Det avsies jevnlig dommer i norske domstoler om entrepriserettslige tvister. Enkelte saker er prinsipielle og får stor oppmerksomhet. Andre avgjør mer konkrete spørsmål, som likevel kan være av stor betydning for aktørene i bransjen som daglig møter tilsvarende problemstillinger. Vi mener derfor det er nyttig å holde seg oppdatert på utviklingen i rettspraksis, ikke bare for advokater og jurister, men også for aktørene som driver i bygg- og anleggsbransjen i det daglige. Dette nyhetsbrevet har derfor som hensikt å holde enhver som er interessert oppdatert på rettsutviklingen innenfor entrepriserett.
Denne utgaven dekker utvalgte entrepriserettslige avgjørelser avsagt i januar og februar 2025. Vi har valgt ut to avgjørelser fra lagmannsrettene, samt en avgjørelse fra Byggebransjens Faglig Juridiske Råd.
AVGJØRELSER FRA LAGMANNSRETTENE
LE-2023-82589
Saken gjaldt sluttoppgjør etter en veientreprise. Partene i saken var Innlandet fylkeskommune og X Anlegg AS, som hadde kjøpt fordringsmassen i konkursboet til entreprenøren, Contexo AS. Kontrakten var en utførelsesentreprise basert på NS 8406 og standardbeskrivelsen i Statens Vegvesens prosesskode (R761 og R762). Arbeidene gjaldt omlegging og utvidelse av eksisterende vei, samt utbedring av kurver. Kontraktssummen var på ca. 150 MNOK.
Tvisten gjaldt mengdeoppgjøret i prosjektet, og krav på vederlagsjustering på grunn av endringer. På tidspunktet for tvisten, hadde Fylkeskommunen betalt ca. 163 MNOK under kontrakten. X Anlegg krevde ytterligere ca. 120 MNOK, hvor deler av summen gjaldt mengdeoppgjøret, og resterende gjaldt krav på vederlagsjustering grunnet endringer. Fylkeskommunen mente på sin side at de hadde et motkrav på ca. 57 MNOK totalt, blant annet som følge av et krav om erstatning på ca. 34 MNOK grunnet urettmessig heving.
Gjennom saksgangen hadde begge parters krav endret seg gjentatte ganger. Lagmannsretten bemerket innledningsvis at partenes problemer med å bestemme egen posisjon i saken hadde betydning for hvilken forventning partene burde ha til domstolenes mulighet til å fastsette et formelt korrekt oppgjør.
Lagmannsretten fant at X Anlegg hadde krav på kun ca. 11,3 MNOK utover det allerede betalte, slik at byggherren fikk medhold i stor utstrekning.
Dommen er omfattende, og for en stor del konkret begrunnet. Vi har derfor valgt ut enkelte konkrete problemstillinger fra saken, som berører tematikk av mer generell interesse. Dette gjelder blant annet utvalgte spørsmål relatert til tolkning av kontraktsbestemmelser om stengeperioder, og hvorvidt utilstrekkelige stengeperioder ville være å betrakte som prosjekteringsfeil. Dernest skal vi se på lagmannsrettens tolkning av måleregler i kontrakten, nærmere bestemt hvilken betydning det får at mengder angis som «prosjektert». Vi vil også se på hvordan lagmannsretten håndterte uenighet om masseutskiftningen i en situasjon hvor det var fullstendig bevistvil, samt rettens vurdering av om entreprenøren kunne bruke omregningsfaktorer i mengdeoppgjøret, eller om mengdene måtte forholdes til angitt massetilstand. Videre vil vi behandle et endringskrav relatert til tolkning av prosess for sprengning i linja, før vi til slutt ser på spørsmålet om entreprenøren hadde rett til å heve på grunn av betalingsmislighold hos entreprenøren.
Stengeperiode 2
Et spørsmål som hadde betydning for flere av kravene i saken, var om entreprenøren hadde krav som følge av en ekstra stengeperiode. Etter avtalen skulle veien som utgangspunkt holdes åpen for gjennomgangstrafikk, og det var kun prosjektert én stengeperiode mellom 1. august og 1. oktober 2019. Underveis i prosjektet avtalte imidlertid partene en stengeperiode 2. Denne startet 12. august 2019, og skulle etter avtalen vært avsluttet 11. oktober. Stengeperioden ble forlenget til 11. november, men veien ble ikke åpnet for trafikk før 9. desember 2019.
