Det avsies jevnlig dommer i norske domstoler om entrepriserettslige tvister. Enkelte saker er prinsipielle og får stor oppmerksomhet. Andre avgjør mer konkrete spørsmål, som likevel kan være av stor betydning for aktørene i bransjen som daglig møter tilsvarende problemstillinger. Vi mener derfor det er nyttig å holde seg oppdatert på utviklingen i rettspraksis, ikke bare for advokater og jurister, men også for aktørene som driver i bygg- og anleggsbransjen i det daglige. Dette nyhetsbrevet har som hensikt å holde enhver som er interessert oppdatert på rettsutviklingen innenfor entrepriserett.
Denne utgaven dekker utvalgte entrepriserettslige avgjørelser avsagt i april og mai 2024. Vi har valgt ut seks avgjørelser fra lagmannsrettene. To av sakene gjaldt formalkrav til byggherrens innsigelser til sluttoppgjør, hvorav en av dem også reiste spørsmål om hvorvidt byggherrens endringer av fremdriftsplan innebar aksept for utsettelse av dagmulktsbelagte frister. Den tredje gjaldt sluttoppgjøret etter oppføringen av nye Jordal Amfi, og berører blant annet beregningen av fristforlengelseskrav, terskelen for byggherrens adgang til å nekte overtakelse, og konsekvensene av at den kvantitative endringskompetansen er nådd. Den fjerde saken gjaldt ansvarsfordeling mellom utførende og prosjekterende for kollaps av en spuntcelle, og samvirkende årsaker. Den femte saken gjaldt prosjekteringsfeil ved geoteknisk rådgivning, hvor en prosjekterende rådgiver ble saksøkt etter at det oppstod setningsskader i bygg hvor han hadde prosjektert fundamenteringen, og den siste gjaldt krav om sluttoppgjør og mangelskrav i en ventilasjonsentreprise, og er særlig illustrerende for forholdet mellom byggherrens foretatte prosjektering og totalentreprenørens ansvar for den videre prosjekteringen.
LH-2023-49804
Saken gjaldt sluttoppgjørstvist etter entrepriseavtale mellom byggherre og entreprenør. Kontrakten var basert på NS 8405. Prosjektet gikk ut på utbygging av to kraftverk. I forbindelse med sluttoppgjøret krevde entreprenøren en rekke tillegg, herunder vederlagsjustering for plunder og heft og rigg og drift. Byggherren krevde på sin side dagmulkt, samt erstatning for utbedringskostnader og driftstap som følge av at nettilknytningen havarerte i 2020 og 2023. Saken reiste en rekke spørsmål, men det er særlig spørsmålene knyttet til hvorvidt det forelå formalfeil ved byggherrens innsigelser til sluttoppgjøret, samt dagmulkten som gjennomgås her.
Lagmannsretten tok først stilling til formalanførselen til byggherrens innsigelser til sluttoppgjøret. Spørsmålet kom på spissen fordi byggherren hadde sendt sine motkrav og innsigelser til entreprenørens representant over e-post, og ikke inngitt dem i prosjekthotellet partene benyttet. I partenes avtale fremgikk det at all formell kommunikasjon skulle foregå gjennom prosjekthotellet, og at «Formell kommunikasjon som ikke er kommunisert på Erom er ikke gyldig». Videre var det ikke avtalt særskilt at e-post oppfylte krav til skriftlighet, sml. NS 8405 pkt. 8 som fastslår at elektronisk kommunikasjon kun oppfyller krav til skriftlighet der dette er særskilt avtalt. Dette fant lagmannsretten ikke avgjørende.
Selv om det ikke var eksplisitt avtalt at e-post oppfylte krav til skriftlighet, måtte terskelen for å anse elektronisk kommunikasjon som skriftlig være svært lav i dag, hvor det er den definitive hovedregelen heller enn unntaket. Det fant lagmannsretten at det var her, blant annet gjennom angivelsen av e-postadressene til partenes representanter i kontrakten.
Lagmannsretten vurderte derfor om byggherrens motkrav og innsigelser var prekludert fordi kommunikasjonen ikke foregikk i prosjekthotellet. Selv om ordlyden til “formell kommunikasjon” favnet vidt, kom retten til at dette ikke omfattet byggherrens innsigelser til sluttoppgjøret. Dette var begrunnet i flere forhold, blant annet at vilkåret om kommunikasjon på prosjekthotellet ut fra sammenhengen syntes å gjelde nødvendig kommunikasjon for prosjektgjennomføringen – ikke kommersielle og økonomiske avklaringer. Videre at partene hadde inngått flere viktige avtaler i løpet av prosjektet som ikke var lastet opp i prosjekthotellet, at mye av partenes løpende kommunikasjon hadde skjedd via e-post, og at mappestrukturen i prosjekthotellet ikke var lagt opp til at sluttoppgjøret skulle lastes opp der.
