Sommerutgaven 2025 – Høydepunkter innen Tvisteløsning
Fire saker i Høyesterett
Meld deg på vårt nyhetsbrev
Hold deg oppdatert om arrangementer, publikasjoner og annen relevant juridisk informasjon fra CMS Kluge.
Forholdet mellom erstatningsrett i og utenfor kontraktsforhold
CMS Kluge ved advokat Steffen Kvisler har representert Rambøll Norge AS i Høyesterett. Advokat Espen Nyland representerte RIF – Rådgivende Ingeniørers Forening – som var partshjelper for Rambøll. Saken reiste et prinsipielt viktig spørsmål om forholdet mellom erstatningsrett i og utenfor kontraktsforhold. Dette er den fjerde høyesterettsdommen om denne problemstillingen etter den såkalte Bori-dommen i Rt. 2015 s. 276. CMS Kluge har vært involvert i alle de fire siste dommene.
Bakgrunnen for saken var et byggeprosjekt i Sandefjord, der en privatperson (A) sto som tiltakshaver for oppføring av en firemannsbolig. Prosjektet var regulert av bustadoppføringslova. A engasjerte Kvartal 19 Arkitektkontor AS som arkitekt og ansvarlig søker og Bobygg AS som entreprenør. Bobygg engasjerte blant annet selskapet Nordic Isoelementer AS som leverandør av grunnmurssystem og ribbedekker.
Rambøll hadde prosjekteringsoppdrag i prosjektet for både Bobygg og Nordic, men hadde ikke oppdrag direkte for A.
Etter overtakelsen ble det avdekket mangler knyttet til brann- og konstruksjonssikkerheten i bygget. A fremsatte erstatningskrav mot flere av aktørene som hadde vært involvert i prosjektet, herunder Rambøll.
Agder lagmannsrett la til grunn at manglene ved bygget ikke skyldtes prosjekteringsfeil fra Rambøll. Lagmannsretten konkluderte imidlertid med at Rambøll burde ha forsikret seg om at brann- og konstruksjonssikkerheten i bygget var ivaretatt. Lagmannsretten la videre til grunn at mangelen på slike forsikringer/avklaringer var et brudd på Rambølls omsorgsplikt, og at A kunne påberope dette som et grunnlag for erstatningskrav utenfor kontraktsforhold (deliktskrav).
Lagmannsretten kom til at Rambøll i utgangspunktet var erstatningsansvarlig for As tap, som ble utmålt til ca. kr 54 millioner. Erstatningskravet ble lempet til kr 30 millioner, jf. skadeserstatningsloven § 5-2.
Hovedspørsmålet for Høyesterett var om A hadde grunnlag for erstatningskrav overfor Rambøll basert på alminnelige erstatningsregler utenfor kontrakt. Rambølls standpunkt i saken var at et eventuelt brudd på omsorgsplikten ikke kunne danne grunnlag for et deliktskrav, men i høyden et kontraktsrettslig direktekrav etter bustadoppføringslova 37.
Høyesterett avsa dom i saken den 13. juni, og opphevet lagmannsrettens dom.
Under henvisning til de såkalte «Bori-dommene» la Høyesterett til grunn at det kontraktsrettslige ansvaret som følger av bustadoppføringslova kan suppleres av det alminnelige skyldansvaret, se avsnitt 38. I avsnitt 41 presiserer Høyesterett imidlertid at et alminnelig skyldansvar ikke kan begrunnes i at den påstått ansvarlige har brutt sine kontraktsforpliktelser:
Det er vesentlig, slik Bori-dommen avsnitt 36 bygger på, at det ikke utgjør et grunnlag for alminnelig skyldansvar at den påstått ansvarlige har handlet i strid med sine kontraktsforpliktelser. Et slikt ansvar forutsetter at det foreligger brudd på en handlenorm utenfor det som følger av kontraktsforholdet
I forlengelsen av dette presiserer Høyesterett (avsnitt 46) at det må foreligge brudd på en «allmenn handlenorm» for at et krav basert på alminnelige erstatningsregler skal føre frem.
