Forsikringsrett Q1 2026

HR-2026-497-U: Forsikringsselskapets plikt til å dekke skadelidtes advokatutgifter forut for stevning skal behandles i Høyesterett

Høyesterett skal ta stilling til forsikringsselskapets plikt til å dekke skadelidtes advokatutgifter forut for stevning når hovedkravet ikke fører frem.

Høyesteretts ankeutvalg har besluttet at anke over Agder lagmannsretts dom med referanse i LA-2025-64687 skal behandles av Høyesterett. Dommen ble omtalt i vårt nyhetsbrev for fjerde kvartal 2025, og er begrenset til et spørsmål om skadelidtes advokatutgifter før stevning kan kreves dekket uavhengig av om det påvises adekvat årsakssammenheng mellom skadehendelsen og personskaden.

Saken er foreløpig ikke berammet.

• Les avgjørelsen fra Høyesteretts ankeutvalg her (krever tilgang til Lovdata Pro).
• Les kjennelsen fra lagmannsretten her, og oppsummeringen av lagmannsrettens kjennelse i vårt tidligere nyhetsbrev her. 

LH-2025-138965: Bortfall av forsikringsoppgjør etter uredelig brudd på opplysningsplikten og forsikringsselskapets reklamasjonsfrist etter FAL § 4-14

Lagmannsretten har behandlet spørsmål om bortfall av forsikringsoppgjør etter brann, der hovedspørsmålet gjaldt sikredes brudd på opplysningsplikten etter FAL § 8-1, og forsikringsselskapets reklamasjonsfrist etter FAL § 4-14.

Bakgrunnen var at et våningshus brant ned til grunnen i 2021. Eieren hadde leid ut huset og krevde erstatning fra Tryg Forsikring for både utvendig skade og tapte leieinntekter. Det ble utbetalt 180 000 kroner i tapt husleie. Utbetalingen var basert på opplyste leieinntekter på 10 000 kroner i måneden. Det viste seg i ettertid at det bare kunne dokumenteres faktiske leieinntekter på 5 000 kroner per måned. I tillegg ble det avdekket at det var fremlagt uriktige opplysninger om bygningens tilstand ved skjønnsoppgjøret.

Lagmannsretten la til grunn at sikrede bevisst hadde gitt uriktige opplysninger både om husleien og om husets bygningsmessige tilstand. De uriktige opplysningene førte til at det ble utbetalt nærmere 50 000 kroner for mye i erstatning for tapt husleie, og at det ikke ble gjort korrekt fradrag for dårlig bygningsmessig stand ved vurderingen av bygningsverdien. Lagmannsretten bemerket også at enkelte av dokumentene fremlagt for å bevise husleietapet, måtte anses som forfalskede.  

Et annet sentralt spørsmål var om forsikringsselskapet hadde reklamert rettidig («uten ugrunnet opphold») etter FAL § 4-14, da det hadde gått nesten to år fra skadedatoen til selskapets reklamasjon.

Lagmannsretten viste til uttalelser i Rt. 2013 s. 1245 om at en kvalifisert mistanke kan være tilstrekkelig til at fristen starter å løpe, og at det ikke kreves at foretaket har full kjennskap til alle forhold i saken, jf. avns. 49. Samtidig krever avslag et forsvarlig beslutningsgrunnlag, som kan være tidkrevende å få frem, jf. Rt. 2013 s. 1245 avsn. 53. I tvilstilfeller vil det kunne ha betydning i hvilken grad sikrede har vært holdt orientert om forsikringsselskapets undersøkelser.

Etter lagmannsrettens syn fikk forsikringsselskapet en kvalifisert mistanke om brudd på opplysningsplikten ved mottak av bilder av den aktuelle bygningen. Etter en gjennomgang av fremdriften i selskapets påfølgende saksbehandling, konkluderte retten med at aktivitetsplikten var overholdt. Retten vektla at forsikringsselskapet ikke hadde noen politietterforskning å støtte seg til, og derfor selv måtte sørge for sakens opplysning – samt at sikrede underveis ble holdt løpende orientert om saksfremgangen.

