Det avsies jevnlig dommer i norske domstoler om entrepriserettslige tvister. Enkelte saker er prinsipielle og får stor oppmerksomhet. Andre avgjør mer konkrete spørsmål, som likevel kan være av stor betydning for aktørene i bransjen som daglig møter tilsvarende problemstillinger. Vi mener derfor det er nyttig å holde seg oppdatert på utviklingen i rettspraksis, ikke bare for advokater og jurister, men også for aktørene som driver i bygg- og anleggsbransjen i det daglige. Dette nyhetsbrevet har derfor som hensikt å holde enhver som er interessert oppdatert på rettsutviklingen innenfor entrepriserett.
Nyhetsbrevet tar for seg en dom fra Borgarting lagmannsrett om sluttoppgjørstvist i underentreprise, som reiser spørsmål om utgangspunkt og lengde for dagmulktskrav, samt spørsmål om en kostnad var inkludert i kontraktsprisen. Videre behandler nyhetsbrevet en oppmannsavgjørelse fra BFJR, som aktualiserer spørsmål om tilleggsvederlag ved endret løsning på kontraktsleveransen og risikoplassering for værbeskyttelse av leveransen underveis i prosjektet.
Dommer fra lagmannsretten
LB-2023-96051
Saken gjaldt sluttoppgjørstvist etter leveranse av stål- og glassarbeid ved oppføring av et forretningsbygg. Seltor AS (Seltor) var totalentreprenør for prosjektet, og engasjerte Nor Construction AS (NC) som underentreprenør for stål- og glassarbeidet. Ved sluttoppgjøret gjorde Seltor gjeldende krav om dagmulkt som følge av forsinket ferdigstillelse, samt dekning av kostnader til kranleie, og holdt derfor tilbake betaling av sluttfaktura. Lagmannsretten tok stilling til rettmessigheten av Seltors krav.
Dagmulkt
En av problemstillingene lagmannsretten vurderte, var om Seltor hadde krav på dagmulkt som følge av at NC hadde oversittet en dagmulktsbelagt sluttfrist. Dette reiste for det første spørsmål om partene hadde avtalt en sluttfrist. Avtaledokumentet var ikke tydelig på dette punktet, men lagmannsretten viste til referatet fra avklaringsmøtet klargjorde at hovedfremdriftsplanen fastsatte tidsfrister i prosjektet, herunder sluttdato. Lagmannsretten uttalte i den forbindelse:
Når hovedfremdriftsplanen har en klar sluttdato for NC’ siste arbeider, montering av hovedtrapp, vil en normal, forstandig entreprenør legge denne datoen til grunn som den avtalte sluttfristen.
Lagmannsretten mente derfor at hovedfremdriftsplanens sluttdato utgjorde en bindende sluttfrist for NC. Samtidig la retten til grunn at partene hadde blitt enige om en utsatt sluttfrist, ved at NC fremla en ny tidsplan dagen etter opprinnelig avtalt sluttfrist som viste en ny sluttfrist for prosjektet, som Seltor selv hadde tatt utgangspunkt i den utsatte sluttfristen ved beregningen av dagmulktskravet.
NCs arbeider ble ikke ferdigstilt innen den (utsatte) sluttfristen. Lagmannsretten la til grunn at dette skyldes forhold NC selv måtte bære risikoen for, slik at Seltor hadde krav på dagmulkt fra utløp av sluttfrist.
Lagmannsretten tok videre stilling til spørsmålet om hvor lenge dagmulkt løp. Retten kom etter en konkret vurdering til at arbeidet først kunne anses ferdigstilt på tidspunktet da hovedleveransen i prosjektet – glassmontasjen – ble akseptert av Seltor.
Kostnad for leie av kran
Lagmannsretten tok dessuten stilling til hvilken av partene som måtte bære kostnaden ved leie av kran i prosjektet. Det ble i kontraktsmøtet presisert at «Seltor har ikke kran på plassen og UE må selv sørge for å transportere utstyr/verktøy inn i bygget via heis, lasteramper eller egen kran». NC tok imidlertid i en e-post i etterkant av møtet forbehold om at kostnader til kran ikke var medregnet i deres rigg- og driftskostnader. Dette forbeholdet ble samtidig ikke videreført og tatt inn i avtaledokumentet. Avtaledokumentet slo på sin side fast at alle forbehold som ikke uttrykkelig ble inntatt i avtaledokumentet eller referatet fra avklaringsmøtet, skulle anses frafalt. Lagmannsretten anså på denne bakgrunn at NCs forbehold var frafalt, og kom med dette til at Seltor hadde krav på at NC dekket kostnadene til leie av kran i prosjektet.
