Det avsies jevnlig dommer i norske domstoler om entrepriserettslige tvister. Enkelte saker er prinsipielle og får stor oppmerksomhet. Andre avgjør mer konkrete spørsmål, som likevel kan være av stor betydning for aktørene i bransjen som daglig møter tilsvarende problemstillinger. Vi mener derfor det er nyttig å holde seg oppdatert på utviklingen i rettspraksis, ikke bare for advokater og jurister, men også for aktørene som driver i bygg- og anleggsbransjen i det daglige. Dette nyhetsbrevet har derfor som hensikt å holde enhver som er interessert oppdatert på rettsutviklingen innenfor entrepriserett.
Denne utgaven dekker avgjørelser avsagt i juni – juli 2022. Fra denne perioden har vi medtatt fire avgjørelser fra lagmannsrettene. Eidsivating har avgjort en sluttoppgjørstvist etter et boligprosjekt, hvor retten bl.a. måtte ta stilling til spørsmål om beregning av byggetid og erstatningsansvar som følge av at deler av prosjektet ble bygget i strid med gjeldende tillatelser. Borgarting har avgjort en tvist etter at en kontrakt om levering av sikkerhetsmannskaper ble hevet. Gulating har avgjort en mangelstvist, etter at byggherre og entreprenør hadde havnet i tvist om utbedring av mangler etter oppføring av et oppdrettsanlegg for settefisk på land. Agder lagmannsrett har tatt stilling til erstatningskrav etter at utfylling i forbindelse med et byggeprosjekt påførte setningsskader på naboeiendommen. Vi har også medtatt Oslo tingretts avgjørelse av sluttoppgjørstvisten etter Nye Jordal Amfi.
LE-2021-134979
Eidsivating lagmannsrett avsa den 29. juni 2022 dom i sak som gjaldt sluttoppgjør i forbindelse med oppføring av tre leilighetsbygg i Rælingen kommune.
Partene inngikk kontrakt om bygging av 75 leiligheter i 2017, som også omfattet garasjeanlegg og tilhørende utomhusarbeider. NS 8407 lå til grunn for avtalen, med fastpris på 200 millioner eks. mva. Etter sluttoppgjøret mente totalentreprenøren å ha krav på ytterligere ca. 6,8 MNOK, mens byggherren på sin side mente å ha flere motkrav mot entreprenøren.
Et sentralt tvistepunkt var byggherrens krav på dagmulkt. I kontrakten mellom partene var det avtalt at byggetiden var 24 måneder fra «oppstart». Partene var enige om at boligprosjektet ble ferdigstilt 22. juni 2019 og spørsmålet for lagmannsretten var dermed når byggetiden på 24 måneder begynte å løpe.
I kontrakten var det regulert at oppstart skjer når «igangsettelsestillatelse for riving, grunnarbeider og bygging av gangvei […] foreligger». Det omtvistede mellom partene var hvilket tidspunkt det forelå igangsettelsestillatelse for grunnarbeider. Årsaken til uenigheten var en igangsettelsestillatelse til «grunnarbeider og sprenging» gitt den 3. mai 2017. Det ble imidlertid også gitt en egen igangsettelsestillatelse den 30. juni 2017 for oppføring av fundamenter, bunnledninger/utvendig VA, energibrønner og bunnplate. Partene var uenige om kontraktens vilkår om igangsettelsestillatelse var oppfylt allerede ved den første, eller først ved den siste av disse to igangsettelsestillatelsene.
Lagmannsretten presiserte at det ved vurderingen av de enkelte dagmulktskravene må tas utgangspunkt i de enkelte dokumentene som regulerer kontraktsforholdet mellom partene. Både kontraktens forhistorie – i den grad den ikke allerede er nedfelt i kontraktsdokumentene – og partenes etterfølgende håndtering etter kontraktsinngåelsen, kunne kaste lys over hvordan kontraktsforholdet mellom partene skulle forstås.