I den konkrete vurderingen la Høyesterett til grunn at det ikke forelå brudd på en allmenn handlenorm utenfor kontrakten. Den omsorgsforpliktelsen som lagmannsretten mente var brutt, var en plikt som (utelukkende) fulgte av kontraktene som Rambøll hadde inngått, se avsnitt 55 og 56. Lagmannsrettens dom ble derfor opphevet.
Dommen føyer seg inn i rekken av totalt fem avgjørelser om forholdet mellom erstatningsrett i og utenfor kontraktsforhold som startet med Rt. 2015 s. 276 (Bori). Etter vårt syn bidrar dommen med gode og viktige avklaringer til dette temaet. CMS Kluge har vært involvert i alle de fire siste dommene fra Høyesterett om denne problemstillingen. Advokat Steffen Asmundsson var prosessfullmektig både i HR-2017-1843-A (Branncelle) og HR-2020-312-A (Solem) i tillegg til at han bisto den ene prosessfullmektigen i forberedelsene til HR-2021-2201-A (Kruse Smith).
Adgangen til retroaktiv heving av en avtale om flyfrakt
Høyesterett behandlet i april 2025 en sak mellom fraktselskapet Schenker AS («Schenker») og salgsselskapet til sjømatkonsernet Grieg Seafood ASA, Grieg Seafood Sales AS («Grieg»). CMS Kluge ved advokat Jan Magne Isaksen og advokat Erlend Aarli har representert Grieg ved behandlingen av saken for både Oslo tingrett, Borgarting lagmannsrett og i Høyesterett.
Saken gjaldt en avtale mellom Schenker og Grieg om flyfrakt av 76 tonn laks til en verdi til over 10 MNOK fra Liege i Belgia til Guangzhou i september 2021. Under Covid-19 pandemien var det store utfordringer med manglende kjølekapasitet i Guangzhou, og usikkerhet knyttet til om kinesiske myndigheter ville kunne innføre nye restriksjoner på kort varsel. Schenker tilbudte Grieg et spesialtilpasset transportopplegg som skulle omgå disse utfordringene. Hovedpremisset i opplegget var at laksen skulle tollklareres raskt og utleveres samme dag som ankomst i Guangzhou ved hjelp av et lokalt team i Kina, slik at det ikke var behov for kjølefasiliteter. Selve flyfrakten ble gjennomført av Ethiopian Airlines. Schenker forholdt seg under oppdraget til Air Trade Support AS, som opptrådte som agent for Ethiopian Airlines. Grieg forholdt seg utelukkende til Schenker, som en totalleverandør.
Det ble gjort flere endringer i flyfraktopplegget underveis, men Schenker forsikret gjentatte ganger om at premisset om hurtig utlevering var uendret. Etter at laksen ankom Guangzhou, ble den ikke utlevert ved ankomst, men ble stående utendørs i fire døgn i 30-35 varmegrader i påvente av smittevernstiltak. Da laksen til slutt ble utlevert til mottakerne i Kina, var store deler av laksen skadet, og holdt temperaturer opp mot 24 grader. Grieg har siden blitt møtt med krav om erstatning fra kundene i Kina, som hadde forhåndsbetalt for laksen.
Schenker sendte deretter faktura til Grieg for utlegg til flyfrakt og vederlag for oppdraget, på 3 MNOK. Grieg bestred kravet, og gjorde gjeldende at Schenker hadde vesentlig misligholdt flyfraktavtalen. Schenker tok deretter ut stevning for Oslo tingrett med krav om betaling.
Schenker fastholdt for Oslo tingrett og senere Borgarting lagmannsrett, at Schenker kun hadde opptrådt som en formidler, og at Schenker hadde opptrådt kontraktsmessig. Eventuelle erstatningskrav måtte etter Schenkers syn rettes mot Ethiopian Airlines. Schenker viste også til ansvarsbegrensninger i ulike standardvilkår, som Schenker påsto at var gjeldende i avtaleforholdet til Grieg. Schenker påsto også at Grieg hadde reklamert for sent, at det ikke var grunnlag for heving, og at det uansett måtte gjøres fradrag for berikelse i hevingsoppgjøret.