X Anlegg anførte at grunnforholdene i området medførte at den andre stengeperioden var nødvendig for å få bygget mur etter avtalen, og at fraværet av en stengeperiode 2 i kontrakten utgjorde en prosjekteringsfeil. Fylkeskommunen anførte på sin side at arbeidet kunne utføres uten en ekstra stengeperiode. Videre anførte Fylkeskommunen at det var Contexos driftsopplegg som nødvendiggjorde stengeperiode 2, og at Contexo ved å rive store deler av asfalten under stengingen hadde tvunget frem en lenger stengeperiode enn opprinnelig avtalt.
Lagmannsretten påpekte at stengeperiode 2 opprinnelig ble avtalt med utgangspunkt i at bygging av muren ville bli enklere uten trafikk. Etter at man avdekket grunnforholdene ved deler av strekningen, ble det imidlertid behov for masseutskiftning over 650 meter. Lagmannsretten mente at dette arbeidet krevde at veien ble stengt. X Anlegg fikk dermed medhold i at stengeperiode 2 var nødvendiggjort av et byggherreforhold, og at det var en prosjekteringsfeil at det ikke var prosjektert en stengeperiode 2.
Ettersom lagmannsretten kom til at stengeperioden var nødvendig og byggherren hadde ønsket å åpne veien så fort som mulig, fikk entreprenøren også medhold i et endringskrav knyttet til tilleggskostnader i form av overtid og skifttillegg som hadde påløpt i entreprenørens forsøk på å holde stengeperioden så kort som mulig. Kravet ble likevel skjønnsmessig redusert ettersom lagmannsretten la til grunn en kortere periode for forsering, og et mindre behov for masseutskiftning enn det entreprenøren hadde lagt til grunn.
Begrepet «prosjektert»
Et annet tvistepunkt av betydning for en rekke krav, gjaldt forståelsen av begrepet «prosjektert». Etter kontraktens måleregel skulle det betales for f.eks. «prosjektert fast volum» eller «prosjektert anbrakt volum». Fylkeskommunen anførte at arbeid som måtte utføres utenfor det «prosjekterte» arealet skulle anses inkludert i entreprenørens enhetspris. Videre anførte Fylkeskommunen gjennomgående at når måleregelen anga prosjektert areal eller volum, så omfattet det kun området mellom skjæringstopp og fyllingsfot, med mindre annet var angitt. X Anlegg anførte at begrepet «prosjektert» måtte knyttes til det arbeidet som faktisk skulle utføres, og at måleregelen måtte tilpasses arbeidet – det vil si at entreprenøren skulle ha oppgjør i henhold til beskrivelsen av det konkrete arbeidet, selv om arbeidet skulle utføres utenfor skjæringstopp/fyllingsfot. X Anlegg eksemplifiserte sitt syn ved å vise til at for en prosess som gjaldt vegetasjonsrydding, så måtte hele arealet som skulle ryddes omfattes av måleregelen, selv om området var utenfor prosjektert skjæringstopp.
Et eksempel hvor denne uenigheten oppstod, var der kontrakten anga en arbeidsoperasjon hvor bergoverflaten skulle sprenges. Det var fastsatt i kontrakten at bergoverflaten skulle renskes 2 meter utenfor prosjektert skjæringstopp, og at mengden skulle «måles som horisontalprojeksjon av prosjektert rensket areal.» Fylkeskommunen mente at skjæringstoppen utgjorde grensen for arealet som var «prosjektert», og at renskearbeidet som skulle utføres 2 meter utenfor skjæringstoppen derfor måtte hensyntas ved entreprenørens enhetspris. Entreprenøren mente at det ikke kom klart nok frem av prosesskoden at slikt arbeid skulle innkalkuleres i enhetsprisen, og at det «prosjekterte» da ikke kunne vise til kun den inntegnede skjæringstoppen, men også de to meterne utenfor skjæringstoppen som var angitt at skulle renskes. Entreprenøren fikk medhold i dette.