Ettersom reklamasjonsfristen var overholdt, kunne forsikringsselskapet gjøre gjeldende sikredes uredelige brudd på opplysningsplikten, og lagmannsretten konkluderte med at dette medførte bortfall av erstatning etter FAL § 8-1 fjerde ledd. 

• Les dommen her.  

LB-2025-58098: Beregning av forsikringssum der forsikringsdekning under barneforsikring ble fjernet uten varsling 

Saken gjaldt erstatningsberegning under en kollektiv barneforsikring, og spørsmål om forsikringsvilkårene skulle settes til side etter avtaleloven § 36, samt om forsikringsselskapet var erstatningsansvarlig etter ulovfestet culpaansvar for manglende varsling om vilkårsendringer. 

Sikrede var fra 1996 dekket av en kollektiv barneforsikring som omfattet medisinsk invaliditet og varig tap av arbeidsevne som følge av sykdom. Forsikringssummen var angitt til 20 G. I 2000 ble uføredekningen fjernet fra forsikringsproduktet uten at sikredes verger ble varslet i henhold til FAL § 12-4. 

Sikrede ble diagnostisert med Tourettes syndrom i 2004, i tillegg til Asperger og Urticaria, og fikk i 2014 innvilget erstatning for ervervsuførhet. Forsikringsselskapet utbetalte først kun invaliditetserstatning for medisinsk invaliditet, og avslo opprinnelig erstatning for ervervsuførhet fordi dekningen var tatt ut i 2000. Først etter lengre korrespondanse og behandling i Finansklagenemnda erkjente forsikringsselskapet ansvar for ervervsuførhet basert på vilkårene fra før 2000. De utbetalte 20 G med utgangspunkt i G-verdien på konstateringstidspunktet i 2004, totalt ca. 1,1 millioner kroner pluss renter. Partene var uenige om G-verdien skulle beregnes på konstateringstidspunktet (2004) eller oppgjørstidspunktet (2014). 

Lagmannsretten ga forsikringsselskapet medhold i at vilkårene klart fastsatte at G-verdien på konstateringstidspunktet måtte legges til grunn ved beregningen. Sikrede anførte subsidiært at vilkårene måtte revideres etter avtaleloven § 36, men retten fremhevet at dette er en snever unntaksregel og at vilkårene var fremforhandlet som en masseavtale mellom foretaket og fagforbund. Den manglende varslingen i 2000 kunne heller ikke tillegges avgjørende vekt, da det ikke var ført bevis for at As verger faktisk ville ha tegnet ny uføreforsikring dersom varsel var gitt. Retten la til grunn at det forelå ansvarsgrunnlag for den manglende varslingen, men fant ikke sannsynliggjort at sikrede var påført et økonomisk tap. Det var derfor ikke grunnlag for erstatning. 

• Les dommen her.

TOSL-2025-167489: Tvetydig vilkår tolket til fordel for forbruker – forsikringsselskapet måtte dekke krav om rettshjelp

En person reiste krav om erstatning for tap av fremtidig erverv mot en kommune, som følge av kommunal omsorgssvikt og manglende tiltak i barndommen. Tvisten ble meldt til Fremtind Forsikring AS med krav om rettshjelpsdekning under As innboforsikring. Fremtind avslo dekning under henvisning til at erstatning for tapt inntekt var omfattet av unntak i forsikringsavtalen for «tvist som har sammenheng med sikredes yrke eller erverv». 

Finansklagenemnda opprettholdt avslaget, og sikrede brakte deretter saken inn for Oslo tingrett. Det sentrale spørsmålet for tingretten var om tvisten mellom sikrede og kommunen hadde «sammenheng med sikredes yrke eller erverv».

Retten fremhevet at forsikringsavtalen er en avtale mellom forbruker og næringsdrivende, noe som innebærer at «ved tvil om tolkningen av et avtalevilkår, skal vilkåret tolkes til fordel for forbrukeren», jf. avtaleloven § 37 første ledd nr. 3.

Tingretten mente det måtte være en konkret forbindelse mellom tvisten og sikredes yrke eller erverv, og fant at sammenhengen mellom skadesituasjonen og senere yrke eller erverv var for fjern og avledet. Vilkårene var da ikke tilstrekkelig presist utformet for å avslå dekning.

