Nytt fra lovgiver
Norsk naturskadepool omfattes av forskrift om risikostyring og internkontroll
8. desember 2025 ble det kunngjort om endring i forskrift om risikostyring og internkontroll som innebærer at forskriften også vil gjelde for Norsk naturskadepool, jf. forskriftens § 1 nr. 13.
Forskriften trer i kraft 1. januar 2026. Du kan se forskriftsendringen her.
Nytt fra rettspraksis
HR-2025-2467-U: Høyesterett skal ta stilling til rettslig interesse i søksmål om gyldigheten av endringene i naturskadeforsikringsloven
Høyesteretts ankeutvalg har besluttet at anke over Borgarting lagmannsretts kjennelse med referanse i LB-2025-43415 skal behandles av Høyesterett i avdeling. Kjennelsen ble omtalt i vårt nyhetsbrev for tredje kvartal 2025, og er begrenset til et spørsmål om rettslig interesse i søksmål om gyldigheten av endringene i naturskadeforsikringsloven med virkning fra 1. januar 2025.
Saken er foreløpig ikke berammet.
- Les avgjørelsen fra Høyesteretts ankeutvalg her (krever Lovdata Pro).
- Les kjennelsen fra lagmannsretten her, og oppsummeringen av lagmannsrettens kjennelse i vårt tidligere nyhetsbrev her.
HR-2025-2403-U: Avviklingsplikt av kundeforhold etter hvitvaskingsloven § 24 fjerde ledd rettskraftig avgjort
30. juni 2025 fikk If Skadeforsikring medhold av Borgarting lagmannsrett at det forelå avviklingsplikt for kundeforholdet til Setran Settefisk AS og Villa Smolt AS etter hvitvaskingsloven § 24 fjerde ledd. Saksforholdet er beskrevet nærmere i vårt nyhetsbrev for første halvår 2025.
3. desember 2025 besluttet Høyesteretts ankeutvalg enstemmig at anken fra Setran Settefisk og Villa Smolt AS ikke skulle tillates fremmet. Det er dermed rettskraftig avgjort at If hadde en avviklingsplikt etter hvitvaskingsloven § 24 fjerde ledd, og at denne avviklingsplikten utgjorde grunnlag for avbrytelse av forsikringsforholdet i forsikringstiden, jf. FAL § 3-7.
- Les avgjørelsen fra Høyesteretts ankeutvalg her (krever Lovdata Pro).
- Les dommen fra lagmannsretten her, og oppsummeringen av lagmannsrettens dom i vårt tidligere nyhetsbrev her.
HR-2025-2081-A: Veiledning om vilkårene for lemping av leietakers erstatningsansvar etter husleieloven § 2-14
Rana kommune leide en bolig til bosetting av flyktninger. Boligen ble totalskadet ved brann. Utleiers forsikringsselskap dekket utleiers tap ved forsikringsutbetaling, og fremmet regresskrav mot Rana kommune. Det var enighet om at kommunen etter leieavtalen var erstatningsansvarlig for utleierens tap, og det var også rettskraftig avgjort at foretaket hadde et regresskrav mot kommunen. Spørsmålet i saken var hvorvidt regressansvaret overfor forsikringsselskapet skulle lempes etter husleieloven § 2-14 femte ledd.
Høyesterett la til grunn at det klare utgangspunktet er at skadelidte skal ha full erstatning for tap som skyldes kontraktsbruddet. Lempingsadgangen må også vurderes i lys av forholdet mellom skadevolder og forsikringsselskapet. Høyesterett uttalte at «[a]dgangen til lemping i regressomgangen, der kravet fremmes av et forsikringsselskap, kan derfor etter omstendighetene være videre enn i det underliggende kontraktsforholdet». Høyesterett trakk samtidig frem at formålet med regressadgangen, som er å plassere ansvaret der det hører hjemme, tilsa at adgangen til lemping var snever. Etter en konkret vurdering av om ansvar ville være urimelig tyngende for kommunen, konkluderte Høyesterett at dette ikke var tilfellet. Det var derfor ikke grunnlag for lemping av kommunens ansvar.