Lagmannsretten viste til at både tegninger og beskrivelser av arbeidet som skal utføres i en utførelsesentreprise utgjør prosjektering. Videre viste retten til at det i prosesskoden var angitt at enhetsprisene for hver prosess generelt skulle omfatte «alle kostnader som er nødvendige for å levere arbeidene i henhold til prosjektdokumentenes krav». Da kunne ikke måleregler være utformet på en måte som gjorde at entreprenøren ville ha kostnader som ikke ble fanget opp av måleregelen. Konklusjonen var derfor at arbeid som var beskrevet, og som entreprenøren måtte utføre for å oppfylle beskrivelsen, var omfattet av det som var «prosjektert». Det faktum at det var prosjektert en profil, inntegnet på tegning, kunne etter lagmannsrettens syn ikke innebære at areal, volum eller mengder utenfor denne profilen ikke skulle innmåles. Lagmannsrettens avklaring av hva som ligger i «prosjektert» volum eller areal kan få relativt stor betydning utover foreliggende sak, og er derfor verdt å merke seg.
Massebalansen
Partene var videre uenige om oppgjør for masseutskifting i prosjektet, og nærmere bestemt hvorvidt Contexo hadde foretatt mer masseutskiftning enn det var behov for, samt om dette ble gjort uten samtykke fra byggherre. Fylkeskommunen anførte for retten at Contexo kastet byggbare masser og erstattet disse med sprengt stein fra sidetak. Contexo mente derimot at det var store mengder ubrukelige masser, og at det derfor var behov for å sprenge stein som kunne brukes til å bygge veien.
Lagmannsretten slo fast som utgangspunkt at «[e]ntreprenøren har ikke krav på oppgjør for massebehandling som ikke er prosjektert eller seinere avtalt med byggherren. Vegen kan imidlertid ikke bygges uten at ubrukbare masser fjernes og byggbare masser legges i vegkroppen.» Når det gjaldt spørsmålet om hvilke masseutskiftninger som faktisk ble foretatt, og hvilke av disse som ble gjort med og uten byggherrens aksept, fant lagmannsretten dette bevismessig vanskelig å håndtere. Mange av kravene og postene måtte derfor etter lagmannsrettens syn avgjøres etter en skjønnsmessig vurdering.
Det alminnelige utgangspunktet er at den som fremmer et krav har bevisbyrden og tvilsrisikoen. Det var derfor entreprenøren som måtte bevise at det var behov for masseutskiftning utover det som fulgte av kontrakten.
Lagmannsretten tok utgangspunkt i hva partene hadde avtalt skriftlig, men mente basert på vitneforklaringer at det også var sannsynlighetsovervekt for at noe masseutskiftning ble avtalt muntlig ute på anlegget. Videre ble det vist til tilfeller hvor byggherre hadde gitt etterfølgende aksept i enkelttilfeller hvor Contexo hadde avdekket og sprengt mer fjell enn prosjektert. Lagmannsretten mente også basert på fremlagte bilder at det mest sannsynlig hadde vært behov for masseutskiftning utover det som var prosjektert og skriftlig avtalt.
Likevel hadde Contexo selv tatt en risiko ved å utføre masseutskiftninger uten forutgående avklaring, og det fantes tidsnære bevis som tilsa at masseutskiftningen kunne ha sammenheng med dårlig planlegging fra Contexos side. Lagmannsretten fastsette derfor skjønnsmessig at X Anlegg skulle ha oppgjør for utskiftning av 80 000 m3 myr og andre brukbare masser. Dette innebar en avkortning på 32 000 m3 av X Anleggs krav. Lagmannsretten la til grunn at disse massene kunne og skulle vært brukt, og at volumet brukbare masse ble økt tilsvarende.
Partene var også uenige om hvor det var fjell før arbeidet startet, hvilke volum som faktisk var sprengt bort, og hva som var omfattet av måleregelen i prosessen for sprengning av fjell. På bakgrunn av bevisene i saken mente lagmannsretten at verken fylkeskommunens eller entreprenørens tall kunne legges til grunn som sannsynliggjort, og la blant annet vekt på stadige endringer i X Anleggs krav som svekkende for troverdigheten. Lagmannsretten mente det ikke var rettens oppgave å foreta en egen beregning av fjellaget basert på foreliggende innmålinger og gjennomgang av om lag 1500 tverrprofiler. Retten måtte derfor igjen utvise et skjønn.