Lagmannsretten vurderte deretter hvorvidt byggherren hadde krav på dagmulkt på 10 prosent av kontraktssummen. En av entreprenørens innvendinger til kravet var at byggherren hadde endret de dagmulktsbelagte fristene da byggherren fremla ny fremdriftsplan for resterende arbeider den 24. januar 2020. I henhold til planen skulle overtakelse skje 31.08.2020, noe entreprenøren overholdt.
Lagmannsretten tok utgangspunkt i at kontrakten var en byggherrestyrt delentreprise, hvilket tilsa at byggherrens overordnede plan er den som definerer bindende frister for de ulike sideentreprenørene.
Argumenter mot at planen skulle forstås slik at den forskjøv dagmulktebelagte frister, var at formen på den nye planen var en annen enn «byggherrens overordnede fremdriftsplan», som var den som etter kontrakten var førende for tidsfristene til de ulike sideentreprenørene. Ordet “overordnet” var heller ikke ble benyttet til å beskrive denne nye planen. Videre var ikke planens betydning for kontraktens frister et uttrykkelig tema mellom partene da planen ble lagt frem.
Lagmannsretten kom likevel til at planen flyttet kontraktens dagmulktbelagte frister. Dette var det flere grunner til. Det var flere forhold som tilsa at byggherren selv hadde behov for å revidere hovedfremdriftsplanen, blant annet fordi det var gitt fristforlengelse knyttet til enkelte milepæler, som vanskelig lot seg forene med at andre skulle bli stående upåvirket. Prosjektets fremdriftsplaner ble også revidert flere ganger, og byggherrens prosjektleder hadde tidligere oversendt en oversikt over hvordan dette medførte at dagmulktbelagte frister ble forskjøvet.
Videre var prosjektet reelle fremdriftsstatus en grunn i seg selv til å ikke bare endre entreprenørens fremdriftsplan, men også byggherrens overordnede plan for prosjektet. Disse forholdene tilsa at entreprenøren hadde grunn til å oppfatte det slik at den nye planen utsatte fristene for overtagelse, og dermed også de dagmulktbelagte fristene. Byggherren fikk dermed ikke medhold i dagmulktskravet.
Dommen illustrerer hvordan partenes opptreden og korrespondanse kan påvirke hvordan en skriftlig avtale skal tolkes.
LA-2023-172723
Saken gjaldt tvist om sluttoppgjør mellom en byggherre og en totalentreprenør i forbindelse med oppføring av et næringsbygg. Bygget skulle etter kontrakten overtas i oktober 2021. Hovedsakelig fordi fremdriften på byggeplassen ble stoppet og byggetiden ble forskjøvet, ble ikke bygget overlevert før i mai 2022. Bakgrunnen for at fremdriften ble stoppet, var at det ble oppdaget at høyden på bygget i tegningene, som totalentreprenøren hadde mottatt fra byggherren, avvek fra høydebegrensninger gitt i reguleringsplanen og byggetillatelsen. Totalentreprenøren hevdet byggherren hadde risikoen for forholdet, og fremmet dermed krav om vederlagsjustering. Byggherren bestred entreprenørens krav. Retten vurderte først om byggherrens innsigelser var tapt ved preklusjon.
Det fremgår av NS 8407 punkt 39.2 at byggherren må fremme sine innsigelser mot totalentreprenørens sluttfaktura innen to måneder etter den er mottatt. Spørsmålet lagmannsretten måtte ta stilling til var om det var tilstrekkelig at byggherren hadde fremmet sine konkrete innsigelser til sluttoppgjøret mot et inkassoselskap i en e-post hvor entreprenøren var satt på kopi.
Entreprenøren sendte sluttfaktura den 5. juli 2022. Det eneste partene var uenige om i sluttoppgjøret var entreprenørens endringskrav knyttet stans av arbeider som følge av at bygget var tegnet for høyt. Den 26. august 2022, mottok byggherren inkassovarsel fra et inkassoselskap på betaling av fakturaene som gjaldt det bestridte endringskravet. Dette var de eneste fakturaene som ikke hadde blitt betalt i sluttoppgjøret.