Høyesterett kom med flere betraktninger og uttalelser knyttet til momentene i den alminnelige lempingsbestemmelsen i skl. § 5-2.
- Les dommen her
LB-2024-168160: Opphør av boligforsikring etter manglende premiebetaling – kanselleringsvarsel sendt til avdødes adresse var tilstrekkelig
Saken gjaldt regress fra bostyrers forsikring mot innbo- og eiendomsforsikringsselskapet etter vannskade på en boligeiendom der forsikringspremien ikke var betalt.
Boligen inngikk i et arveoppgjør, og bolig- og innboforsikringen hos Fremtind sto i avdødes navn. Det ble sendt flere betalingspåminnelser, og et kanselleringsvarsel 2. juli 2020. Arvingenes advokat var i kontakt med Fremtind og ba om utsatt betaling inntil eierforholdene var avklart. Etter siste forespørsel, 6. oktober 2020, ble det gitt betalingsutsettelse til 1. november 2020. Det ble også oppnevnt bostyrer, som var i kontakt med DNB. I brev 19. oktober 2020 ble det bl.a. opplyst at hus og innbo var forsikret.
Forsikringspremien ble ikke betalt innen 1. november 2020. 2. mars 2021 ble det oppdaget store skader i boligen etter vannlekkasje, og Fremtind avslo forsikringsdekning fordi forsikringen var annullert på skadetidspunktet. Arvingene fikk dekket sitt tap på i overkant av én million kroner under bostyrers ansvarsforsikring, som deretter fremmet regress mot Fremtind. Spørsmålet i saken var dermed om det var sendt gyldig kanselleringsvarsel, samt betydningen av utsatte betalingsfrister og betalingsvarsler etter at kanselleringsvarselet var sendt.
Lagmannsretten kom til at det var sendt gyldig kanselleringsvarsel fordi forsikringsavtalelovens § 5-2 første ledd ikke oppstiller krav om at premievarsel og kanselleringsvarsel må sendes rekommandert eller at varslet må ha kommet til forsikringstakers kunnskap. Varselet var sendt til avdødes adresse, og det var ikke selskapets risiko om arvingene eller bostyrer ikke har ordnet med forsvarlig henting av posten til dødsboet, eventuelt iverksatt omadressering av posten. At det i ettertid ble gitt utsatt frist for betaling, samt sendt betalingsvarsel for tiden forsikringen hadde vært i kraft medførte ikke at kanselleringsvarselet av 2. juli falt bort.
- Les dommen her.
LA-2025-64687: Forsikringsselskapets plikt til å dekke skadelidtes advokatutgifter forut for stevning når hovedkravet ikke fører frem
Agder lagmannsrett tok stilling til forsikringsselskapets plikt til å dekke skadelidtes advokatutgifter påløpt før stevning.
Sakens bakgrunn var en trafikkulykke hvor skadelidte i ettertid opplevde smerter som han mente var relatert til ulykken. Skadelidte tok ut søksmål mot Gjensidige, hvor skadevolder hadde sin bilansvarsforsikring. Gjensidige ble frifunnet i tingretten, og skadelidte anket over den delen av dommen som gjaldt krav på dekning av advokatutgifter forut for stevning.
Lagmannsretten viste til at forsikringsselskaper i mange tilfeller har valgt å betale advokatutgifter ut fra rene rimelighetshensyn. En slik praksis fulgte også av de interne retningslinjene til Gjensidige, og Gjensidige hadde også allerede betalt for advokatutgifter pådratt for å fremme erstatningskravet frem til første avslag. Lagmannsretten konkluderte med at intern praksis ikke var tilstrekkelig for å etablere en rettslig plikt til å betale. Heller ikke øvrige rettskilder tilsa at advokatutgifter er en erstatningspost som står i en særstilling mot andre erstatningsposter. For at slike utgifter skal kunne kreves, forutsetter det altså at de alminnelige erstatningsvilkårene er oppfylt.