I dette skjønnet hensyntok lagmannsretten at entreprenøren iht kontrakten hadde plikt til å levere innmålingsdata og dokumentasjon. Usikkerhet knyttet til sprengningsomfanget måtte derfor i første omgang gå utover X Anlegg. Det ble imidlertid også hensyntatt at fylkeskommunen ut ifra den grunnleggende lojalitetsplikten mellom partene skulle betale en riktig sum for det arbeidet Contexo leverte innenfor kontraktens rammer. Lagmannsretten uttalte at i den grad det er sannsynlighetsovervekt for at et arbeid er utført, slik beskrevet og bestilt av byggherren, skal dette betales for så langt mengdene er sannsynliggjort. Med utgangspunkt i disse prinsippene, la lagmannsretten til grunn et konkret volum for sprengningsprosessene basert på et skjønn.
Denne delen av avgjørelsen er et eksempel på relativt utstrakt bruk av skjønn fra lagmannsretten i utmålingsspørsmålet i et tilleggskrav.
Bruk av omregningsfaktor
Et annet tvistetema som berørte flere krav, var entreprenørens anledning til å bruke omregningsfaktor for å «omgjøre» egne målinger av for eksempel bergvolum i fast tilstand til løs tilstand på prosesser som anga løs tilstand som måleregel.
Lagmannsretten sa seg enig i tingrettens vurdering av dette, som var enig med byggherren i at ordlyden i den enkelte prosessen ikke tilsa bruk av omregningsfaktor. Videre fremgikk av kontrakten at «måling [..] i strid med kontraktens krav og måleregler ikke gir rett til betaling for utført arbeid». Spørsmålet for lagmannsretten var om kontrakten likevel tillot bruk av omregningsfaktor.
Entreprenøren anførte at bruk av omregningsfaktor var den mest praktiske og presise løsningen. Ulike typer masser, som skulle avregnes på ulike prosesser, kunne samle seg under skjæringen. For å få en korrekt måling av utført volum, ville masser som skulle måles under andre prosesser måtte fjernes først, og det måtte påses at det ikke skjedde en sammenblanding med andre masser som skulle avregnes på egne prosesser. Ved å måle berget før og etter rensk, og deretter regne ut mengdens volum, muliggjorde man at ulike renskeprosesser kunne foregå parallelt i nærliggende områder. Entreprenøren fikk medhold i dette.
Lagmannsretten la til grunn at det var rom for å benytte omregningsfaktor selv om dette ikke var særskilt avtalt «[n]år praktiske hensyn tilsier det – og det ikke er fare for dobbeltfakturering». Videre påpekte lagmannsretten at den hadde funnet det riktig å fastsette mengdene under en rekke prosesser ved skjønn, og fant at den generelle usikkerheten ved bruk av omregningsfaktorer ikke var større enn målinger utført som fast eller anbrakt masse.
Krav om justering av enhetspris
Entreprenøren krevde oppjustering av kontraktens enhetspris for sprenging i linja. X Anlegg hevdet at entreprenøren hadde basert enhetsprisen for sprengning på en beregning av gjennomsnittlig pallhøyde, med utgangspunkt i kontraktens angivelse av volum for sprengning og arealet for bergrensk. I ettertid viste det seg at feil angivelse av renskeareal i kontrakten hadde ledet til at Contexo la til grunn enn høyere pallhøyde enn det som var tilfellet. Contexo hadde på dette grunnlaget satt en enhetspris for sprengning som ikke hensyntok det reelle kostnadsnivået. Entreprenøren anførte derfor at feilen innebar at de kunne oppjustere enhetsprisen. Fylkeskommunen innvendte at entreprenøren ikke kunne justere enhetsprisen, ettersom feilen i kontrakten og den aktuelle enhetsprisen gjaldt ulike prosesser i kontrakten, samt at konkurransegrunnlaget i sin helhet ga entreprenøren nok informasjon til å beregne sprengningsarbeidene korrekt.