Til tross for at ordlyden underbygget at vilkåret om igangsettelsestillatelser her var innfridd, synliggjorde tidsnær dokumentasjon ved etterfølgende prosjekteringsmøter og byggherremøter at partene forsto formuleringen «grunnarbeider» i kontrakten videre enn det som ble gitt tillatelse til i mai 2017. Dermed la lagmannsretten til grunn at kontraktens forutsetning om igangsettelsestillatelse først var oppfylt 30. juni 2017. Lagmannsretten viste også til at partene sommeren 2017 ble enige om at overleveringen av leilighetene til kjøperne skulle skje i slutten av Q2 2019. Også dette tilsa at byggetiden først begynte å løpe 30. juni 2017. Ettersom ferdigstillelsen 22. juni 2019 skjedde innen utløpet av byggetiden på 24 måneder, påløp ingen dagmulkt.
En annen interessant problemstilling var byggherrens erstatningskrav for ulovlig bygget Duplex-leiligheter. Duplex-leiligheter er leiligheter i ett plan, med en hoveddel og en utleiedel.
Bakgrunnen for kravet var at det ble søkt om rammetillatelse for åtte færre Duplex-leiligheter enn det ble solgt. I søknad om rammetillatelse i 2016 var det tegnet inn 13 Duplex-leiligheter i byggene. I den etterfølgende avtalen mellom byggherren og totalentreprenøren var det imidlertid tegnet inn 16 Duplex-leiligheter, som senere økte til totalt 21 leiligheter.
Da kommunen oppdaget at prosjektet inneholdt flere Duplex-leiligheter enn rammetillatelsen, fikk partene beskjed om at det ikke ville gis dispensasjon fra reguleringsplanen for oppføring av disse. På dette tidspunktet var alle de åtte leilighetene som ikke var omfattet av rammetillatelsen solgt, og partene var uenige om hvem som skulle bære risikoen for forholdet.
Søknadsprosessen mot kommunen hadde blitt håndtert av et arkitektfirma som opprinnelig var engasjert av byggherren, men som deretter inngikk kontrakt med totalentreprenøren for byggefasen. Kontrakten mellom totalentreprenøren og byggherren fastslo at totalentreprenøren overtok risikoen for løsninger og annen prosjektering utført før kontraktsinngåelsen.
Lagmannsretten la til grunn at arkitekten burde ha sendt søknad om endring av rammetillatelsen kort tid etter at antallet leiligheter ble økt, og anså dette som erstatningsbetingende uaktsomhet. Lagmannsretten anså det imidlertid også som erstatningsbetingende at totalentreprenøren deretter bygget leilighetene uten å ha forsikret seg om at det ville bli gitt tillatelse for disse leilighetene. Totalentreprenøren ble derfor holdt erstatningsansvarlig overfor byggherren, for et beløp på 5 MNOK.
LB-2021-182223
Borgarting lagmannsrett avsa den 5. juli 2022 dom i sak mellom Norocs og Bane NOR. Dommen gjaldt spørsmålet om Bane NORs heving av kontrakten var rettmessig.
CMS Kluge ved Arild Skage representerte Bane NOR i saken.
Entreprisekontrakten gjaldt levering av sikkerhetsmannskaper til Bane NORs utbyggingsprosjekt med nytt dobbeltspor for jernbane mellom Venjar og Langset. Kontrakten var en leveransekontrakt basert på NS 8402.
Kontrakten med Norocs skulle dekke Bane NORs behov for hovedsikkerhetsvakter («HSV»), lokale sikkerhetsvakter («LSV»), leder for elsikkerhet («LFS») og fagansvarlig spor. I kontrakten var HSV priset til 700 kroner per time, mens LFS var priset til 250 kroner per time. Videre fulgte det av kontrakten at Bane NOR betalte høyeste pris dersom Norocs leverte en vakt som kombinerte disse rollene, noe som i praksis ble gjort i stor utstrekning frem til begynnelsen av 2020.