Byggherren besvarte inkassovarslet den 2. september 2022, og skrev at kravene tidligere hadde blitt uttrykkelig bestridt og at advokater var involvert på begge sider. Entreprenøren var satt på kopi av e-posten. Den samme dagen sendte også byggherren en e-post til entreprenøren hvor sluttfakturaen i sin helhet ble bestridt som følge av mangler. E-posten var ikke en innsigelse til sluttoppgjøret som sådan, men til selve sluttfakturaen.
Retten kom under tvil til at e-posten til inkassoselskapet utgjorde en innsigelse til entreprenørens sluttoppgjørsfaktura, og dermed at innsigelsen ikke var prekludert. Ved at byggherren bestridte inkassovarslet, var de postene byggherren bestridte i sluttoppstillingen identifisert. Videre måtte inkassoselskapet identifiseres med entreprenøren fordi de handlet på oppdrag for dem. Entreprenøren ble dessuten satt på kopi av e-posten, slik at de også var kjent med byggherrens syn. Lagmannsretten la også vekt på at partene ble bistått av advokater i denne perioden, og entreprenøren var godt kjent med at byggherren bestridte endringskravet.
Hva gjaldt selve endringskravet, fikk entreprenøren medhold. Lagmannsretten fant at byggherren hadde risikoen for at byggehøyden var en annen enn angitt i reguleringsplan og rammetillatelse.
Byggherren bestred kravet fordi det i anbudsinnbydelsen, som var inntatt i partenes kontrakt, fremgikk at totalentreprenøren skulle overta risikoen for alle tegninger utarbeidet av byggherren før kontraktsinngåelse, og at totalentreprenøren måtte utføre tverrfaglig kontroll og kvalitetssikring av tegninger o.a. før tilbudsinngivelse. Retten fant likevel at flere forhold trakk i retning av at partene ikke hadde inngått avtale om risikoovergang i standardens forstand. Dette dels fordi NS 8407 punkt 24.2.1 hverken var nevnt i kontrakten eller i anbudsinnbydelsen, og dels fordi partene ikke hadde avtalt frister for kontroll av tegninger før overgang av risiko. Risikoovergang er en unntaksbestemmelse, hvilket fordrer klar avtale.
Lagmannsretten tok imidlertid ikke endelig stilling til spørsmålet, ettersom bestemmelsen om risikoovergang uansett ikke ville være anvendelig på dette tilfellet. Lagmannsretten viste for det første til funksjonsfordelingsprinsippet, og at det var byggherren som skulle stå for rammesøknad. Rammetillatelse var for øvrig ikke mottatt da entreprenøren innga tilbud. For det annet gjelder risikoovergang prosjekteringen. Her var det ikke snakk om prosjekteringsfeil – det forelå ingen feil som sådan i tegningene fra arkitekten. Eventuell risikoovergang hadde derfor uansett ikke betydning.
Dernest var spørsmålet hvem som bar risikoen for byggetidsforskyvningen, og om entreprenøren hadde krav på tillegg. Lagmannsretten ga entreprenøren medhold i at dette var byggherrens ansvar. I anbudsinnbydelsen var det fremlagt tegninger med en bygningshøyde på 12,5 meter, og angitt at prosjektet var i tråd med gjeldende reguleringsplan. Videre fremgikk det at rammesøknad ville bli sendt senere og forutsatt godkjent i god tid før byggestart. Dette var direkte uriktige opplysninger. Reguleringsplanen satte en maksimum byggehøyde på 11 meter, og byggherren hadde allerede fått godkjent rammetillatelse basert på tegninger av bygget med nettopp 11 meters høyde. Dette etter at byggherren først hadde forsøkt seg på søknad om oppføring av bygg høyere enn 11 meter, men fått avslag. I stedet for å fremlegge disse tegningene i anbudsinnbydelsen, fremla byggherren nyere tegninger, som viste bygget med 12,5 meter høyde. Risikoen for uriktige tegninger kunne følgelig ikke legges over på entreprenøren.
Dom fra Borgarting lagmannsrett, avsagt 23. april 2024
Saken gjaldt tvist om sluttoppgjør i en totalentreprise mellom Oslo kommune og NCC om oppføring av nye Jordal Amfi. Prosjektet ble ferdigstilt lenge etter opprinnelig sluttfrist, og mye av partenes uenighet gjaldt hvorvidt NCC hadde krav på fristforlengelse. NCC fremmet vederlagskrav på 300 MNOK mens byggherren la ned påstand om frifinnelse. Saken og dommen var omfattende, og i det følgende redegjøres nærmere for enkelte utvalgte problemstillinger av interesse.