Lagmannsretten viste til Magne Sveen-saken, HR-2019-830-A, hvor en entreprenør vant frem med et liknende synspunkt. I denne saken la imidlertid lagmannsretten blant annet vekt på at det fremgikk av en fremdriftsplan som entreprenøren var kjent med på anbudstidspunktet at det på en rekke steder var snakk om sprengning av små volum. Videre la lagmannsretten vekt på forklaringen til et sakkyndig vitne om at entreprenørens beregningsmetode – der man legger til grunn en gjennomsnittlig pallhøyde basert på anslått sprengningsvolum og areal for rensk – innebar en betydelig risiko for entreprenøren. Etter forholdene kunne det være en «forenkling som ikke kan forsvares». Lagmannsretten anså det derfor ikke sannsynliggjort at en så enkel beregning var lagt til grunn for den faktiske kalkylen. Samtidig la lagmannsretten til grunn at de uriktige opplysningene knyttet til renskeareal inngikk som en av flere relevante opplysninger som lå til grunn for kalkylen, og som derfor hadde bidratt til en for lav prising av prosessen. Entreprenøren ble derfor likevel tilkjent en skjønnsmessig fastsatt vederlagsjustering på ca. 5,6 MNOK.
Contexos heving og byggherrens motkrav
Videre måtte lagmannsretten ta stilling til hvorvidt Contexos heving av kontrakten var rettmessig. Entreprenøren anførte at de hadde rett til å heve kontrakten som følge av Fylkeskommunens betalingsmislighold og partenes uenighet om Contexos samlede krav. Fylkeskommunen anførte at det ikke forelå betalingsmislighold, og at Contexos dokumentasjon av eget arbeid var mangelfull. Fylkeskommunen anførte også at Contexo hadde fakturert feil, i strid med inngåtte avtaler og med grunnlag i uriktige måleregler. Lagmannsretten konkluderte med at det ikke var grunnlag for heving.
Retten tok utgangspunkt i hvilke krav som faktisk var forfalt på hevingstidspunktet. Det var kun én forfalt faktura på totalt 5,3 MNOK, hvorav 1,9 MNOK var kreditert. Sett opp mot det samlede kontraktsbeløpet på ca. 150 MNOK, kunne ikke dette anses som et vesentlig betalingsmislighold.
Når det gjaldt partenes uenighet om Contexos samlede krav, mente lagmannsretten at begge parter «misforsto sin egen posisjon temmelig grovt». På hevingstidspunktet mente Contexo å ha et krav på 240 MNOK. Byggherren godtok på samme tidspunkt kun 110 MNOK, og avstanden var stor. Lagmannsretten hadde imidlertid kommet til at Contexos krav på hevingstidspunktet utgjorde ca. 180 MNOK, noe som var langt fra begge parters syn.
Lagmannsretten pekte på at oppgjørstvister i entrepriseforhold er vanlig, og at «[d]a fullfører man arbeidet og rydder opp i forbindelse med sluttoppgjøret». På hevingstidspunktet var det dessuten en beskjeden del av arbeidet som gjenstod, og Contexo hadde allerede mottatt over 162 MNOK fra byggherren i prosjektet. Fylkeskommunen hadde derfor ikke vesentlig misligholdt kontrakten, og Contexos heving av kontrakten var uberettiget. Contexo ble derfor dømt til å betale ca. 9,5 MNOK i erstatning til Fylkeskommunen. Saken illustrerer på dette punktet at heving av en kontrakt underveis i prosjektet er forbundet med høy risiko, og at en misoppfatning av egen rettslige posisjon i slike tilfeller kan få betydelige konsekvenser.
Oppsummering
Det samlede resultatet i dommen var at fylkeskommunen måtte betale X Anlegg 7,5 millioner kroner. Dette var langt lavere enn kravet X Anlegg hadde gjort gjeldende. X Anlegg krevde 209 MNOK i stevning til tingretten. Ved ankeforhandlingens avslutning var kravet redusert til 121,5 MNOK. Lagmannsretten fant at Fylkeskommunen med dette resultatet måtte anses å ha vunnet ankesaken fullt ut, og hadde krav på dekning av sakskostnader. Dette ble skjønnsmessig redusert av retten fra 14 til 10 MNOK.