Etter at Bane NORs driftsoperative senter (DROPS) like før jul 2020 hadde oppdaget flere avvik fra kontrakten, ble det gjennomført en risikovurdering for å vurdere hvilket antall HSV og LFS som skulle være på anlegget ved hver type arbeidsoperasjon. Som følge av dette forslaget ble det fra uke 11 i 2020 bestilt færre HSV og flere rene LFS. Norocs mente at denne nye praksisen var i strid med Bane NORs eget regelverk og partenes kontrakt.
Som følge av Norocs oppfatning, sendte Norocs ved flere anledninger alle vaktene bort fra anlegget under henvisning til at det ikke var bestilt HSV i samsvar med deres oppfatning av regelverket. Norocs viste til at selskapet etter kontrakten hadde et ansvar for at regelverket ble fulgt, og at de derfor hadde rett til å stanse arbeid i strid med regelverket. Bane NOR var uenig i dette. På bakgrunn av at Norocs gjentatte ganger forlot anlegget varslet Bane NOR heving, og med en siste frist til å rette forholdet. Til tross for varselet, fortsatte Norocs å sende vakter bort fra anlegget. Bane NOR valgte da å heve kontrakten.
Norocs tok som følge av hevingen ut stevning med krav om erstatning. Norocs ble ikke hørt med erstatningskravet verken i tingretten eller lagmannsretten. Spørsmålet for retten var om Bane NORs heving var rettmessig.
Lagmannsretten oppstilte to spørsmål for Bane NORs hevingsrett; om Norcos misligholdt kontrakten, og om misligholdet da var vesentlig. Lagmannsretten svarte bekreftende på begge spørsmål.
Lagmannsretten mente for det første at det var Bane NOR som hadde ansvaret for dimensjoneringen av sikkerhetsarbeidene på anlegget iht. sikkerhetsstyringsforskriften. Norocs var etter kontrakten forpliktet til å levere mannskapene Bane NOR bestilte, og sørge for at disse mannskapene var kvalifisert og utførte sine oppgaver i samsvar med regelverket. En uenighet om behovet for HSV ga ikke Norocs rett til å trekke sitt mannskap ut fra anlegget. Det forelå derfor et mislighold av kontrakten.
Lagmannsretten kom også til at misligholdet var vesentlig. Avgjørende for lagmannsretten var at misligholdet var omfattende og gjaldt en svært viktig leveranse for prosjektet. Norocs trakk ut alle mannskap fra anlegget og nektet å levere disse med mindre Bane NOR gikk tilbake til tidligere praksis med bestilling av HSV og LFS i kombinerte roller. Uten sikkerhetsmannskapet kunne ikke arbeidene fortsette. På hevingstidspunktet produserte prosjektet for 3-4 MNOK hver dag, og sysselsatte omkring 400 arbeidere. Lagmannsretten gav derfor Bane NOR medhold i at hevingen var rettmessig, og dømte Norocs til å erstatte Bane NORs merkostnader som følge av hevingen, nærmere 3,6 MNOK.
LG-2021-85186
Gulating lagmannsrett avsa den 6. juli 2022 dom mellom en totalentreprenør og en byggherre, hvor det sentrale spørsmålet var hvem av partene som var ansvarlig for utbedringskostnadene av et resirkuleringsanlegg av vann i et settefiskanlegg på land.