Sikrede vant saken fullt ut. Dommen er rettskraftig. 

• Les dommen her. 
   

FinKN 2026-97: «Claims made»-prinsippet i styreansvarsforsikring: hva utgjør et «krav» mot sikrede?

Finansklagenemnda måtte ta stilling til om et erstatningskrav var fremsatt mot sikrede i forsikringstiden. Selskap A krevde erstatning etter at selskap P hadde mottatt oppgjør for komprimatorer som aldri ble levert. Selskap A sendte før forsikringens opphør en e-post til styreleder og daglig leder i selskap P der det ble varslet at de «også vil måtte svare personlig for det urettmessige uttaket dersom saken ikke løses, jf. aksjeloven § 17-1», men selve kravet under styreansvarsforsikringen ble først meldt etter forsikringsperiodens utløp. 

Vilkårene inneholdt ikke noen definisjon av begrepet «krav». Nemnda konkluderte enstemmig med at begrepet «krav» forutsetter et faktisk, og ikke et mulig eller betinget, erstatningskrav. E-posten måtte derfor forstås som et varsel om et mulig personlig erstatningsansvar, ikke som et fremsatt krav.  At styreleder svarte at han «påtar [s]eg fullt ansvar her», ble ikke ansett som en aksept av personlig erstatningsansvar, men som et utsagn om å ordne saken på vegne av selskapet. Denne tolkningen ble underbygget av den etterfølgende korrespondansen, der kravene konsekvent var rettet mot selskapet og det personlige ansvaret ikke ble gjentatt. 

Avgjørelsen er en påminnelse om at «claims made»-vilkår skal forstås strengt: et varsel om mulig personlig ansvar, herunder en generell henvisning til aksjeloven § 17-1, vil derfor ikke nødvendigvis være tilstrekkelig for å utgjøre et «krav» under vilkårene. 

• Les avgjørelsen her.

FinKN 2026-32: Uredelig brudd på opplysningsplikten og friststart etter FAL § 4-14 ved automatisert skadebehandling

I avgjørelse 9. januar 2026 (sak 2026-32) tok Finansklagenemnda stilling til spørsmål om uredelig brudd på opplysningsplikten etter FAL § 8-1 fjerde ledd og reklamasjonsfristen etter FAL § 4-14 ved automatisert skadebehandling. 

Ved tekstmelding instruert sikrede egen ansatt, som skulle levere bilen til taksering, å inkludere en eldre skade i taksten etter en utforkjøring. Det ble samtidig oppfordret til å «si at det skjedde i samme ulykke hvis de spør». Tekstmeldingen ble vedlagt taksten av verkstedet, som deretter ble opplastet i dataprogrammet DBS og automatisk godkjent av forsikringsforetaket uten manuell gjennomgang. Forholdet ble først oppdaget av forsikringsselskapet ved en manuell kontroll tre måneder senere. 

Nemnda var enstemmig i at vilkårene etter FAL § 8-1 fjerde ledd var oppfylt, og presiserte under henvisning til HR-2024-989-A avsnitt 39 at bestemmelsen ikke krever svikshensikt, men at det er tilstrekkelig at sikrede «måtte forstå» at opplysningene sannsynligvis ville føre til en for høy utbetaling. I relasjon til friststarten etter FAL § 4-14 var nemnda derimot delt. Flertallet la til grunn at automatisk godkjenning i DBS, som er et system for skadetaksering, og ikke for direkte informasjonsbehandling fra sikrede, ikke ga forsikringsselskapet «positiv kunnskap» om svikgrunnlaget. De mente derfor at fristen først løp fra den manuelle kontrollen. Mindretallet mente derimot at foretaket fikk kunnskap allerede ved den maskinelle godkjenningen, og at det motsatte ville komme i «kollisjonskurs med reklamasjonsreglenes formål», jf. Rt. 2013 s. 1235 avsnitt 49. 

Avgjørelsen illustrerer en høyaktuell problemstilling ved automatiserte beslutningsprosesser i forsikringsforhold. Flertallet avgrenset uttrykkelig sin vurdering til det konkrete systemet DBS og tok ikke stilling til andre former for automatisert saksbehandling.

