Vinterutgaven 2025 – Høydepunkter innen Tvisteløsning

Bakgrunn

Saken gjelder gyldigheten av et gruveselskaps tillatelse til å deponere 170 millioner tonn gruveavfall i Førdefjorden. Deponeringen vil forringe fjordens økologiske tilstand. I utgangspunktet er slike forringelser forbudt etter vannforskriften/-direktivet, og en tillatelse er betinget av at vilkårene for unntak i vannforskriften § 12, tolket i lys av vanndirektivet art. 4.7, er oppfylt.

Hovedspørsmålet for Borgarting lagmannsrett var om tiltaket var begrunnet i en «overriding public interest», jf. vanndirektivet art. 4.7 c). Etter tillatelsen oppfyller prosjektet dette vilkåret basert på de forventede økonomiske inntektene fra gruvevirksomheten, fordelt mellom selskapet, aksjonærene, arbeidstakere og staten i form av skatteinntekter. Borgarting lagmannsrett innhentet en rådgivende uttalelse fra EFTA-domstolen i anledning ankeforhandlingene.

Konklusjon

Borgarting lagmannsrett avsa dom 12. august 2025, hvor samtlige av gruveselskapets tillatelser ble kjent ugyldige. Retten fant at hensynene som var vektlagt i tillatelsene ikke utgjorde en «overriding public interest». Det kunne derfor ikke gjøres unntak fra  forringelses-forbudet i vanndirektivet, og forvaltningen manglet kompetanse til å gi gruveselskapet tillatelse. Staten har anket dommen i sin helhet til Høyesterett, og ankeutvalget besluttet den 1. desember 2025 at anken skal behandles i Høyesterett.

Oppsummering

• Rene økonomiske hensyn – inkludert bedriftsøkonomiske hensyn, inntekter for aksjonærer og arbeidstakere, samt skatteinntekter – kan ikke utgjøre en «overriding public interest». Slike hensyn er i hovedsak private interesser og normale konsekvenser av lønnsom næringsvirksomhet.
   
• I likhet med EFTA-domstolen, la lagmannsretten til grunn at sysselsetting normalt ikke utgjør en «overriding public interest. Slike hensyn er kun tilstrekkelig tungtveiende og relevante i særtilfeller, bl.a. der tiltaket er egnet til å motvirke betydelig fraflytting og sosial nød.
   
• Lagmannsretten la til grunn at tilgang til kritiske mineraler i EU og EØS i prinsippet kan utgjøre en «overriding public interest». Vanndirektivet krever imidlertid en konkret, detaljert og oppdatert vurdering av de hensyn som skal begrunne et unntak fra forringelsesforbudet. Et unntak kan ikke begrunnes med hypotetiske eller teoretiske «overriding public interests».
   
• Det er ikke adgang til å kumulere ulike hensyn som hver for seg verken er tilstrekkelig tungtveiende eller relevante, slik at disse samlet utgjøre en «overriding public interest». En slik kumulering ville i praksis innebære en bred kost-nyttevurdering som direktivet ikke åpner for. 
   
• CMS Kluge ved advokatene Amund Noss, Asle Bjelland og advokatfullmektig Thomas Myklebust Våland representerer Natur og Ungdom og Norges Naturvernforbund i saken.

Bakgrunn

Saken gjelder erstatningskrav knyttet til et byggeprosjekt i Trondheim fra 2014. Et realsameie fremsatte erstatningskrav mot flere av aktørene i prosjektet, både etter kontraktsrettslige og alminnelige erstatningsrettslige regler. Det sentrale spørsmålet for Høyesterett var foreldelse, særlig forholdet mellom foreldelse av krav i og utenfor kontraktsforhold. Lagmannsretten la i sin avgjørelse fra juni 2025 til grunn at når et påstått erstatningskrav med grunnlag i alminnelige erstatningsrettslige regler ikke er foreldet, er heller ikke et kontraktsrettslig erstatningskrav tapt ved foreldelse. Advansia AS, som var prosjektleder i prosjektet, anket lagmannsrettens avgjørelse til Høyesterett. 

Konklusjon

Høyesteretts ankeutvalg opphevet lagmannsrettens dom 22. oktober 2025 med hjemmel i tvisteloven § 30-3 annet ledd bokstav d. Ankeutvalget kom til at lagmannsrettens avgjørelse bygget på uriktig lovanvendelse. Høyesterett fastslår at dersom kreditor gjør gjeldende et krav på både deliktsrettslig og kontraktsrettslig grunnlag, så må foreldelsesspørsmålet vurderes etter reglene i både foreldelsesloven §§ 9 og 10.

Lagmannsretten hadde ikke foretatt en selvstendig vurdering av foreldelse opp mot hvert av kravsgrunnlagene, og vurderingen etter foreldelsesloven § 10 ble dermed ikke gjennomført. Dette utgjorde uriktig lovanvendelse, og Høyesteretts ankeutvalg opphevet lagmannsrettens dom.

Oppsummering

• Foreldelsesspørsmål må vurderes konkret for hvert enkelt krav og kravsgrunnlag. Det er ikke tilstrekkelig å vurdere om et krav er foreldet etter alminnelige erstatningsrettslige (deliktsrettslige) regler, når krav også er basert på et kontraktsrettslig grunnlag. Hvert krav og kravsgrunnlag må vurderes selvstendig.
   