Vilkårene for erstatning var i dette tilfellet ikke oppfylt, og Gjensidige ble frifunnet.
- Les dommen her.
LA-2025-54201: Svik eller grov uaktsomhet ved utfylling av helseerklæringsskjema – betydningen av presise spørsmål i foretakets erklæringsskjema
En kvinne hadde fremmet krav under uføreforsikring hos Fremtind. Kravet var begrunnet med sykemelding og delvis arbeidsuførhet grunnet migrene. Kvinnens legejournaler viste at hun tidligere hadde vært sykemeldt med hodepineplager i 140 dager i 2013-2014, og at hun hadde fått forskrevet migrenemedisin flere ganger før tegningstidspunktet. Ettersom kvinnen ikke hadde oppgitt dette da hun tegnet forsikring, avslo foretaket dekning. Samtidig ble alle forsikringene med kvinnen sagt opp med umiddelbar virkning med påstand om at kvinnen hadde grovt uaktsomt eller svikaktig forsømt opplysningsplikten da forsikringen ble tegnet.
Finansklagenemnda, tingretten og lagmannsretten konkluderte med at kvinnen ikke hadde utvist svik eller handlet grovt uaktsomt ved utfylling av helseerklæringsskjema.
I helseerklæringsskjemaet som sikrede besvarte ved tegningen av forsikringen ble det spurt om «Sykdommer i nervesystemet og hjernen? For eksempel migrene, hodepine […]». Lagmannsretten mente spørsmålet kunne tolkes som at migrene og hodepine var listet som eksempler på sykdommer i nervesystemet og hjernen. Ettersom sikrede var av den oppfatning at nevnte plager ikke stammet fra nervesystemet eller hjernen, kunne sikrede derfor komme til å svare nei i god tro.
Sikredes legejournaler ga uttrykk for at ømme og stramme muskler, samt bihulebetennelse var vurdert som mulige årsaker til hodepinen. Sikrede fikk heller aldri diagnosen migrene, og migrenemedisiner ble kun skrevet ut til forsøksbehandling. Lagmannsretten fant derfor at spørsmålets utforming ga grunn til tvil om hvorvidt sikredes nei var objektivt feil. Da kunne det ikke bli tale om svik eller grov uaktsomhet.
- Les dommen her.
LG-2025-1753: Grensene for grov uaktsomhet ved brann utløst av stearinlys
En beboer i et sameie hadde glemt å slukke et kubbelys før vedkommende gikk og la seg. Dette utløste brann i stearinlysholderen av tre, som utløste sprinkelanlegg i leiligheten. Vannskadene påførte sameiet skader for 1 748 977 kroner, som sameiet fikk dekket gjennom egen forsikring. Sameiets forsikringsselskap krevde deretter regress hos beboerens ansvarsforsikring med påstand om grov uaktsomhet.
Lagmannsretten uttalte at det å glemme å slukke et stearinlys, herunder å ha oversett at et lys fortsatt brenner før man legger seg, normalt er uaktsomt og kan medføre erstatningsansvar for den som har ansvar for lyset. I den konkrete vurderingen av om uaktsomheten måtte karakteriseres som grov, uttalte lagmannsretten at det var vannskade, og ikke brann, som var den mest påregnelige skaderisikoen ved å glemme å slukke lyset. Det var også tale om en unnlatelse, og ikke en pågående aktiv handling, hvor unnlatelsen av å slukke lyset bar preg av en unnskyldelig forglemmelse. Det synes også å ha blitt vektlagt at ansvaret for å slukke lyset fremstod som et «felles prosjekt» mellom beboeren og kjæresten. Et flertall på to dommere kom derfor til at det ikke forelå grov uaktsomhet. Én dommer var uenig, og mente at uaktsomheten var grov.
- Les dommen her.