Seltor ble representert av CMS Kluge v/ advokat Monica R Johnsrud.
Andre avgjørelser
BFJR 693/2025
Byggebransjens Faglig Juridiske Råd avsa i sommer en oppmannsavgjørelse i en tvist mellom totalentreprenør (A) og underentreprenør (B). Saken gjaldt oppføring av en skole, hvor A hadde engasjert B som totalunderentreprenør for oppføring av bæresystem i massivtre, limtre og stål i prosjektet. Kontrakten var inngått som en totalunderentreprise etter NS 8417.
Hvorvidt B kunne kreve tillegg for leveranse av treplater til hovedtrapp
Partene var uenige om underentreprenøren skulle levere treplater som dekket stålvangene på den buede hovedtrappen som en del av kontrakten. I den opprinnelige løsningen for trappeløpet var det lagt til grunn at Bs leveranse var avgrenset mot gelender (bestående av spiler og håndløper) til trappen. Løsningen for trappeløpet ble imidlertid endret underveis i prosjektet, som medførte en fullstendig endret leveranse fra Bs side. Løsningen innebar blant annet at trappen skulle ha høye buede vanger, og disse skulle kles med treplater. I den forbindelse avklarte ikke partene skriftlig hvem som skulle levere treplatene som skulle dekke stålvangene, og eventuelle priskonsekvenser av dette. Det ble ikke utstedt endringsordre, og B varslet ikke endring i form av pålegg fra totalentreprenøren (irregulær endring). Rådet gikk deretter inn på en generell vurdering av hva som måtte anses avtalt mellom partene.
I vurderingen av hva som måtte anses avtalt mellom partene, kom Rådet til at partene hadde avtalt at underentreprenøren skulle levere treplatene til stålvangene. Rådet la vekt på at dette var den mest nærliggende ansvarsfordelingen, og at begge parter opptrådte ut fra en forutsetning om at underentreprenøren skulle levere platene når det oppstod spørsmål knyttet til produksjon og innfesting.
Videre tok Rådet stilling til spørsmålet om underentreprenøren hadde forpliktet seg til å levere treplatene innenfor den opprinnelige prisen. Rådet pekte i den forbindelse på at underentreprenøren ikke hadde fremmet krav om tillegg, og heller ikke tatt forbehold om å kreve kostnader senere. Ettersom den endrede løsningen inneholdt både besparende og fordyrende elementer, mente Rådet at underentreprenøren hadde gitt totalentreprenøren en berettiget forventning om at den nye løsningen skulle leveres innenfor kontraktens pris ved å ikke ta opp spørsmålet om tillegg.
Rådet kom med dette til at underentreprenøren ikke kunne kreve tillegg for leveranse av treplatene til hovedtrappen.
Risiko for manglende værbeskyttelse og etterfølgende behov for utbedringsarbeider
Treleveransene i prosjektet hadde underveis blitt mangelfullt tildekket, som hadde ført til fuktskader og tilleggskostnader knyttet til pussing og sliping. Spørsmålet var om hvem av partene som bar risikoen for den manglende tildekkingen/værbeskyttelsen av materialene, og som dermed måtte dekke kostnadene som fulgte av fuktskadene.
Rådet pekte på at det var underentreprenøren som etter NS 8417 punkt 19.1 bar risikoen for skader på kontraktsgjenstanden som følge av værforhold. I forbindelse med avtaleinngåelsen ble det avklart at totalentreprenøren ikke ville dekke til underentreprenørens leveranser, men totalentreprenøren informerte samtidig om at leveransen ikke ville stå «lenge» eksponert utendørs. Rådet pekte på at brudd på denne forutsetningen fra totalentreprenørens side ville gi underentreprenøren rett på tillegg.
Underentreprenøren gjorde gjeldende at leveransen hadde blitt eksponert for været i strid med forutsetningene, og at dette skyldes forsinkelser på totalentreprenørens side. Rådet viste imidlertid til at underentreprenøren ikke hadde dokumentert at det forelå en forsinkelse knyttet til leveransens eksponeringstid utendørs. Det var heller ikke dokumentert at underentreprenøren hadde varslet om dette forholdet underveis i montasjeperioden. Rådet mente dermed at underentreprenørens krav om tillegg ikke var sannsynliggjort.