Entreprisekontrakten mellom partene omfattet prosjektering og utførelse av fire vannresirkuleringsanlegg, og var basert på NS 8407. Under kontraktsgjennomføringen oppdaget partene at man fikk problemer med at biomateriale pakket seg sammen i det sentrale rensekammeret (MBBR) i to av de fire anleggene. Partene var opprinnelig uenig i hva som var årsaken til dette og hvem som hadde ansvar og risikoen for forholdet. Tingretten kom til at ansvaret og risikoen lå hos totalentreprenøren. Totalentreprenøren ble derfor dømt til å dekke utbedringskostnadene. Totalentreprenøren valgte ikke å anke ansvarsspørsmålet, som innebar at det for lagmannsretten var enighet om at ansvaret for forholdene lå hos totalentreprenøren. Totalentreprenøren bestred likevel at byggherren hadde grunnlag for å kreve utbedringskostnadene erstattet av totalentreprenøren, og begrunnet dette med at byggherren hadde pålagt totalentreprenøren en bestemt utbedringsmetode. Anleggene hadde blitt utbedret ved at MBBRene hadde blitt ombygget og delt inn i fire kammer. Totalentreprenøren mente derimot at problemene kunne ha vært løst ved å bruke såkalte mammutpumper i stedet, som totalentreprenøren hevdet ville vært mye rimeligere. Som følge av dette anførte totalentreprenøren å være fratatt sin rett til å velge utbedringsmetode, med den konsekvens at byggherren måtte dekke utbedringskostnadene.
Lagmannsretten la til grunn at det etter NS 8407 i utgangspunktet er totalentreprenøren som skal velge utbedringsmetode, men at byggherren likevel har en klar interesse i hvilken metode som blir valgt, særlig dersom det er snakk om et avvik fra det som er beskrevet i kontrakten. Totalentreprenøren kan presentere alternative løsninger for byggherren. Retten påpekte at byggherren vil bli bundet av det alternativet som velges, men at det ikke innebærer at risikoen for løsningen går over til byggherren. Dersom byggherren er uenig i totalentreprenørens utbedringsmetode, kan han også pålegge totalentreprenøren å utføre en bestemt utbedringsmetode. Dette vil utgjøre et endringspålegg etter NS 8407 pkt. 31, ettersom byggherren fratar totalentreprenøren sin valgrett, og kan gi krav på tilleggsvederlag og fristforlengelse. Lagmannsretten la imidlertid til grunn at et endringspålegg måtte være klart og tydelig; oppfordringer til å se på noe på nytt, eller innspill fra byggherren til totalentreprenørens valgte løsninger var ikke nok til å regnes som et pålegg om endring. Spørsmålet for lagmannsretten var derfor om totalentreprenøren hadde blitt pålagt en bestemt utbedringsmetode eller ikke.
Etter en konkret vurdering av bevisene i saken kom lagmannsretten til at partene hadde vært enige om utbedringsmetoden, og at totalentreprenøren derfor ikke hadde blitt pålagt en spesiell utbedringsmetode. Avgjørende for lagmannsretten var at partenes kommunikasjon bar preg av at det var et samarbeid mellom partene om å løse problemet, at byggherren fastholdt at det primært var totalentreprenøren sin oppgave å løse og koste utbedringene, at byggherrens innspill måtte ses i lys av totalentreprenørens krav til samtykke/bestilling fra byggherren og at det ble inngått en avtale mellom partene hvor totalentreprenørens forslag til utbedring ble forkastet. At totalentreprenøren skrev under avtalen, underbygget etter lagmannsrettens syn at det forelå en enighet om at totalentreprenørens utbedringsmetode ikke var den beste, og at partene i fellesskap var enige om en konkret utbedringsmetode. Totalentreprenøren måtte derfor dekke kostnadene ved utbedringen.
Dommen viser at det i utgangspunktet er totalentreprenøren som er ansvarlig for å velge utbedringsmetode. Byggherren kan pålegge konkrete utbedringsmetoder, som vil kunne utgjøre en endring, men det må i så fall være et konkret pålegg – innspill og deltakelse i diskusjoner om utbedringsalternativer er ikke nok.
LA-2021-127892
Agder lagmannsrett avsa den 15. juli 2022 dom i flere søksmål mellom fire parter. Saken gjaldt krav om erstatning for setningsskader som ble påført et industribygg (Sjøhuset) i forbindelse med utfylling av masser i sjøen på naboeiendommen.