Andre trender
Nytt fra tingretten
25-011071TVI-TAOB/TSAV: Rekkevidden av forsikringsselskapets ansvar ved feil gjort av fagfolk engasjert av forsikringsselskapet
Saken gjaldt krav om erstatning for merkostnader, husleietap og utgifter til juridisk bistand som følge av unødvendige rivningsarbeider i en leilighet. Bakgrunnen for saken var en vannskade oppdaget i en utleieleilighet. Skaden ble meldt til forsikringsselskapet som engasjerte takst- og saneringsfirma. I e-post fra forsikringsselskapet til takstmannen var oppdraget klart definert til besiktigelse av skaden, avdekking av skadeårsak og taksering. Takstmannen gikk imidlertid langt utenfor oppdragets rammer, og rev ned hele leiligheten. Rivningen ble gjort uten godkjenning fra huseierne og uten godkjenning fra forsikringsselskapet. Det ble senere klart at vannskaden var unntatt forsikringsdekning, og forsikringsselskapet avslo dermed dekning og avviste også ansvar for tap forårsaket av rivningen.
I tingretten ble huseierne tilkjent kr 375 000 fordi tingretten mente det var gitt dekningstilsagn for merutgifter som følge av rivningen. Husleietap og advokatkostnader ble imidlertid ikke tilkjent fordi tingretten mente det ikke forelå ansvarsgrunnlag for selskapet.
- Dommen er ikke tilgjengelig på Lovdata, men omtales her.
Nytt fra nemndspraksis
FinKN-2025-609, 610, 611, 1049, 1050 og 1072: Ulykkesforsikring – adgangen til å innfortolke krav om at ulykken må være «uventet»/«uforutsett» for å utgjøre en «plutselig ytre begivenhet»
Finansklagenemnda har nylig behandlet seks saker relatert til ulykke i forbindelse med forsikredes håndball-/fotballspill. I samtlige saker dekket forsikringen «ulykke», definert i forsikringsvilkårene som en «plutselig ytre begivenhet»/«plutselig ytre, fysisk begivenhet».
Forsikringsselskapene anførte at «plutselig ytre begivenhet» innebærer et krav om at skadehendelsen er «uventet» eller «uforutsett». Et slikt krav var ikke uttrykkelig fastsatt i vilkårene. Hovedspørsmålet for Finansklagenemnda var derfor om dette kunne innfortolkes.
Nemnda understreket at forsikringsavtaler skal tolkes objektivt og ut fra en naturlig språklig forståelse. Deretter peker nemnda på at en innfortolkning av et krav om at skadehendelsen er «uventet» eller «uforutsett», vil være i strid med forbrukeravtaledirektivet (93/13/EØF) art. 5, og dermed avtaleloven § 37. I denne forbindelse mener nemnda at det er uten betydning om forsikringen er individuell eller tilsluttet en kollektiv avtale. Forsikrede ble derfor gitt medhold.
Samtlige avgjørelser er avsagt under dissens, og enkelte av avgjørelsene er ikke godtatt av forsikringsselskapet. I egen nyhetssak om avgjørelsene skriver Finansklagenemnda at de har merket seg at flere forsikringsforetak nå har endret sine vilkår slik at avtalene inkluderer ordene «uventet» og «uforutsett».
FinKN-2025-1153: Cyberforsikring – spørsmål om brudd på rådgivnings- og informasjonsplikten
Forsikringsselskapet avslo krav om dekning etter cyberangrep. Foretaket begrunnet avslaget med at sikrede ikke hadde tegnet cyberforsikring. Sikrede bestred avslaget og anførte at foretaket likevel var erstatningsansvarlig grunnet misvisende informasjon på foretaktes nettside, og at det uansett var gitt dekningsgarantier i forbindelse med overtakelse av porteføljen fra tidligere forsikringsselskap.
Nemnda avviste saken, med den begrunnelse at saken reiste bevismessige spørsmål som bør belyses med muntlige forklaringer i en hovedforhandling.
- Les avgjørelsen her.