Avtalt sluttfrist på prosjektet var 1. september 2018, men overleveringen av hele kontraktsgjenstanden skjedde først 11. september 2020, over to år senere. Partene gjennomførte imidlertid en delovertakelse den 1. juli 2020, og var enige om at delovertakelsen medførte en reduksjon i størrelsen på eventuell dagmulkt. NCC påstod å ha krav på fristforlengelse frem til desember 2020, slik at ingen mulkt påløp. Byggherren godtok fristforlengelse frem til september 2019, men krevde dagmulkt fra dette tidspunkt.
Lagmannsretten tok først stilling til entreprenørens krav om fristforlengelse, og ga innledningsvis noen synspunkter på vurderingen og beregningen av fristforlengelseskrav. Lagmannsretten slo fast at hovedprinsippet for beregning av fristforlengelse er en sammenligning mellom faktisk fremdrift og situasjonen hvis byggherreforholdet tenkes borte, slik lagt til grunn av Høyesterett iOslofjordtunnel-dommen. Med henvisning til HAB-dommen, uttalte imidlertid lagmannsretten at en ren sammenlikning mellom planlagt og faktisk tidsbruk ikke nødvendigvis er tilstrekkelig til å fastslå konsekvensene av et byggherreforhold. Det må foretas en konkret vurdering av virkningene av det enkelte byggherreforholdet, slik at entreprenørens forhold holdes utenom så langt det lar seg gjøre. Sammenlikning av planlagt og faktisk fremdrift ville imidlertid inngå i den samlede bevisvurderingen, og ville kunne gi god veiledning for konsekvensene.
Som innsigelse til enkelte av fristforlengelseskravene, hadde byggherren vist til at entreprenøren kunne ha avdekket enkelte utfordringer tidligere, dersom de hadde startet opp forberedende og avdekkende arbeider tidligere, og gjennom det unngått i alle fall deler av konsekvensene. Lagmannsretten fant at det var uten betydning om entreprenøren kunne avdekket enkelte forhold før, så lenge det ikke forelå opplysninger eller andre forhold som tilsa at entreprenøren burde ha iverksatt undersøkelser og oppdaget det tidligere.
Entreprenøren hadde vist til flere forhold som ga grunnlag for fristforlengelse, som forsinket rammetillatelse, omprosjektering av en kulvert som lå i høyden, endringer knyttet til spuntarbeider, merarbeid med betong og kulverten, vinterarbeid, korona-pandemien og andre fristforlengende forhold. Lagmannsretten ga i stor grad entreprenøren medhold, og kom til at NCC skulle innrømmes fristforlengelse frem til 26. juni 2020. Dette var altså 4 dager før delovertakelse fant sted.
Den 1. juli 2020 overtok byggherren alt arbeid bortsett fra utenomhusarbeid og det tekniske anlegget. Disse delene ble først overtatt den 11. September 2020. Et spørsmål retten måtte ta stilling til var hvorvidt byggherren hadde rett til å nekte overtakelse av det tekniske anlegget den 1. juli 2020. Her delte retten seg i et flertall og et mindretall.
Et flertall på tre dommere kom til at byggherren ikke hadde rett til å nekte overtakelse av det tekniske anlegget. Det ble lagt vekt på at det var gitt midlertidig brukstillatelse for å ta i bruk bygget for inntil 150 personer, og at en slik tillatelse reflekterte den bruken som byggherren hadde behov for på overtakelsestidspunktet. Videre var det ingen mangler av betydning som hindret den aktuelle bruken som var gitt i den midlertidige brukstillatelsen. Byggherren hadde dessuten brukt de tekniske anleggene fra overtakelsestidspunktet for innkjøring og opplæring.
Mindretallet kom, under tvil, til at byggherren kunne nekte å overta de tekniske anleggene. Etter mindretallets syn forelå det mer enn “mindre mangler” av liten praktisk betydning for bruken jf. NS 8407 punkt 37.5. I motsetning til flertallet, tok mindretallet for sin vurdering utgangspunkt i endelig bruk – og at bygget skulle brukes som ishockeyarena med tilskuere. Det faktum at bygget ble overtatt på et tidspunkt hvor det ikke umiddelbart skulle spilles kamper i arenaen, var ikke avgjørende. Hvorvidt bygget kunne nektes overtatt, måtte altså vurderes opp mot tiltenkt bruk av bygget. Med dette som utgangspunkt, hadde byggherren rett til å nekte overtakelse av det tekniske anlegget.