Både tingretten og lagmannsretten kom til at Schenker hadde opptrådt som og var ansvarlig som kontraherende fraktfører, med ansvar også for egne underleverandører som Air Trade Support AS og Ethiopian Airlines. Begge instanser konkluderte med at Schenker hadde vesentlig misligholdt flyfraktavtalen, og begått et grovt kontraktsbrudd overfor Grieg. Både tingretten og lagmannsretten mente at det var grunnlag for heving, og at Grieg ikke hadde oppnådd noen berikelse av det mislykkede fraktoppdraget. Både tingretten og lagmannsretten avviste at noen av de påberopte standardvilkårene kunne frita Schenker for ansvar, og fant at Grieg hadde reklamert i tide. Grieg ble for både tingretten og lagmannsretten frifunnet for Schenkers betalingskrav.
Schenkers anke til Høyesterett ble tillatt fremmet for spørsmålet om adgangen til heving av en avtale om flyfrakt med tilbakevirkende kraft (retroaktiv heving).
Høyesterett fant at vilkårene for retroaktiv heving er strenge, og at det kreves mer enn et vesentlig kontraktsbrudd. Transportørens mislighold må ifølge Høyesterett være så omfattende at frakttjenesten ikke har noen, eller bare helt begrenset verdi for tjenestemottakeren, eller innebære at formålet med tjenesten blir vesentlig forfeilet. Heving med tilbakevirkende kraft er ut fra dette forbeholdt de særlig grove misligholdssituasjonene, herunder der transportøren har utvist grov skyld. I hevingsvurderingen har det også betydning om kontraktsbruddet effektivt kan sanksjoneres gjennom andre misligholdsbeføyelser.
Også Høyesterett fant at Schenker hadde begått et grovt kontraktsbrudd. Høyesterett viste til at Schenker ikke ivaretok den grunnleggende avtaleforpliktelsen i flyfraktavtalen, og til at Schenker før avgang mottok informasjon som tilsa at det var usikkerhet om forholdene ved ankomst, og at det var klanderverdig av Schenker å ikke videreformidle denne til Grieg.
Høyesterett fant imidlertid at ettersom Griegs kunder hadde forhåndsbetalt for laksen, og deres krav mot Grieg ikke var gjort opp enda, var det fortsatt uklart hvilke direkte økonomiske virkninger kontraktsbruddet ville få for Grieg. Et restitusjonsoppgjør ville i en slik situasjon bli usikker og komplisert, og Høyesterett pekte på at erstatning ville være en mer egnet og adekvat misligholdsbeføyelse.
Høyesterett kom derfor, i motsetning til tidligere instanser, til at de strenge vilkårene for å heve fraktavtalen med tilbakevirkende kraft ikke var oppfylt, selv om Schenkers kontraktsbrudd måtte karakteriseres som grovt. Det var etter Høyesteretts syn heller ikke grunnlag for prisavslag, ut fra samme betraktninger.
Dommen fra Høyesterett avklarer og presiserer at vilkårene for heving av flyfraktavtaler etter at flytransporten er gjennomført er strenge, og avgjørelsen vil kunne ha betydning for hevingsadgangen med tilbakevirkende kraft for tjenesteavtaler også utenfor transportretten. Avgjørelsene fra underinstansene kan også være et bidrag til avklaring av ansvarsforhold i spedisjonsbransjen, hvor speditører nok i større grad har basert seg på et begrenset ansvar som formidlere.
Veirett i jordskifte
Høyesterett har i HR-2025-210-A fastslått at bruksrett til eksisterende vei (såkalt innpåkjøp) kan kreves ved jordskifte etter jordskiftelova § 3-9. Det innebærer at innpåkjøp kan kreves uten at rekvirenten må dekke grunneiers kostnader til advokat og sakkyndig bistand.
Saken gjaldt spørsmålet om innpåkjøp bare kan kreves etter veglova § 53, eller om også jordskiftelova § 3-9 er anvendelig slik at rekvirenten kan velge mellom disse hjemlene. CMS Kluge ved Steffen Asmundsson og Sondre Nilsen Rødevand representerte utbyggeren som vant frem i Høyesterett.
Bakgrunnen for saken var reguleringen av et hyttefelt i Indre Østfold kommune, der plan- og bygningsloven stilte krav om adkomst for fradeling av hyttetomtene. Eneste praktiske adkomstmulighet til hyttefeltet var via en eksisterende vei, men noen av grunneierne nektet å gi veirett. Utbygger anla da sak for jordskifteretten med krav om innpåkjøp etter jordskiftelova.
