Forfattere
Borgarting lagmannsrett avsa nylig en dom (LB-2023-40228) som kaster lys over anvendelsen av eksportkontroll- og sanksjonsregelverket på kunnskapsoverføring. Saken involverte en iransk-tysk professor ved et norsk universitet, anklaget for brudd på eksportkontrollreglene og sanksjonene mot Iran. Dommen fokuserer spesielt på tiltaltes tjenester og tekniske bistand til iranske gjesteforskere ved samme universitet, og gir viktige perspektiver på regelverkets grenser når det gjelder kunnskapsoverføring innen forskning og teknologi, noe som er relevant også for norske teknologibedrifter, selv utenfor forsvarssektoren.
Kunnskapsmiljøer er attraktive mål for utenlandsk etterretning
I PSTs trusselvurdering for 2023 fremheves det at norske forsknings- og utdanningsinstitusjoner står som utsatte mål for utenlandsk etterretning, som søker ulovlig kunnskapsoverføring fra land Norge ikke har et sikkerhetssamarbeid med. Det pekes også på at det er registrert et økt antall saker ved norske forsknings- og utdanningsinstitusjoner der bakgrunn, kompetanse og fagretning hos gjesteforskere/professorer kan medføre at norsk teknologi og kunnskap benyttes på måter som strider med eksportkontrollregelverket.
Utviklingen i verden tatt i betraktning, tilsier at det bør bli et økt fokus på verdien kunnskapsoverføring representerer for utenlandske stater. Det er derfor også svært viktig å være klar over at kunnskapsoverføring er omfattet av gjeldende eksportkontroll- og sanksjonsregelverk.
Selskaper som yter tjenester knyttet til varer som er listeført, enten under eksportkontroll- eller sanksjonsregelverket, må derfor være bevisste på at deres involvering potensielt kan være underlagt lisenskrav. Dette omfatter også kunnskapsoverføring, selv om regelverket ikke direkte omtaler dette. Å ha oversikt over lisenskravene kan være krevende, spesielt for selskaper som ikke direkte leverer tjenester til forsvarssektoren. Likevel kan slike selskaper komme i situasjoner hvor lisens er påkrevd, for eksempel fordi de tjenester som leveres kan være egnet til å utvikle et lands militære evner.
Lagmannsrettens avgjørelse er med på å trekke opp noen grenser for når det foreligger slik lisensplikt. Dette er særlig relevant i dagens urolige verdenssituasjon, hvor kunnskapsoverføring og teknologisk samarbeid er svært aktuelt.
Saken for lagmannsretten
Saken som ble behandlet av lagmannsretten gjaldt i korte trekk en iransk-tysk professor ansatt ved et norsk universitet. Professoren var tiltalt for brudd på eksportkontroll- og sanksjonsregelverket. Tiltalen inkluderte påstått brudd på regelverket ved invitasjon og samarbeid med iranske gjesteforskere, samt teknisk bistand til dem.
Gjesteforskernes opphold og forskning var knyttet til ulike materialer, og deres tilgang til instrumenter, spesielt elektronmikroskop, var sentralt. Et avgjørende spørsmål for retten var om gjesteforskernes forskning faktisk utløste søknadsplikt i henhold til gjeldende regelverk.
Eksportkontrollregelverket krever lisens for eksport av visse varer og teknologi, mens sanksjonsregelverket retter seg mot utførsel til spesifikke, sanksjonerte stater, her Iran.
Lagmannsrettens vurdering av kunnskapsoverføringer under eksportkontrollforskriften
Dommen fra lagmannsretten inneholder en grundig vurdering av kunnskapsoverføringer under eksportkontrollforskriften, spesifikt knyttet til lisensplikt for tjenester i henhold til eksportkontrollforskriften § 5. Bestemmelsen lyder som følger:
«Tjenester knyttet til varer og teknologi oppført på liste I og II samt tjenester for øvrig som kan tjene til å utvikle et lands militære evne, som ytes i utlandet eller her i landet for bruk i utlandet, krever lisens fra Utenriksdepartementet.»
I henhold til bestemmelsen kreves det at «tjenester» knyttet til varer og teknologi oppført på liste I og II, samt tjenester som kan bidra til utviklingen av et lands militære evne, må ha en lisens fra Utenriksdepartementet.
Lagmannsretten uttaler at forskriften også må anses å omfatte ulike former for kunnskapsoverføring. Ifølge lagmannsretten var professorens tilrettelegging for gjesteforskerne, og hans veiledning av dem, å anse som tjenester i eksportkontrollforskriftens forstand.
Det relevante å merke seg i denne sammenheng er at kunnskapsoverføring, som begrep, inkluderes i tjenestedefinisjonen i eksportkontrollforskriften. Konsekvensen er at selskaper som bidrar utelukkende med kunnskapsoverføring kan omfattes av regelverket. Dette kan bli særlig aktuelt for norske teknologibedrifter. Selv om selskapene ikke arbeider innenfor forsvarsektoren kan de besitte kunnskap som er relevant for å utvikle et lands militære evne og derfor omfattes av eksportkontrollregelverket.