Eiendommen som var skadelidende tok ut søksmål mot tiltakshaver og oppdragsgiver for tiltaket, samt deres forsikringsselskap. Tiltakshaveren/forsikringsselskapet tok videre ut regressøksmål mot deres geotekniske prosjekterende, Cowi, for det tilfellet tiltakshaveren/forsikringsselskapet ble ansvarlig for skaden overfor skadelidte. Det anførte grunnlaget i regressøksmålet var profesjonsansvaret.
Lagmannsretten kom til at tiltakshaver/forsikringsselskapet var erstatningsansvarlig overfor skadelidte etter naboloven, og gikk derfor inn på spørsmålet om Cowi var ansvarlig for skaden som følge av profesjonsansvaret. Det er denne problemstillingen som er interessant ved dommen.
Tiltakshaver og Cowi inngikk i juli 2018 avtale om geoteknisk prosjektering, basert på NS 8402. Spørsmålet i saken var om Cowi hadde opptrådt i samsvar med hva en aktsom aktør normalt burde ved et oppdrag som saken gjaldt.
Lagmannsretten kom til at Cowi ikke hadde opptrådt aktsomt i sin prosjektering av sjøfyllingen, og derfor var erstatningsansvarlig for skaden. At Cowi ikke under prosjekteringen hadde oppdaget et potensielt leirelag under Sjøhuset ble ikke vurdert som uaktsomt, ettersom det ville krevd svært dyrt og avansert utstyr å avdekke dette. Lagmannsretten vurderte det imidlertid som uaktsomt at Cowi hadde lagt til grunn at det var gode grunnforhold under Sjøhuset, uten å ha gjennomført befaring, og uten å ha dokumentert at det var foretatt noen forundersøkelser av Sjøhuset mht. hvilken risiko som forelå med tanke på setninger.
Lagmannsretten la avgjørende vekt på at det dreide seg om et stort skadepotensiale, og at det var klare oppfordringer i flere bestemmelser i Eurokode 7 som ikke var fulgt, herunder at konsekvensvurderinger av fyllingen for naboeiendommen ikke eksplisitt fremgikk av prosjekteringen. Etter rettens vurdering kunne Cowi med enkle midler og uten nevneverdig tidsspille for fremdriften av prosjektet ha foretatt undersøkelser i saken. Når det var tale om relativt enkle handlingsalternativer, slik som å foreta befaring, kunne ikke Cowi høres med at det ikke ble funnet nødvendig å foreta undersøkelser av naboeiendommen. At Eurokoden kun fastslo at slike vurderinger «bør» foretas innebar derfor ikke at dette kunne unnlates i dette prosjektet. Det var altså ikke tilstrekkelig å legge til grunn at naboeiendommen oppfylte offentligrettslige krav som følge av at naboeiendommen selv var oppfylt i 2001 og oppført relativt nylig.
Dommen viser viktigheten av å dokumentere vurderinger som er gjort i prosjektet, og da særlig dersom rådgiver mener at undersøkelser eller befaring ikke er nødvendig. I tillegg viser dommen at gjeldende fagnormer blir vektlagt ved vurderingen av om man har opptrådt aktsomt.
OSLO TINGRETT – NYE JORDAL AMFI (SAKSNR. 20-099720TVI-TOSL/01)
Oslo tingrett avsa den 7. juli dom i sak mellom NCC Norge («NCC») og Oslo kommune ved Kultur og Idrettsbygg Oslo («KID»). Tvisten gjaldt krav om fristforlengelse, vederlagsjustering og motkrav i forbindelse med byggingen av en ishall.
Partene inngikk den 26. oktober 2016 avtalte om oppføring av ishallen Nye Jordal Amfi («NJA»). Prosjektet var organisert som en totalentreprise basert på NS 8407. Det ble avtalt en fastpris for kontraktsarbeidene på rundt 534 MNOK inkl. mva.
