Det avsies jevnlig dommer og kjennelser i norske domstoler om garantirettslige spørsmål. Garantier har stor betydning og anvendes ofte innenfor en rekke forretningsområder, blant annet bank- og finans, kjøp og salg av selskaper og i byggeprosjekter. Vi mener derfor det er nyttig å holde seg oppdatert på utviklingen i rettspraksis, ikke bare for advokater og jurister, men også for aktørene som inngår avtaler som inneholder garantier og/eller garantierklæringer. Formålet med dette nyhetsbrevet er å gi en oppdatering på nyere rettspraksis og på denne måten illustrere praktiske problemstillinger som behandles av domstolene.
LF-2023-12312
Saken gjaldt tvist om tolkning av en morselskapsgaranti. Partene var enige om at garantien ikke var en ren påkravsgaranti, men hadde ulik forståelse av hvilke misligholdsbeføyelser garantisten kunne gjøre gjeldende i garantiforholdet. Spørsmålet var dermed hvilke innsigelser fra det underliggende rettsforholdet garantisten kunne gjøre gjeldende basert på den konkrete garantiteksten.
En påkravsgaranti er i prinsippet uavhengig av det underliggende forhold mellom kreditor og debitor, og garantisten har som hovedregel ikke rett til å nekte utbetaling under henvisning til innsigelser mot hovedkravet. Motsetningsvis, er en selvskyldnergaranti tilknyttet hovedfordringen, slik at garantisten kan påberope seg de samme innsigelsene til hovedkravet som hoveddebitor.
Utgangspunktet etter norsk rett er at en garanti er tilknyttet hovedfordringen med mindre det er holdepunkter for noe annet. I denne saken inneholdt garantiavtalen ingen uttrykkelig klassifisering av garantien som selvskyldner- eller påkravsgaranti, og det var heller ikke uttrykkelig regulert hvilke innsigelser garantisten kunne gjøre gjeldende. Likevel kom lagmannsretten til at garantisten hadde en sterkt begrenset adgang til innsigelser.
Lagmannsretten fremhever innledningsvis at formålet med garantiavtalen ikke var å stille sikkerhet for debitors totale forpliktelser, men å sikre spesifikt angitte forskuddsbetalinger. Det var derfor ikke en alminnelig morselskapsgaranti. Lagmannsretten var imidlertid ikke enig med garantisten i at denne koblingen mellom garantien og hovedavtalene i seg selv kunne tilsi at det var tale om en selvskyldnergaranti.
Videre konstaterer lagmannsretten at tolkningen av garantien ikke kunne avgjøres ut fra bruken av enkeltord og uttrykk isolert sett. Hele garantien måtte leses i sammenheng. Av denne grunn ble det ikke lagt stor vekt på bruken av formuleringen om at garantisten «unconditionally» garanterte for visse betalinger, til tross for at garantien var stilt i et internasjonalt låneforhold. Dette til tross for at Høyesterett i Silvercoin-dommen (Rt. 2012 s. 1267) uttalte at bruken av slike begreper må tillegges meget stor vekt dersom de brukes i internasjonale forhold.
Lagmannsretten fremhevet formuleringer om at garantien gjaldt forhåndsbetalinger fra kreditor i den grad debitor «failed to deliver». Disse ble ansett uklare, men likevel slik at de trakk i retning av at garantisten ikke kunne gjøre enhver innsigelse fra det underliggende rettsforholdet gjeldende. Dette ble forsterket av partenes tidligere forhandlinger rundt formuleringen, samt at partene hadde inntatt en bestemmelse om begrenset betalingsutsettelse i inntil tre måneder ved forhold som ga debitor rett på fristforlengelse etter kontrakten. Lagmannsretten la betydelig vekt på at denne bestemmelsen ville blitt formålsløs og uten noen fornuftig mening dersom garantisten kunne gjøre enhver innsigelse fra det underliggende rettsforholdet gjeldende. Lagmannsrettens tolkning her er et utslag av operasjonshensynet, som innebærer at man bør tolke avtalebestemmelser slik at de får konkrete rettsvirkninger.
Tolkningen ble sett i sammenheng med at garantien inneholdt en bestemmelse om at garantisten ikke skulle gå ansvarsfri som følge av «any act, omission, matter or other thing» uten forbehold. Lagmannsretten vektla også denne bestemmelsen i retning av at garantistens innsigelsesadgang var sterkt begrenset. Dette var i tråd med Høyesteretts uttalelse om en lignende bestemmelse i Silvercoin-dommen (Rt. 2012 side 1267).
Lagmannsretten trakk også frem at partene under forhandling av avtalen hadde fjernet et punkt som ga garantisten rett til å holde tilbake all betaling ved ethvert mislighold fra kreditor. Ettersom garantisten ikke valgte å foreslå å beholde punktet med begrensninger tilsa dette at garantistens innsigelsesadgang skulle være sterkt begrenset. Dialogen mellom partene før utstedelse av garantien ble altså tillagt betydelig vekt.