LG-2024-101170
Saken gjaldt et sluttoppgjør etter kontrakt vedrørende levering av et RAS-anlegg (resirkulerende akvasystem) til et settefiskanlegg på Sandøra i Troms, mellom Mowi ASA («Mowi») som oppdragsgiver og Krüger Kaldnes AS («KK») som entreprenør. Kontrakten var en totalentreprise basert på NS 8407, og kontraktssummen var på ca. 87 MNOK inkl. mva. Etter at KK hadde levert sluttoppstilling for entreprisen, påsto Mowi seg frifunnet for kravet om utbetaling av den resterende del av sluttoppgjøret på ca. 11 MNOK. Hovedproblemstillingene i saken var 1) om partenes avtale om valutaregulering av «leveransen» omfattet kostnader til innleie av arbeidskraft, og 2) hvorvidt Mowi hadde motkrav mot KK i form av erstatningskrav etter en brann på anlegget som KK hadde erkjent ansvar for. Lagmannsretten frifant Mowi for entreprenørens krav om betaling.
Spørsmålet for lagmannsretten var som nevnt for det første om KK kunne kreve valutaregulering av kostnader til innleie av arbeidskraft. I tilbudet, som var gjort til del av kontrakten, hadde entreprenøren forbeholdt seg retten til å kreve valutaregulering for «den del av leveransen som importeres». Det avgjørende var derfor om arbeidskraft var omfattet av ordlyden «leveransen». Lagmannsretten kom til at ordlyden «leveransen» rettet seg mot leveransen av utstyr, og ikke arbeidskraft. I tolkningen la retten særlig vekt på at partene hadde hatt to tidligere kontrakter sammen hvor valutaregulering av innleie av arbeidskraft ikke ble gjort. Spørsmålet var heller ikke et tema mellom partene under forhandlingene. Etter uklarhetsregelen måtte derfor entreprenøren som forfatter av tilbudet bære risikoen for uklarhet. Dermed fikk KK ikke medhold i sitt krav om å valutaregulere kostnaden for innleie av arbeidskraft.
Videre vurderte lagmannsretten Mowis erstatningskrav relatert til en brann på settefiskanlegget. Brannen medførte at klekkeriet hvor rognen skulle innsettes ikke var klart i tide, hvilket igjen gjorde at Mowi måtte destruere rognen og heller kjøpe ny smolt på et senere tidspunkt. Brannen hadde også den konsekvens at Veidekke som sideordnet entreprenør til KK ble forsinket i sin nedrigging i prosjektet. Mowi krevde derfor erstatning for kostnader til innkjøp av smolt, samt dekning av kostnader Mowi ble påført overfor Veidekke som følge av forsinkelsene brannen medførte.
Lagmannsretten definerte ikke eksplisitt det rettslige utgangspunktet for vurderingen, men etter sammenhengen synes det klart at lagmannsretten vurderte kravene med utgangspunkt i alminnelige erstatningsregler.
I forbindelse med Mowis erstatningskrav knyttet til innkjøp av ny smolt etter brannen, anførte KK at Mowi hadde misligholdt sin tapsbegrensningsplikt, og at det ikke forelå nødvendig årsakssammenheng mellom brannen og tapet. KK pekte på at Mowi hadde handlingsalternativer når klekkeriet ble forsinket – Mowi kunne valgt senere oppstart av produksjonen, transportert smolt til anlegg med høyere sjøtemperatur eller satt fisken ut i sjøen. Dessuten pekte KK på at Mowi hadde lagt inn en måneds slakk i planen, som KK mente skulle ha blitt brukt til å innhente forsinkelser forårsaket av brannen. Lagmannsretten la imidlertid til grunn at Mowi hadde foretatt forsvarlige vurderinger, og at det ikke var grunnlag for å redusere erstatningen for innkjøp av smolt på grunn av manglende overholdelse av tapsbegrensningsplikten. Videre anførte KK at det ikke forelå nødvendig årsakssammenheng mellom forsinkelsen forårsaket av brannen og Mowis tap, ettersom den innkjøpte smolten senere døde. Lagmannsretten la imidlertid til grunn at KK «ikke [har] sannsynliggjort at den ville dødd hvis brannen tenkes borte».