Allerede på tidspunktet for anbudskonkurranse var det kjent at det rant en bekk, Hovinbekken, i en betongkulvert gjennom området NJA skulle bygges i. Det var ikke kjent hvor høyt den lå, men det var forutsatt at den lå lavere enn den planlagte bunnplata for NJA. I november/desember 2016 ble NCC imidlertid kjent med at kulverten lå høyere enn antatt, og på grunn av sin plassering ville komme i konflikt med det planlagte bygget. Prosjektet ble betydelig forsinket, og endelig overtakelse av kontraktsarbeidet var litt over to år etter opprinnelig avtalt sluttfrist.
NCC krevde vederlagsjustering og fristforlengelse, hvor totalt krav om vederlagsjustering var på omtrent 442 MNOK. KID fremsatte på sin side motkrav i form av dagmulkt for oversittelse av dagmulktsbelagt sluttfrist på nærmere 53 MNOK.
Det var enighet mellom partene at kulvertens plassering i høyden var et forhold KID hadde risikoen for, men det var ikke enighet om alle konsekvensene det hadde for byggetid- og kostnader. Om og eventuelt i hvilken grad NCC hadde rett til fristforlengelse i prosjektet utover 1. september 2019 var det vesentlige tvistetemaet i saken. Ut ifra det sprang det en rekke enkeltkrav fra NCCs side med tilsvarende dagmulktskrav fra KID.
NCC ble tilkjent ca. 164 MNOK i tilleggsvederlag som følge av plasseringen av kulverten. Byggherre ble på sin side tilkjent dagmulkt på 35 MNOK.
Avgjørelsen er for flere av tvistepunktene utpreget konkret begrunnet, men saken reiser et par problemstillinger av mer generell interesse.
Den første problemstillingen dreier seg om NCCs krav om fristforlengelse etter NS 8407 punkt 33. Utgangspunktet er at dersom et forhold byggherren har risikoen for, som f.eks. en endring eller uforutsette grunnforhold, fører til hindring av entreprenørens fremdrift, skal entreprenøren gis forlenget frist til å ferdigstille arbeidene tilsvarende den tiden entreprenøren har blitt hindret. Det er rettens beregning av denne fristen som er interessant.
Tingretten påpekte at det alminnelige utgangspunktet er at den som har et krav, her entreprenøren, må sannsynliggjøre at samtlige vilkår for hans krav er oppfylt. Det gjelder med andre ord om det er et grunnlag for kravet, kravets størrelse og nødvendig årsakssammenheng mellom grunnlaget, dvs. byggherreforholdet, og kravet. Beviskravet er som ellers i sivile saker, alminnelig sannsynlighetsovervekt, overvektsprinsippet. Det er det samlede bevisbildet basert på bevisførselen som er avgjørende.
Videre la tingretten til grunn at tre vilkår som utgangspunkt må være innfridd for at et krav om fristforlengelse eller vederlagsjustering på grunn av byggherreforhold skal føre frem. For krav om fristforlengelse vil spørsmålene være (1) foreligger det forhold som byggherren har risikoen for, (2) har dette faktisk påvirket entreprenørens fremdrift, og (3) hvor mye har det i tilfelle påvirket fremdriften. Utgangspunktet er også lagt til grunn i annen rettspraksis og juridisk teori, og retten viste blant annet til LB-2019-121038, LB-2011-95644 (Lysaker stasjon) og Nordtvedt m.fl., NS 8407 Kommentarutgave, s. 478-479.
Retten knyttet også noen merknader til begrepet «kritisk vei». Kritisk vei kan forklares som «den lengste kjeden av aktiviteter frem til ferdigstillelsen av arbeidet innenfor en frist» jf. Nordtvedt mfl. s. 478. Begrepet er også drøftet i LB-2011-95644 (Lysaker stasjon), hvor det er pekt på at kritisk vei «ikke er en entydig og fast størrelse som det kan trekkes klare slutninger fra». I samme dom er det vist til at kritisk vei kan skifte igjennom prosjektet, f.eks. ved at forsinkelser på et område som i utgangspunktet ikke var på kritisk vei, fører til at dette området likevel blir kritisk. Mot slutten av arbeidene kan mange eller alle arbeidene ligge på kritisk vei. Den endelige kritiske vei vil man dermed ikke kunne fastlegge før arbeidene er avsluttet. Det syntes imidlertid å være enighet om, både i teori og rettspraksis, at dersom en aktivitet på kritisk vei forhindres av et byggherreforhold, så gir dette som det klare utgangspunkt grunnlag for fristforlengelse.