Lagmannsretten konkluderte med at garantisten hadde en svært begrenset adgang til innsigelser. Dommen viser imidlertid at selv en garantitekst i et internasjonalt låneforhold hvor typiske «påkravsindikatorer» er anvendt, blir gjenstand for en konkret vurdering dersom tolkningen reises for norske domstoler.
Det oppstår erfaringsvis ofte tvister om garantiers rekkevidde, herunder garantitype og hvilke forpliktelser garantien dekker. For å unngå risiko og tvister bør man ved utformingen av garantitekster som skal være underlagt norsk rett derfor uttrykkelig angi garantitypen ved bruk av begrep som selvskyldnerkausjon eller påkravsgaranti. Dersom partene ønsker en mellomløsning, kan begrensninger spesifiseres og utdypes i garantiavtalen eller en ensidig erklæring. En slik løsning, hvor man også inkluderer anerkjent norsk terminologi, bidrar til at tolkningen blir langt mindre tvilsom, og risikoen for rettslige prosesser og tvist reduseres betydelig. Denne problemstillingen er særlig aktuell når man tar utgangspunkt i engelskspråklige standardiserte avtaletekster som ofte benyttes ved oppkjøp og finansiering.
LG-2022-141931-2
Saken gjaldt en personlig garanti stilt av nestlederen i et fiskeselskap. Hovedspørsmålene var om garanti var avgitt, samt om garantiavtalen skulle lempes etter avtaleloven § 36.
Kreditor anførte at nestlederen hadde stilt personlig sikkerhet ved bestilling av smøreolje og bunkers, og krevde utbetaling etter denne. Grunnlaget for kravet var at kreditor ved avtaleinngåelsen sendte en e-post med informasjon om renter og pris, hvor det også stod «som avtalt bekrefter du at [debitor] og [garantist] innestår for riktig betaling». Nestleders svar på denne e-posten var at dette var helt ok uten at forutsetningen om personlig sikkerhet ble kommentert.
Lagmannsretten mente at den naturlige språklige forståelsen av tillegget var at nestlederen personlig skulle forplikte seg til å gjøre opp. I tillegg vektla lagmannsretten omstendighetene ved avtaleinngåelsen i retning av at nestlederen hadde påtatt seg en garantiforpliktelse. Debitorselskapet hadde økonomiske problemer, slik at kreditor vegret seg for å levere varene uten en garanti. I tillegg var det gode utsikter til inntjening for selskapet i nær fremtid, noe lagmannsretten mente underbygget at nestlederen ville være villig til å påta seg personlig ansvar.
Avslutningsvis la lagmannsretten betydelig vekt på nestlederens etterfølgende atferd. Kreditor hadde fulgt opp kravet overfor nestlederen gjentatte ganger på e-post og tekstmelding. Nestlederen bestred ikke kravet før over et halvår senere. Denne passiviteten ga kreditor grunn til å oppfatte det slik at nestlederen hadde påtatt seg en personlig garanti for betalingen. Lagmannsretten kom derfor til at nestlederen hadde stilt personlig garanti, og dommen er et godt eksempel på betydningen av etterfølgende passivitet for spørsmålet om en garanti er avgitt.
Videre var spørsmålet om garantiavtalen kunne lempes etter avtaleloven § 36. Bestemmelsen åpner for at avtaler kan helt eller delvis settes til side dersom «det vil virke urimelig eller være i strid med god forretningsskikk å gjøre avtalen gjeldende. Terskelen for lemping er høy, da det grunnleggende utgangspunktet i norsk rett er at avtaler skal holdes.
Til tross for at garantisten hadde betydelig bransjeerfaring, og derfor burde vært klar over hvilket ansvar han påtok seg, kom lagmannsretten til at garantiansvaret skulle lempes med 50 %. Det ble vektlagt at størrelsen på garantisummen innebar en betydelig økonomisk forpliktelse for en privatperson, samt at nestlederen ikke hadde noen personlig økonomisk interesse i å påta seg garantiansvar for debitors betalinger. I den forbindelse var det også relevant at kreditor var en profesjonell aktør i markedet.
Dommen viser at terskelen for lemping av garantier etter avtaleloven § 36 er lavere i tilfeller hvor en privatperson stiller garanti for et selskap vedkommende ikke har eierinteresser i. Dette er en følge av at ansatte uten eierandeler i selskapet normalt har begrenset interesse i å stille sikkerhet for selskapets forpliktelser overfor tredjeparter, og normalt heller ingen plikt til å stille garanti. Profesjonelle aktører som inngår avtaler om personlig sikkerhetsstillelse med privatpersoner bør være bevisst på dette, da de har et ansvar for å sørge for at personen forstår hva vedkommende begir seg ut på, samt at de ikke har noen plikt til å stille personlig sikkerhet for arbeidsgiveren sin. Det finnes også tidligere eksempler i rettspraksis på lemping av garantiansvar i avtaleforhold med en slik ujevn partskonstellasjon, se blant annet LB-2001-3943.
LG-2023-4399
Saken gjaldt garantikrav i et entrepriseforhold. Byggherren krevde dekning hos garantisten som følge av underentreprenørens konkurs.