Et annet tvistepunkt mellom partene var hvilke endringer som inngår i den kvantitative grensen for byggherrens endringskompetanse (15 %-grensen), og hva konsekvensen er av at grensen er nådd. I løpet av prosjektet utførte NCC svært mye endringsarbeid og anførte derfor at 15 %-grensen var overskredet jf. NS 8407 punkt 31.1. Byggherren avviste dette, og anførte at de eneste endringene som inngår i grensen er “villede endringer”, altså der byggherren har en reell valgmulighet.
Retten tok imidlertid ikke byggherrens anførsel til følge, og kom til at også “uønskede” endringer og irregulære endringer skal tas med ved beregningen av om grensen er nådd. Det avgjørende var altså om det var tale om en endring i utførelsen/produktet i forhold til det som var avtalt, og ikke om endringen berodde på byggherrens reelle valgmulighet. I dette tilfellet innebar det at eksempelvis endringer i utførelsen som følge av uforutsette forhold i grunnen skulle medtas i beregningen.
Retten tok så stilling til konsekvensen av at endringskompetansen var overskredet. NCC anførte at de stod fritt til å kreve nye priser, og at byggherren, ved å ta imot tjenestene, hadde akseptert prisene. Byggherren mente derimot at partene kunne forhandle om nye priser, men dersom man ikke kom til enighet, så gjaldt kontraktens opprinnelige priser. Ingen av partene fikk fullt medhold i sin prinsipielle tilnærming til problemstillingen.
Lagmannsretten la til grunn at når grensen var nådd, så oppstår det en forhandlingssituasjon; entreprenøren er da ikke lenger pliktig å utføre endringer i henhold til kontraktens priser, og byggherren står på sin side fritt til å engasjere andre til å utføre arbeidene utenfor rammene av endringskompetansen. I mangel av enighet mellom partene om ny pris, fant lagmannsretten at vederlaget i en slik situasjon skulle tilsvare gjengs pris.
Det ble resultatet også her. På det tidspunkt NCC mente de hadde overskredet grensen, sendte NCC endringsmelding til byggherren med nye priser for endringsarbeid. Byggherren bestridte kun at 15 %-grensen var nådd, og ikke selve prisene i endringsmeldingen. De fortsatte også å bestille endringsarbeid av NCC. NCC fikk ikke medhold i at dette var nok til å legge til grunn at byggherren hadde akseptert prisene som sådan. I mangel av avtale mellom partene, kom dermed lagmannsretten til at byggherren måtte betale “gjengs pris” for arbeidet entreprenøren hadde utført etter grensen var nådd. Lagmannsretten la videre til grunn at “gjengs pris” tilsvarte NCCs nye tilbudte timespriser.
LH-2023-69764
Saken gjaldt tvist om sluttoppgjør og erstatning mellom Consto (entreprenør) og Kystverket (byggherre), samt regresskrav fra Kystverket mot Multiconsult som byggherrens prosjekterende, etter utførelsesentreprise for utvidelse av Bodø havn, samt etablering av deponi for mudringsmasser.
Spuntceller ble brukt for å avgrense deponiet. I løpet av prosjektet kollapset en spuntcelle. Consto påstod at dette skyldes en prosjekteringsfeil begått av Multiconsult, mens Multiconsult hevdet at kollapsen skyldes utførelsesfeil begått av Consto. Flere av Constos krav i sluttoppgjøret gjaldt merarbeid på grunn av kollapsen og disse kravene ble fremmet mot Kystverket. Kystverket bestridte kravene og fremmet samtidig motkrav. For det tilfellet at Consto fikk medhold i at kollapsen skyldtes prosjekteringsfeil, fremmet Kystverket regresskrav mot Multiconsult. Sakene ble derfor forent til felles behandling.
Som utgangspunkt for vurderingen, viste lagmannsretten til det klare utgangspunktet om risikofordelingen i en utførelsesentreprise, nemlig at byggherren har ansvaret for å prosjektere arbeidene, og også for om prosjekteringen leder til ønsket resultat, mens entreprenøren på sin side har ansvaret for å utføre arbeidet byggherren har beskrevet med alminnelig god standard og med avtalt fremdrift. Videre viste lagmannsretten til NS 8405 pkt. 17, og at entreprenøren bærer risikoen og det som til enhver tid er utført at kontraktsarbeidet inntil overtakelsen, men ikke for skade forårsaket av byggherren.