Tingretten fant det utvilsomt at kulvertens beliggenhet i høyden medførte hindringer av aktiviteter som lå på kritisk vei. Spørsmålet var hvor langvarige hindringer dette forholdet medførte.
I den konkrete vurderingen tok tingretten utgangspunkt i en anbudsplan utarbeidet av NCC som viste hvordan NCC hadde planlagt å utføre arbeidene innenfor opprinnelig byggetid. Det ble påpekt at denne kan være et hjelpemiddel for å fastlegge hvordan fremdriften ville vært uten byggherreforholdet, men at den ikke kan være avgjørende. Det kan være flere grunner til at en plan ikke holdes, eksempelvis at entreprenøren ikke har greid å styre prosjektet som planlagt. Retten vurderte derfor tidsbruken til NCC opp mot anbudsplanen og bevisene. For flere av forsinkelsene fant retten at NCC ikke i tilstrekkelig grad hadde ført bevis for at all faktisk brukt tid var sannsynliggjort å stå i årsakssammenheng med forhold byggherre har risikoen for. Etter dette kom retten til at NCC hadde krav på fristforlengelse frem til 3. april 2020. Ettersom overtakelse som nevnt var 11. september 2020, ble KID tilkjent dagmulkt for den mellomliggende perioden.
Den andre interessante problemstillingen knytter seg til NCCs krav på nye rater som følge av passering av 15 % grense i NS 8407 punkt 31.1 tredje ledd annet punktum. Bestemmelsen angir at byggherre ikke kan pålegge totalentreprenøren endringer ut over 15% netto tillegg til kontraktssummen. NCC mente at KID hadde pålagt endringer utover denne begrensingen, og krevde derfor reviderte priser for disse endringene.
Retten kom til at 15% grensen klart var overskredet. Utgangspunktet etter NS 8407 punkt 31.1 tredje ledd annet punktum er da at entreprenøren kan nekte å utføre arbeidene, og heller ikke er forpliktet til å utføre arbeid til de samme prisene. I denne saken hadde derimot ikke KID gått inn i en forhandling om prisene da Veidekke sendte endringsanmodning, men hadde avslått kravet med henvisning til at 15% grensen ikke var nådd. NCC hadde deretter utført arbeidene.
Spørsmålet for domstolen var hvilken betydning det har at partene ikke ble enige om reviderte priser før arbeidene ble utført. Hverken kontrakten eller NS 8407 løste spørsmålet direkte, og retten mente at spørsmålet måtte avgjøres ut ifra en vurdering av partenes handlemåte i tilknytning til endringsanmodningen og kommunikasjon i etterkant av denne.
Tingretten fremhevet at KID ved endringsanmodningen var gitt en klar oppfordring til å reagere på kravet fra NCC utover å avvise det, og at hver av partene må bære risikoen for eget standpunkt i en slik situasjon. Etter rettens syn hadde KID derfor akseptert de prisene NCC tilbød. Tilsvarende synspunkt har støtte i dom fra Agder lagmannsrett i LA-2017-194079, hvor domstolen påpekte at «i en slik situasjon mener lagmannsretten at entreprenøren kan fastsette prisene så lenge disse ikke overstiger gjengs pris». På denne bakgrunn mente retten at NCC kunne kreve nye rater for endringsarbeider etter at 15% grensen var overskredet, og at prisene tilbudt i endringsanmodningen som utgangspunkt måtte legges til grunn.