Innpåkjøp innebærer at man får bruksrett mot å betale en forholdsmessig andel av allerede påløpte opparbeidelseskostnader, og i tillegg påtar seg en andel av fremtidige kostnader til drift og vedlikehold.
Det er sikker rett at veglova § 53 gir grunnlag for innpåkjøp i eksisterende vei. Partenes sakskostnader reguleres da av ekspropriasjonsrettens regler. Dette innebærer at grunneier har ubetinget krav på å få sine nødvendige kostnader i saken – også til advokat – dekket av parten som krever innpåkjøp.
I kjennelsen fastslo Høyesterett at innpåkjøp også kan kreves etter jordskiftelova § 3-9. Jordskiftelovas sakskostnadsregler avviker fra veglovas ved at partene må dekke egne kostnader til juridisk og teknisk bistand ved gjennomføringen av et jordskifte. For den som vil kreve bruksrett til vei, vil det derfor være gunstigere å kreve innpåkjøp etter jordskiftelova enn etter veglova.
Høyesterett bygget bl.a. på at jordskifteretten hadde den tilsvarende kompetansen etter den forrige jordskifteloven, forarbeidsuttalelser til dagens jordskiftelov, samt uttalelser i HR-2023-1053-A som gjaldt en lignende problemstilling om bruk av jordskiftelova § 3-5 ved utvidelse av vei.
Grunnloven § 105 om full erstatning ved ekspropriasjon ble ikke funnet å være til hinder for bruken av jordskifteloven § 3-9 ved innpåkjøp. Høyesterett holder det åpent hvor langt grunnlovsvernet egentlig medfører en plikt til å dekke ekspropriatens sakskostnader, men fastslår at dette uansett må håndteres under jordskiftet ved anvendelsen av sakskostnadsreglene. Grunnloven § 105 fører imidlertid ikke til at jordskifte på generelt grunnlag må vike for ekspropriasjon etter veglova.
Innpåkjøp etter jordskiftelova ble heller ikke ansett å være i strid med legalitetsprinsippet i Grunnloven § 113 eller EMK P1-1.
For utbyggere og andre med behov for veirett, medfører Høyesteretts kjennelse at nødvendige veiretter nå i mange tilfeller kan sikres raskere og til en lavere kostnad. I forhandlinger om innpåkjøp må grunneier ta hensyn til risikoen for å måtte bære egne sakskostnader ved en eventuell rettslig prosess etter jordskiftelova. Kompensasjonen til grunneier ved innpåkjøp er ofte beskjeden sammenlignet med kostnadene til juridisk bistand. Risikoen for å måtte bære egne sakskostnader som – helt eller delvis – spiser opp kompensasjonen for innpåkjøp, bør medføre at flere slike saker løses i minnelighet, eventuelt i jordskifterettene uten at partene stiller med advokat.
Dette vil i så all være i samsvar med lovgivers ønske om raskere og billigere domstolsprossesser, og da særlig i form av jordskifte uten juridisk representasjon.
Samtidig er det neppe en heldig løsning at jordskifteretten i den enkelte sak må vurdere sakskostnadsreglene i jordskiftelova opp mot Grunnloven § 105. Det er derfor fortsatt et behov for avklaring fra Høyesterett eller lovgiver på hvor langt grunnlovsvernet for «full erstatning» ved ekspropriasjon rekker for grunneiers kostnader til juridisk og teknisk bistand.
Se også artikkel i Estate: Høyesterettsdom om privat vei i utbyggingsprosjekter
Krav om erstatning mot styrets leder og daglig leder etter aksjeloven § 17-1
CMS Kluge ved Hans Ingvald Stensholdt bisto Nordic Kingfish Fredrikstad AS (NKF) i tvist om styreansvar etter aksjeloven § 17-1 mot A («lederen») som var styrets leder (enestyre) og daglig leder i Gråkjær AS. Lederen var også kontrollerende aksjonær i Gråkjær AS.