Forsikringsselskapet anførte at garantikravet gikk utover de merkostnader som var nødvendig som følge av konkursen, og at byggherren burde ha gjort sonderinger i markedet med hensyn til om det fantes andre entreprenører som var villige til å overta oppdraget. Forsikringsselskapet anførte også at byggherren hadde handlet illojalt ved inngåelsen av avtale med den nye entreprenøren.
Lagmannsretten tok utgangspunkt i at byggherren ikke uten videre kunne kontrahere med den første og beste, men måtte foreta et forsvarlig valg i markedet. Ved vurderingen av hva som er et forsvarlig valg i markedet må det gjøres en konkret vurdering av om atferden ved det konkrete valg var klanderverdig, og om det fantes alternativer. Videre ble det fremhevet at selv om det fantes alternativer, er det likevel grenser for hvor langt lojalitetsplikten rekker, og hvor mye byggherren skal ofre for å ivareta medkontrahentenes interesser.
I den konkrete saken ble det vektlagt at det berørte kontraktsforholdet kun utgjorde en mindre del av byggeprosjektet, slik at byggherren risikerte erstatningskrav fra andre aktører som følge av forsinkelser i byggeprosjektet. Byggherrens hovedfokus var ferdigstillelse av byggeprosjektet i sin helhet. Merkostnadene som byggherren hadde pådratt seg var derfor nødvendige, og dermed dekket av garantien.
Dommen er illustrerende for innholdet i tapsbegrensningsplikten i tilfeller av irregulær kontraktsutvikling. Det er normalt tilstrekkelig at man gjør et forsvarlig valg mellom ulike handlingsalternativer. Selv om det finnes alternativer som i ettertid kunne vært bedre, vil ikke dette nødvendigvis innebære brudd på tapsbegrensningsplikten. Dette gjelder særlig der kreditor har inngått nye avtaler som ledd i egen tapsbegrensning, hvor det grunnleggende prinsippet om avtalefrihet innebærer at kreditor ikke kan pålegges å velge en annen medkontrahent av hensyn til garantisten. Så lenge valget av medkontrahent er forsvarlig, vil tapsbegrensningsplikten være ivaretatt.
LG-2023-116577
I denne saken begjærte et rederi midlertidig forføyning med krav om utlevering av fabrikkutstyr som skulle installeres i en krilltråler. Sakens bakgrunn var at verftet blant annet hadde påtatt seg å installere fabrikken i skroget til krilltråleren. Etter gjensidig kansellering av kontrakten oppstod det tvist om vederlaget for skipsutbyggingen. Rederiet ønsket utlevering av fabrikken som skulle installeres i tråleren. Verftet anførte på sin side at de hadde rett til å holde fabrikken tilbake som følge av manglende betaling fra rederiet.
For å få en midlertidig forføyning må saksøker i utgangspunktet sannsynliggjøre at han har et krav, samt at det foreligger en såkalt «sikringsgrunn». En sikringsgrunn innebærer at det haster å få en midlertidig avgjørelse før saken er endelig avgjort. Det kan som kjent ta flere år å behandle komplekse saker i domstolene. Lagmannsretten mente at verftet hadde tilbakeholdsrett i fabrikken etter avtalen, og rederiet ble ikke hørt med at tilbakeholdsretten var begrenset eller hadde falt bort. Verftet hadde derfor ikke sannsynliggjort hovedkravet.
Rederiet anførte likevel at det var grunnlag for midlertidig forføyning selv om hovedkravet ikke var sannsynliggjort. Lagmannsretten vurderte derfor om det forelå en sikringsgrunn i form av at det var nødvendig med en foregrepet avgjørelse om utlevering av fabrikken for å avverge en vesentlig skade eller ulempe.
Det er særlig interessant at lagmannsretten la betydelig vekt på at verftet hadde tilbudt rederiet å utlevere fabrikken dersom rederiet stilte betryggende sikkerhet for tvistesummen, altså en bank- eller forsikringsgaranti. Det forelå derfor et alternativ som ville avverge de skadene og ulempene rederiet gjorde gjeldende at ville inntre dersom retten ikke besluttet midlertidig forføyning. Ettersom det forelå alternative ordninger som tilstrekkelig sikret rederiets interesser var det ikke nødvendig med en midlertidig forføyning.
Kjennelsen viser at sikkerhetsstillelse i form av bank- eller forsikringsgaranti kan sikre viktige interesser før en sak er endelig avgjort i rettsapparatet. Man kan da unngå behov for å ta ut midlertidig forføyning. Dette er et undervurdert verktøy i tvistesaker, som kan bidra til å redusere tvistens omfang og sikre at partene kan drive virksomheten som normalt mens tvisten pågår. I dette tilfellet kunne rettsprosessen vært avverget som følge av gjennomtenkt bruk av garanti fra verftets side. Saken er et godt eksempel på gjennomtenkt bruk av garantier i en pågående rettstvist for domstolene.
Lagmannsretten kom altså til at det ikke var grunnlag for noen midlertidig forføyning. Rederiet måtte dermed akseptere å stille bank- eller forsikringsgaranti, eller vente med å få utlevert den omtvistede fabrikken inntil saken ble endelig avgjort.