Dernest pekte lagmannsretten på at alminnelig årsakslære fikk anvendelse mellom partene. Dette innebar at retten måtte vurdere om forhold ved henholdsvis utførelsen og prosjekteringen var en mer sannsynlig årsak til kollapsen enn de øvrige alternativer samlet, eventuelt om det var sannsynlighetsovervekt for at forhold ved utførelsen og forhold ved prosjekteringen hadde vært nødvendige, medvirkende årsaker til kollapsen.
Lagmannsretten vurderte så en rekke forhold som kunne tilsi at kollapsen kunne tilskrives Multiconsults prosjektering. Retten kommenterte at berget som spuntcellen ble bygget på var brattere enn forutsatt. Det ble videre påpekt at Kystverket ikke hadde gitt noen føringer for hvilke masser som skulle fylles i spuntcellen, men Multiconsult hadde foreslått mudringsmasser. Disse mudringsmassene var bløtere enn forutsatt. Videre kommenterte retten at selve bunnsedimentet under spuntcellen var tynnere og bløtere enn forutsatt. Det ble lagt til grunn at de nevnte forholdene hver for seg og samlet sett var av helt sentral karakter for konstruksjonens robusthet og sikkerhet. Alle disse forholdene ble også Multiconsult varslet om kort tid før selve kollapsen. Multiconsult gjennomførte imidlertid ikke ytterligere risikoanalyser eller ny prosjektering. Lagmannsretten kom derfor til at spuntcellen var prosjektert med uforsvarlig stor sårbarhet. Lagmannsretten fant det videre like sannsynlig at denne sårbarheten, uten mottiltak og uten ytre påkjenning, ville medført at spuntcellen kollapset som at den ikke ville ha gjort det.
Lagmannsretten vurderte så forhold som kunne tilsi at kollapsen kunne tilskrives Constos utførelse. Den dagen spuntcellen kollapset, drev Consto med fylling av sprengstein rett på utsiden av spuntcellen. Dette var i strid med den beskrevne fremgangsmåte for arbeidet. Dette medførte at selve spuntveggen i cellen ble trykket inn. Consto fjernet derfor noe av massen og brukte gravemaskin til å trekke spuntveggen tilbake i posisjon. Deretter ble masser fylt i selve spuntcellen. Den samme kvelden kollapset spuntcellen. Lagmannsretten mente det forelå sannsynlighetsovervekt for at steinfyllingen og den videre oppfyllingen av spuntcellen bidro til å forårsake kollapsen, og at disse handlingene fremstod som den utløsende årsak til kollapsen. Retten kom imidlertid samtidig til at det var sannsynlighetsovervekt for at spuntcellen ikke ville ha kollapset om cellens sårbarhet (som Multiconsult var ansvarlig for) tenkes borte.
Retten kom derfor til at kollaps av spuntcellen mest sannsynlig skyldtes et samvirke av prosjekteringsfeil og utførelsesfeil. Begge typer feil var nødvendige, men ikke hver for seg tilstrekkelige, årsaker til at cellen kollapset. Begge parter måtte derfor bære ansvaret med en halvpart hver for forsinkelser og kostnader som skyldtes kollapsen.
LB-2023-125457
Saken gjaldt erstatningsansvar for prosjekteringsfeil ved geoteknisk rådgivning.
ØMF Østfold (tidl. Asker Entreprenør AS) hadde inngått en totalentrepriseavtale om oppføring av åtte omsorgsboliger og et fellesbygg. ØMF Østfold engasjerte deretter en rådgiver som ansvarlig prosjekterende geotekniker for prosjektering av «grunnforhold, fundamentering og stabilitet». Avtaleforholdet var regulert av NS 8402.
Etter at byggene var oppført og overlevert til byggherre oppstod riss og sprekker i enkelte seksjoner. Undersøkelser av skadeårsak viste at dette mest sannsynlig var et resultat av lokale setninger i grunnen, og senere målinger avdekket skjevsetninger på ca. 4 cm på tvers av bygget. En uavhengig geotekniker konkluderte med at årsaken til de oppståtte setningene var påføring av tunge masser på bløt og kompressibel undergrunn.
Den prosjekterende hadde i sitt notat til ØMF Østfold anbefalt direktefundamentering på en inntil ca. to meter høy steinfylling. Denne fundamenteringsmetoden var sannsynligvis årsak til setningene. Sakens spørsmål var om dette rådet medførte erstatningsansvar for den prosjekterende.