• Høyesteretts ankeutvalg opphevet avgjørelsen ved skriftlig behandling etter tvisteloven § 30-3 annet ledd bokstav d fordi utvalget enstemmig fant det klart at det er grunnlag for oppheving. Bestemmelsen benyttes typisk ved klare rettsanvendelsesfeil og alvorlige saksbehandlingsfeil.
   
• CMS Kluge ved advokatene Henrik Grønstad og Espen Nyland representerer Advansia AS i saken.

Bakgrunn

Saken gjaldt gyldigheten av beslutninger truffet på generalforsamling i et aksjeselskap.

I 2023 besluttet styret i Fair Group AS – et selskap som driver fakturadistribusjon og inkasso – å selge all innmat i selskapet til et nystiftet selskap. Aksjene ble deretter videresolgt til et tredje selskap, som var heleid av tre aksjonærer som eide om lag 52 % av Fair Group AS.

Mindretallsaksjonæren Cerebus AS mente at salget skjedde til underpris og krevde ekstraordinær generalforsamling med forslag om at Fair Group skulle reise søksmål med krav om reversering av transaksjonene. Forslagene falt etter at de tre flertallsaksjonærene (som selv hadde kjøpt selskapet) stemte imot.

Spørsmålet for Høyesterett var om kjøperne var inhabile til å delta i avstemningene i generalforsamlingene, jf. aksjeloven § 5-3 fjerde ledd.

Konklusjon

Høyesterett kom, i likhet med de tidligere instansene, til at kjøperne var inhabile til å delta i avstemningene om Fair Group AS skulle reise søksmål.

Kjøpernes eierposisjon i selskapet som var foreslått saksøkt, innebar at de hadde en vesentlig interesse i saken som kunne stride mot selskapets interesse, jf. aksjeloven § 5-3 fjerde ledd.  

Oppsummering  

• Høyesterett slår fast at aksjeloven § 5-3 fjerde ledd andre alternativ legger opp til en totrinnsvurdering hvor det først må avklares om aksjeeieren har en vesentlig særinteresse, dernest om denne interessen reelt kan stride mot selskapets interesse.
   
• Høyesterett uttaler at når det først foreligger en vesentlig særinteresse, er terskelen for inhabilitet lav. Ved spørsmål om søksmål vil det som utgangspunkt være tilstrekkelig for å konstatere inhabilitet at aksjeeieren har en vesentlig egeninteresse i at søksmålet ikke fører fram.
   
• Videre fastslo Høyesterett at det ved inhabilitetsvurderingen ikke er nødvendig å ta stilling til hva som er den beste løsningen for selskapet.
   
• CMS Kluge ved advokatene Christian Galtung og Ola Lund representerer Cerebus i saken.

Bakgrunn

Høyesterett har behandlet to saker i storkammer om fastsettelse av kapitaliseringsrente ved ekspropriasjon.

Kapitaliseringsrenten brukes til å beregne engangserstatning for bortfall av en fremtidig, løpende inntekt. Det gjøres da fradrag for fordelen ved å få hele beløpet utbetalt med én gang. Beregningen skjer på grunnlag av kapitaliseringsrenten, som er en realrente basert på forventet fremtidig avkastning av erstatningsbeløpet. Jo høyere kapitaliserings-rente, jo lavere erstatning.

I rettspraksis har det vært oppstilt en standardisert kapitaliseringsrente på 4 % ved både ekspropriasjons- og personskadeerstatning. Etter at kapitaliseringsrenten ved personskadeerstatning ble fastsatt til 2,5 % i forskrift, oppstod spørsmål om også kapitaliseringsrenten for ekspropriasjonserstatning burde reduseres.

Konklusjon

Høyesterett konkluderte med at det fortsatt gjelder en standardisert kapitaliseringsrente på 4 % ved ekspropriasjon.

Den forskriftsfastsatte rentesatsen ved personskade er begrunnet i særlige behov hos den som har blitt utsatt for personskade. Disse hensynene er ikke tilstrekkelig overførbare til grunneiere/rettighetshavere som berøres av ekspropriasjon.

Oppsummering

• I utgangspunktet gjelder en standard kapitaliseringsrente på 4 % ved ekspropriasjon.
   
• Renten kan settes høyere hvis grunneier/rettighetshaver driver i en næring med generelt høyere forventet avkastning enn standardrenten.
   
• Renten kan settes lavere hvis det foreligger spesielle forhold ved den enkelte eiendom som gir grunn til en særlig vurdering.
   
• Grunneiere/rettighetshavere i næringer med generelt lavere forventet avkastningsnivå enn 4 %, eksempelvis skog- og enkelte former for jordbruk, må dermed reinvestere erstatningsbeløpet utenfor den aktuelle næringen for å få samme fremtidige inntekt som de ville ha hatt hvis ekspropriasjon ikke hadde funnet sted. 
   
• Forventet reallønnsvekst eller usikkerhet om fremtidig inntekt skal hensyntas ved fastsettelsen av årlig, bortfalt inntekt, og ikke ved kapitaliseringsrenten.
   
• I forlengelse av dommen, kan det reises spørsmål om den standardiserte kapitaliseringsrenten også skal være retningsgivende for avkastningskrav i andre sammenhenger, for eksempel ved fastsettelse av festerente ved regulering av festeavgift.
   
• CMS Kluge ved advokatene Sondre Nilsen Rødevand og Steffen Asmundsson bistår flere klienter i saker hvor rentespørsmål står sentralt, bl.a. ved ekspropriasjon og tomtefeste.