Saken ble behandlet i Høyesterett den 14. og 15. mai 2025. Høyesterett avsa dom den 20. juni 2025 der lederen ble frifunnet for erstatningskravet, etter at han i lagmannsretten ble dømt til å betale cirka kr 13 millioner i erstatning. Høyesterett omgjorde således lagmannsrettens resultat. Høyesteretts dom innebærer at Høyesterett har hevet terskelen for erstatningsansvar etter aksjeloven § 17-1 og dommen innebærer en endring av den rettsutvikling Høyesterett selv har etablert gjennom tidligere dommer.
Tvisten hadde bakgrunn i entrepriseavtale for bygging av landbasert oppdrettsanlegg der det oppsto tvist mellom byggherren (NKF) og entreprenøren Gråkjær AS knyttet til prosjektering og manglende stabilitet i grunnen og der partene var uenige om hvem som skulle bære merkostnadene ved omprosjektering og opparbeidelse av grunnen.
Entreprisetvisten ble gjenstand for tvisteløsning for domstolene og kort tid etter at tingretten hadde gitt Gråkjær AS medhold og tilkjent erstatning på cirka kr 41 millioner (med tillegg av sakskostnader) valgte Gråkjær AS å kalle på garantien stilt at byggherren NKF. Garantien var i dette tilfellet en påkravsgaranti og Gråkjær AS fikk i denne forbindelse utbetalt ca. kr. 13 millioner i mars 2020, etter at byggherren hadde anket tingrettens dom til tingretten. Gråkjær AS valgte umiddelbart å bruke garantibeløpet til å nedbetale konserngjeld til mormor-selskapet i Danmark.
Borgarting lagmannsrett dom forelå i januar 2022, der NKF fikk medhold i det vesentligste og tilkjent erstatning med cirka kr 65 millioner med tillegg av sakskostnader. Kravet knyttet til tilbakebetaling av det utbetalte garantibeløpet på ca. kr 13 millioner var del av domsslutningen fra lagmannsretten. Gråkjær AS som ikke lenger hadde virksomhet i selskapet, var ubemidlet og hadde konserngjeld på ca MNOK 84, var ikke i stand til å oppfylle lagmannsrettens domsslutning. Gråkjær AS ble tatt under konkursbehandling sommeren 2022.
Byggherren gjorde gjeldende at det var ansvarsbetingende av Lederen i egenskap av å være styrets leder (enestyre) og daglig leder i Gråkjær AS å forbruke garantibeløpet på ca. kr 13 millioner ved nedbetaling av konserngjeld på tidspunktet i 2020 når Entreprenøren hadde tapt egenkapital siden 2018. Det ble anført at lederens opptreden i forbindelse med forbruket av garantibeløpet var brudd på aksjeloven regler om forsvarlig egenkapital og brudd på ulovfestede krav til lojalitet. Dessuten ble det anført at lederens opptreden var i strid med reglene som følger av aksjeloven kap. 16 om avvikling.
I motsetning til lagmannsretten fant Høyesterett at lederen ikke hadde opptrådt erstatningsbetingende. Høyesterett vektla at det forelå en påkravsgaranti og at byggherren da ikke hadde noen berettiget forventning om at garantibeløpet skulle bestå urørt etter at garantibeløpet var mottatt av Gråkjær AS. Høyesterett mener videre at det var aktsomt å oppta ny betinget gjeld og mente risikoen som NKF ble påført ikke var ekstraordinær.
Høyesterett valgte å ikke behandle det forhold som lagmannsretten la avgjørende vekt på, da lagmannsretten reelt hadde avgjort saken på grunnlag av at «Gråkjær AS var i en økonomisk situasjon som tilsa at selskapet uansett ikke kunne reddes. Disposisjonen var ikke til fordel for selskapet, men reduserte konsernets tap.» Høyesterett mener tilsynelatende at lederen hadde adgang til å etablere ny gjeld for å ivareta konsernkreditorens interesser, selv om Gråkjær AS selv med full seier i entreprisetvisten ville være klart insolvent med en underbalanse på kr 30-40 millioner. Resultatet innebærer at Høyesterett har tilsidesatt det grunnleggende utgangspunkt som ble etablert i Normount-dommen (Rt-1991-119) og terskelen for erstatningansvar etter aksjeloven § 17-1 er blitt høyere.