Lagmannsretten fant det klart at den prosjekterendes rådgivning ikke tilfredsstilte kravet til faglig forsvarlig handlemåte, og at den måtte anses ansvarsbetingende etter NS 8402. Det var flere grunner til dette.
Den prosjekterende hadde konkludert med at grunnen var «middels fast til fast» til tross for at det tidligere hadde blitt påvist «leire med lav fasthet» i tidligere grunnundersøkelser. Bakgrunnen for konklusjonen var at den prosjekterende mente å ha erfart at teknikeren som utførte grunnundersøkelsene hadde et for konservativt syn på fastheten i grunnen, slik at «lav fasthet» reelt sett betydde «middels fasthet». Denne slutningen anså lagmannsretten som svært problematisk.
Videre var de sakkyndige vitnene samstemte om at det burde vært gjort grundigere undersøkelser av grunnen. For det første var det kun gjort totalsonderinger, som kun gir begrenset informasjon om grunnen. Videre hadde totalsonderingene indikert at grunnen kunne være setningsømfintlig, noe som ga ytterligere oppfordring til nærmere undersøkelser. Det var en grov feil av den prosjekterende ikke å gjøre ytterligere undersøkelser før han ga sin anbefaling.
Retten viste også til at en tidligere geoteknisk rapport hadde anbefalt fylling med Glasopor, som er betydelig lettere enn steinfylling. I denne rapporten var det lagt til grunn at det i så fall var risiko for setninger på 1-2 cm. Den prosjekterende hadde vært kjent med denne rapporten da han ga sin anbefaling. Han burde derfor forstått at anbefalingen om steinfylling, som er seks ganger tyngre enn Glasopor, innebar høy risiko for setninger.
I tillegg hadde Sweco i en uavhengig kontroll av notatet stilt spørsmål ved om grunnundersøkelsene var tilstrekkelige og påpekt at dersom løsmassene var dårligere enn antatt, ville oppfylling medføre en risiko for setninger. Risikoen som senere manifesterte seg, hadde med andre ord blitt synliggjort for den prosjekterende før byggestart.
Den prosjekterende anførte at anbefalingen om direktefundamentering ble gitt under forutsetninger. For at et forbehold skal kunne vektlegges i en aktsomhetsvurdering må det være utformet på en måte som gjør oppdragsgiveren tilstrekkelig oppmerksom på konsekvensene av at de forholdene det er tatt forbehold for, ikke blir avklart eller fulgt opp. Den prosjekterende hadde ikke vært klar på at han mente den anbefalte fundamenteringsløsningen forutsatte et visst resultat fra setningskontrollen. Han kunne derfor ikke fritas for ansvar.
Lagmannsretten konkluderte med at den prosjekterende hadde opptrådt grovt uaktsomt. Som en følge av dette kunne han ikke påberope seg at ØMF Østfold hadde reklamert for sent. Kravet var heller ikke foreldet. Saken illustrerer at dersom prosjekterende mener en konklusjon er usikker, eller beror på visse forutsetninger, må det tas klare forbehold som tydelig gir uttrykk for konsekvensene av usikkerheten.
LF-2023-167273
Saken gjaldt krav på sluttoppgjør, samt motkrav knyttet til påståtte mangler ved arbeidene i en totalentreprise for ventilasjonsarbeider knyttet til prosjektet «Dokkhall Pukkholmen». CMS Kluge førte saken på vegne av GK Norge AS, som stod for leveransen av de lufttekniske anleggene i prosjektet. Byggherren var Nærøysundet Kystservice AS (heretter NK). Kontraktssummen var 7 MNOK og kontrakten var basert på NS 8407.
GKs krav på betaling av kr 655 312 etter kontrakten var i utgangspunktet ikke omtvistet, men NK hadde anført tilbakehold og motregning som følge av påståtte mangler ved anlegget. Mangelskravet utgjorde utbedringskostnader på totalt kr 10 560 977, det vil si over tre millioner kroner mer enn kontraktssummen. Hovedspørsmålet var hvorvidt NKs mangelskrav var berettiget.
NK gjorde gjeldende at ventilasjonsanlegget ikke var tilpasset de prosessene som skulle foregå på dokken, og at dette skyldtes at GK ikke hadde tatt innover seg sine prosjekteringsplikter som totalentreprenør. Konkret anførte NK at ventilasjonsanlegget var underdimensjonert, og hadde for lav kapasitet til sveising og sprøytemaling. Videre ble det anført at GK skulle levert et anlegg med forfiltrering og at GK skulle tilrettelagt for dobling av anlegget. NK anførte også at FDV-dokumentasjonen var mangelfull.