Mowi gjorde for det andre gjeldende motkrav mot KK for å ha dekket Veidekkes krav i prosjektet. Veidekke var en sideordnet entreprenør som var ansvarlig for å levere betongkonstruksjonen i prosjektet. Da brannen oppstod, var Veidekke i det alt vesentlige ferdig med sitt arbeid, og var i ferd med å rigge ned. Som følge av brannen ble det bestemt at Veidekke ikke skulle rigge ned likevel, på grunn av kostnadene ved ned- og senere opprigging. Veidekke krevde derfor at Mowi betalte for kostnadene ved å ha riggen stående lengre enn tiltenkt. KK har anført at dette var et vederlagskrav som Mowi ikke kunne rette videre mot KK. Mowi gjorde gjeldende at det er tale om et ordinært erstatningskrav utenfor kontrakt, som de kan kreve med grunnlag i skadeserstatningsloven § 4-1.
Lagmannsretten fant at det faktum at Veidekke rettet kravet mot Mowi i endringsmelding (som et vederlagskrav), ikke innebar at Mowi mistet retten til å kreve erstatning fra KK for det samme kravet. Det kunne fortsatt være et erstatningsrettslig relevant tap, så lenge de øvrige vilkårene for erstatning var oppfylt.
KK anførte subsidiært at det ikke var årsakssammenheng mellom brannen og tapet, ettersom KK ikke påtok seg ansvar for fremdriften i reparasjonsarbeidet eller involverte seg i prosjekteringsarbeidet. KK anførte derfor at Mowi hadde ansvaret for forsinkelser og ineffektivitet. Lagmannsretten var ikke enig i dette. Retten viste til at KK hadde erkjent ansvar for brannen, og at det var sannsynliggjort at brannen hadde forsinket anleggsvirksomheten. Videre uttalte lagmannsretten:
Det foreligger årsakssammenheng mellom brannen og Mowis utgifter til betaling av kravet fra Veidekke, og disse kan kreves dekket av KK. Hvorvidt ferdigstillelsen av anlegget ville blitt forsinket på grunn av andre forhold er uklart. Det er likevel ikke avgjørende for lagmannsretten fordi brannen i seg selv faktisk medførte forsinkelsen, og usikkerheten omkring utbedringsmetode og tidsbruk kan ikke belastes Mowi som skadelidt.
Mowi fikk dermed medhold i begge motkrav mot KK, som oversteg beløpet KK hadde krav på i sluttoppgjøret. Mowi ble derfor frifunnet for KKs krav.
SAKER FRA BFJR
Sak 688: Oppmannsavgjørelse
Saken gjaldt en tvist mellom totalentreprenør og totalunderentreprenør om berettigelsen av to endringskrav fra totalunderentreprenøren knyttet til pålegg om levering av to spesifikke typer lysarmaturer for utvendig belysning i et leilighetsprosjekt. Spørsmålet var hvilken valgrett totalunderentreprenøren har i henhold til kontrakten når det i tilbudsgrunnlaget er angitt at det skal leveres to helt spesifikke lysarmaturer «eller tilsvarende». Den ene tilbudte lysarmaturen hadde et annet design enn den beskrevne armaturen, ved at den tilbudte var kjegleformet mens den beskrevne var mer kantete. Den andre lysarmaturen som ble tilbudt av totalunderentreprenøren var lettere enn den beskrevne, og hadde en annen lysspredning. Totalunderentreprenøren har fremmet krav om vederlagsjustering knyttet til kostnadsforskjellene mellom de armaturene de selv ønsket å levere, og de som ble pålagt levert av totalentreprenøren. Totalentreprenøren har på sin side hevdet at de tilbudte armaturene ikke var i tråd med kontraktens spesifikasjoner.
Rådet påpekte at ved å innta formuleringen «eller tilsvarende», hadde totalentreprenøren lagt opp til en valgfrihet for totalunderentreprenøren. Det måtte være totalentreprenørens ansvar at de ikke hadde presisert nærmere krav til design, form og eventuelle andre egenskaper på armaturene dersom dette var viktig for dem. Rådet la også vekt på at totalentreprenøren ikke adresserte totalunderentreprenørens plan om å levere alternative armaturer i avklaringsmøtet mellom partene. Totalunderentreprenørens alternative armaturer ble dermed ansett å være «tilsvarende» de armaturene som var presentert i konkurransegrunnlaget, og totalentreprenørens pålegg om å benytte de angitte armaturene ble derfor ansett som endringer totalunderentreprenøren hadde krav på vederlag for.