• Les avgjørelsen her.

FinKN 2026-310: Meldefristen i FAL § 8-5 – når begynner fristen å løpe?

I avgjørelse 20. mars 2026 (sak 2026-310) tok Finansklagenemnda stilling til starttidspunktet for meldefristen etter FAL § 8-5 første ledd i ansvarsforsikring. Et arkitektfirma hadde prosjektert feilplasserte avfallsbrønner i et boligprosjekt. Entreprenøren varslet i oktober 2022 at firmaet måtte «bidra med å dekke kostnader knyttet til ombyggingen, som følge av prosjekteringsavvik», men firmaet meldte kravet til sin ansvarsforsikring (Gjensidige) først i november 2023. 

Nemnda la til grunn at ettårsfristen i ansvarsforsikring begynner å løpe fra det tidspunkt skadelidte har fremsatt et erstatningskrav overfor sikrede, eller på annen måte «klart har tilkjennegitt» at slikt krav vil bli fremmet. Det ble understreket at det likevel ikke er nødvendig å ha full oversikt over omfanget av kravet for at tidsfristen skal begynne å løpe, men at det er tilstrekkelig at man er klar over at det er aktuelt med et krav.

Nemnda la på denne bakgrunn til grunn at det ikke var noe krav om at kravet fra skadelidte var spesifisert eller endelig fastlagt. Entreprenørens e-post ble ansett som en tilstrekkelig tilkjennegivelse, noe som ble underbygget av at arkitektfirmaet selv erkjente ansvar og ba om et «spesifisert krav» å melde til forsikringsagenten. 

• Les avgjørelsen her.
   

Rapportering av informasjonsregister over IKT-tjenesteavtaler under DORA-regelverket

Lov om digital operasjonell motstandsdyktighet i finanssektoren (DORA-loven) trådte i kraft den 1. juli 2025, og gjennomfører forordning (EU) 2022/2554 (DORA-forordningen) og direktiv (EU) 2022/2556 i norsk rett.

Foretak underlagt DORA-loven skulle rapportere sitt informasjonsregister over IKT-tjenesteavtaler (RoI) innen 13. mars 2026, og filene rapportert fra foretakene måtte oversendes fra Finanstilsynet til ESA-ene senest 31. mars 2026. Foretakene mottar først tilbakemelding på om innsendingen er godkjent etter denne datoen. Finanstilsynet har derfor bedt om at foretakene sjekker status på innleverte filer i perioden etter 31. mars 2026.

Finanstilsynet har utarbeidet en veileder som gir informasjon om rapportering av register over IKT-tjenesteavtaler via portalen e-Regulatory. Finanstilsynet har også laget to informasjonsfilmer som gir informasjon om rapporteringen av informasjonsregister, og det forenklede rammeverket for IKT-risikostyring.

• Les Finanstilsynets veileder for rapportering av register over IKT-tjenesteavtaler her.
• Se Finanstilsynets informasjonsfilmer her.

Forsikringsforetakenes resultater i 2025

Finanstilsynet har den 2. mars 2026 publisert en resultatrapport som viser utvalgt statistikk fra resultatene til forsikringsforetak og pensjonskasser i 2025.

Finanstilsynet oppsummerer at for både livsforsikringsforetak og skadeforsikringsforetak bidro reduserte investeringsinntekter i 2025 til noe lavere avkastning enn i 2024. For skadeforsikringsforetakene samlet utgjorde resultatet før skatt 20 % av forsikringsinntektene i 2025, mot 26,2 % i 2024. Resultatet fra forsikringsdriften har imidlertid bedret seg siden 2024.

• Les resultatrapporten her.

Veiledning om tillatelse for norske foretak til å drive forsikringsvirksomhet i annet EØS-land

Finanstilsynet publiserte 8. januar 2026 en oppdatert veileder om tillatelse for norske foretak til å drive forsikringsvirksomhet i annet EØS-land. Veilederen gir informasjon om hvilken dokumentasjon/informasjon som forsikringsforetakene skal oversende Finanstilsynet når foretakene ønsker å drive virksomhet i annet EØS-land, enten via filial eller som grensekryssende virksomhet.

• Les veilederen her.