Et sentralt spørsmål var dermed hvorvidt, og i hvilken grad, GK hadde vært ansvarlig for prosjekteringen av anlegget. I en totalentreprise er entreprenøren som utgangspunkt ansvarlig for både prosjektering og utførelse av arbeidet. Dette er imidlertid kun et utgangspunkt, og ansvarsfordelingen varierer fra kontrakt til kontrakt. Dersom byggherren har utarbeidet et forprosjekt med detaljerte beskrivelser som skal legges til grunn for entreprenørens videre detaljering, vil byggherren bære risikoen for denne delen av prosjekteringen i tråd med funksjonsfordelingsprinsippet.
GK anførte at konkurransegrunnlaget beskrev en sammensatt leveranse, hvor det forelå en detaljert beskrivelse av ventilasjonsanlegget med grunnlag i NKs forprosjekt. NK mente på sin side at forhistorien var uten betydning, og at GK hadde ansvaret for prosjekteringen i sin helhet.
Lagmannsretten fant det klart at GK ikke hadde hatt ansvaret for prosjekteringen alene. NK hadde utarbeidet et forprosjekt ved hjelp av egne rådgivere hvor det var utarbeidet spesifikke beskrivelser av ventilasjonsanlegget. Det var prosjektert et ventilasjonsanlegg bestående av 4 ventilasjonsaggregat hver på 16 000 m3/h og 4 avfuktingsaggregat hver med en kapasitet på 6 000 m3/h. Videre var det blant annet avklart hvilke konkrete ventilasjonsaggregat og avfuktingsaggregat som skulle brukes og hvordan tilførsel av luft skulle skje. Forprosjektet var dermed sentralt for det videre arbeidet, og GKs prosjektering var derfor begrenset til detaljering i den grad det var nødvendig.
Når det gjaldt anleggets manglende håndtering av sveising og sprøytemaling, viste retten til at NKs rådgivere flere ganger etterspurte nærmere informasjon om prosessene i dokken uten at dette ble grundig forklart. Som en følge av dette ble forholdet heller ikke avklart med GK. Etter rettens syn var prosesser og gjøremål i dokkhallen ikke tilstrekkelig avklart mellom NK og NKs rådgivere, noe som ikke var GKs ansvar.
NKs anførsel om at manglende forfiltrering utgjorde en mangel ble heller ikke tatt til følge. Retten viste til at NKs rådgivere hadde informert om at det burde etableres forfiltrering for prosesser som sveising og sandblåsing. NK hadde imidlertid ikke fulgt opp teamet om forfiltrering etter dette.
NK fikk heller ikke medhold i at kanalnettet ikke var tilrettelagt for dobling av anlegget. GK hadde i samsvar med pristilbudet tilrettelagt for dobling av antall aggregater. Det var da uklart hva NK egentlig anførte som mangel.
Til slutt fikk NK heller ikke medhold i at FDV-dokumentasjonen var mangelfull. GK oversendte FDV-dokumentasjon i forbindelse med overtakelsen. Videre var det ikke søkt om igangsettingstillatrelse for ventilasjon, og dette var en oppgave som tilhørte NKs funksjonsområde. Lagmannsretten kom derfor til at det ikke var dokumentert forhold i strid med avtalen
Samlet sett forelå det ingen forhold i strid med avtalen eller svakheter ved ventilasjonsanlegget som GK hadde ansvar for. GK hadde dermed levert i tråd med avtalen.
NK hadde subsidiært anført at de hadde krav på erstatning som følge av at GK hadde misligholdt veiledningsplikten sin ved å ikke reagere på byggherrens valg underveis i prosjektet.
Totalentreprenørens plikt til å gi råd og veiledning går kun så langt som forholdene tilsier, jf. NS 8407 punkt 16.2. Lagmannsretten pekte på at NK hadde vært bistått av en rekke rådgivere underveis i prosjektet, samt at NK hadde tatt bevisste valg i prosjektet i strid med råd fra egne rådgivere. Når dette var tilfellet, kunne det ikke gjøres gjeldende ansvar grunnet brudd på entreprenørens omsorgsplikter.
Retten kom dermed til at GK hadde levert ventilasjonsanlegget i henhold til avtalen, og at GK ikke hadde misligholdt sin veilednings- og undersøkelsesplikt. GK vant dermed saken fullt ut, og ble tilkjent sakskostnader.
