten, og var avtalt muntlig.
Spørsmålet for lagmannsretten var derfor hvorvidt underentreprenøren hadde stansingsrett, og herunder om betalingsmislighold knyttet til de muntlig avtalte regningsarbeidene skulle inngå i vurderingen sammen med betalingsmislighold relatert til den skriftlige kontrakten knyttet til nybygget. Lagmannsretten besvarte begge spørsmål bekreftende.
I vurderingen av hvorvidt også betalingsmislighold relatert til regningsarbeidene skulle inngå i vurderingen, la lagmannsretten bant annet vekt på at den skriftlige kontrakten som gjaldt nybygget, også omfattet levering av vinduer til hybelbygget og dagligvarebutikken. Det ble videre vektlagt at alle arbeidene inngikk i ett og samme prosjekt, og de samme mannskaper arbeidet på hele prosjektet. De muntlig avtalte regningsarbeidene hadde derfor en nær sammenheng med den skriftlige underentrepreprisekontrakten. Lagmannsretten vektla også at den muntlige avtalen om regningsarbeider på øvrige deler av prosjektet var i hovedentreprenørens interesse, ettersom forsinkelsene på nybygget var hovedentreprenørens risiko, og dermed satte underentreprenøren i en ventesituasjon med ledig kapasitet. Den ble videre inngått med den skriftlige kontraktens timepriser for regningsarbeid.
Hvorvidt disse forholdene tilsa at man i realiteten kunne anse regningsarbeidene som endringsarbeider til den skrifte avtalen, holdt lagmannsretten åpent. Lagmannsretten fant at en eventuell stansingsrett uansett kunne forankres i alminnelige obligasjonsrettslige prinsipper (ulovfestede rettsregler). Et vern for underentreprenøren og sterke reelle hensyn tilsa at en underentreprenør måtte kunne ty til stansing for å verge seg mot å foreta ytterligere leveranser som sannsynligvis ikke ville bli betalt, og en slik stansing måtte kunne gjøres gjeldende for alt arbeid/ytelser i avtaleforholdet.
Hovedentreprenøren hadde erkjent at det forelå vesentlig betalingsmislighold og stansingsrett dersom retten fant grunnlag for å medregne betalingsmislighold relatert til både regningsarbeid og kontraktsarbeid i vurderingen. Hovedentreprenøren hadde imidlertid fremmet innsigelser til størrelsen på kravet. For vurderingen av kravets størrelse, skilte lagmannsretten mellom avdragsfakturaer for nybygget og regningsarbeider på hybelbygget.
For nybygget anførte hovedentreprenøren at betalingsplanene som lå til grunn for fakturaene fremstod som teoretiske kalkyler som ikke oppfylte kravene til dokumentasjon i NS 8415 pkt. 28.1, og derfor ikke kunne legges til grunn for faktureringen. Dette var ikke lagmannsretten enig i. Det ble poengtert at avdragsfakturaene bygget på en omforent betalingsplan, og når det var samsvar mellom fremdrift og betalingsplanen, måtte dette anses som tilstrekkelig dokumentasjon. Avdragsfakturaene ble videre utarbeidet i dialog med hovedentreprenørens representanter på byggeplassen. Det var først når det oppstod diskusjon om betaling av forfalte avdragsfakturaer, at manglende dokumentasjon ble et tema.
For regningsarbeidene pekte lagmannsretten innledningsvis på at det ikke forelå skriftlig materiale som direkte og entydig viste hva som ble avtalt mellom partene om arbeidets omfang. Partene hadde imidlertid muntlig avtalt at arbeidet skulle utføres etter «konkurransedyktige priser».
Prosjektet gjaldt, som tidligere nevnt, renovering av et eldre bygg. Det var store råteskader i taket, og det var nødvendig med en rekke tilpasning for at jobben skulle være fagmessig. Arbeidet ble løpende avtalt og avklart undervis. Underentprenøren sendte timelister til hovedentreprenøren løpene, uten at disse ble protestert på. Hovedentreprenøren reiste først innsigelser til fakturaene i oktober 2022, i etterkant av at underentreprenøren hadde varslet stans på grunn av manglende betaling.
Hovedentreprenøren anførte at vederlaget underentreprenøren krevde var i strid med partenes avtale om «konkurransedyktige priser», etter en prissammenligning med et anonymt anbud innhentet fra en konkurrenende entreprenør samt byggherrens egne kalkyler basert på Norsk Prisbok. Lagmannsretten tok ikke dette til følge. Det ble pekt på at årsaken til at kostnadene ble høyere enn det hovedentreprenøren hadde forutsatt, skyldes at de ikke hadde tatt tilstrekkelig høyde for hvor omfattende renoveringsarbeidet ville bli. Fordi partene ikke hadde avtalt omfang av arbeidet, måtte hovedentreprenøren finne seg i å betale for det som faktisk ble utført.
Retten kom på denne bakgrunn til at underentreprenørens stans av arbeidet var rettmessig.