Videre drøfter lagmannsretten nødvendighetsvilkåret, hvor det presiseres at teknologien kun omfattes så langt den er «required» for utvikling, produksjon eller bruk av listeførte varer. Det er ikke slik at enhver teknologikunnskap som er av betydning for utvikling, produksjon eller bruk av en listeført vare, vil være listeført.
Begrepet «required» referer til den teknologien som er en forutsetning for at varen overskrider kriteriene som er angitt i den aktuelle varelisten. Selv om teknologien ikke inneholder alle vesentlige elementer kan teknologien allikevel være kontrollert, dersom den inneholder spesifikk nøkkelteknologi knyttet til vesentlige funksjoner ved den kontrollerte varen eller dens komponenter.
Lagmannsretten konkluderer med at det ikke er ført bevis for at forskningen har vært rettet mot utvikling av spesifikke varer som beskrevet i listepunktene.
Uavhengig av listeføringene kan det også foreligge lisensplikt dersom det er ytt en tjeneste «som kan tjene til å utvikle et lands militære evne», jf. eksportkontrollforskriften § 5. Avgjørende er om kunnskapen gjesteforskerne fikk tilgang til var av en slik karakter at den kunne bidra til utvikling av et lands militære evne. Lagmannsretten legger til grunn at det må være en viss nærhet mellom teknologien og utviklingen av en militær evne for at det skal være omfattet av forskriften. Lagmannsretten må på dette punktet forstås slik at kunnskapen som ytes må tilføre noe nytt og tas i bruk på en slik måte at det bidrar til landets militære kapasitet.
Lagmannsretten konkluderer med at kunnskap om bruken av helt generelle forskningsverktøy ikke oppfyller kravet om nærhet til utviklingen av en militær evne. Derfor fant lagmannsretten ikke bevist at professoren hadde levert en tjeneste til gjesteforskerne som var omfattet av eksportkontrollforskriftens lisensplikt.
Sanksjonene mot Iran
Lagmannsretten vurderte også om professoren hadde brutt Iranforskriften. Iranforskriften er en gjennomføring av EUs sanksjonsregime mot Iran som følge av Irans atomprogram. Forskriften inneholder en rekke vedlegg med lister over varer, personer, enheter og organer som er omfattet av sanksjonene.
I henhold til Iranforskriften § 3a bokstav b påligger det en plikt til å innhente forhåndstillatelse fra Utenriksdepartementet ved leveranse av «teknisk bistand» knyttet til listeførte varer og teknologi, direkte eller indirekte til «iranske personer» eller «til bruk i Iran».
Ettersom de aktuelle gjesteforskerne returnerte til Iran, la lagmannsretten til grunn at vilkåret «til bruk i Iran» var oppfylt. Spørsmålet lagmannsretten vurderte nærmere var om professoren ved det norske universitetet hadde ytt teknisk bistand til gjesteforskerne uten å ha søkt om nødvendig forhåndstillatelse.
Gjesteforskerne var gitt tilgang til et skanningselektrodemikroskop (SEM), som var listeført i Iranforskriften. Eksport av SEM til Iran krever derfor tillatelse. Spørsmålet for lagmannsretten var om SEMs listeføring også gjorde kunnskapsoverføringen om bruk av SEM søknadspliktig.
Lagmannsretten kom til at kunnskapsoverføringen skal vurderes etter reglene om teknologi og at unntaket for informasjon «in the public domain» kommer til anvendelse. Dette unntaket innebærer at informasjon som er offentlig tilgjengelig, ikke skal underkastes kontroll.
Lagmannsretten drøfter derfor nærmere om den kunnskapen professoren hadde gitt gjesteforskerne var offentlig tilgjengelig informasjon, og derfor omfattet av unntaket. Lagmannsretten understreker i denne sammenheng at unntaket gjelder uavhengig av måten informasjonen er offentliggjort på. Lagmannsretten slår fast at det var ført begrenset med bevis for at professoren hadde gitt gjesteforskerne mer informasjon enn det som allerede var offentlig tilgjengelig. Lagmannsretten fant derfor ikke at det var ført tilstrekkelig bevis for at professoren hadde brutt Iranforskriften ved ikke å ha søkt om forhåndsgodkjenning.
Dette har direkte implikasjoner for tolkningen av Iranforskriften § 3a bokstav b og understreker viktigheten av å skille mellom kunnskapsoverføring knyttet til utvikling eller produksjon og kunnskap som allerede er offentlig tilgjengelig.
Betydningen av dommen
Dommen fra lagmannsretten bidrar til å avklare grenser for lisensplikt knyttet til kunnskapsoverføring og understreker betydningen av å skille mellom utvikling/produksjon og allerede offentlig tilgjengelig kunnskap. Dommen er avsagt i en tid der verdien av høyteknologiske løsninger anses å være stor for utenlandske stater. Selskaper, også utenfor forsvarssektoren, må være klar over at deres kunnskapsoverføring kan være underlagt regelverket, og det blir viktigere enn noensinne å være oppmerksom på disse juridiske aspektene.
