Det avsies jevnlig dommer i norske domstoler om entrepriserettslige tvister. Enkelte saker er prinsipielle og får stor oppmerksomhet. Andre avgjør mer konkrete spørsmål, som likevel kan være av stor betydning for aktørene i bransjen som daglig møter tilsvarende problemstillinger. Vi mener derfor det er nyttig å holde seg oppdatert på utviklingen i rettspraksis, ikke bare for advokater og jurister, men også for aktørene som driver i bygg- og anleggsbransjen i det daglige. Dette nyhetsbrevet har som hensikt å holde enhver som er interessert oppdatert på rettsutviklingen innenfor entrepriserett.
Dommer fra lagmannsrettene
Totalentreprenørens risiko for mengder [LG-2024-7791]
Tvisten gjaldt krav om tilleggsvederlag i totalentreprise om rehabilitering av kommunale leiligheter i Bergen kommune. Ett av hovedtemaene i saken var spørsmål om plassering av risikoen for mengder i tilfeller der mengdene oversteg angitte antatte gjennomsnittlige mengder i kontrakt. Lagmannsretten fant at risikoen tillå totalentreprenøren.
På tilbudsbefaringen ble det gjennomført visning av to av leilighetene som skulle rehabiliteres. Under samme befaring ble det fremvist to leiligheter fra et tidligere prosjekt som skulle fungere som mal for rehabiliteringen. Etter befaringen ble det gjennomført en runde med skriftlige spørsmål og svar.
Under prosjektets gang fremsatte totalentreprenøren totalt 94 endringsmeldinger, hvorav 16 gjaldt krav om dekning av økt tids- og materialforbruk for skjevheter og høydesprang i gulv. Byggherren avviste de aktuelle endringsmeldingene under henvisning til at totalentreprenøren etter kontrakten bar risikoen for alle mengder, og at prosjektet gjaldt komplett gulvoppbygging.
Etter avtalen skulle totalentreprenøren ha ansvar for alle mengder, unntatt der mengdene var oppgitt i beskrivelsen. Totalentreprenørens anførte at dette unntaket kom til anvendelse i saken, fordi det i konkurransegrunnlaget var oppgitt at det skulle leveres trinnlydsplater i tykkelse 20-25 mm, og at antatt gjennomsnittlig tykkelse for støp var 30 mm. Lagmannsretten fant derimot at det samlede kontraktsgrunnlaget viste at det ikke ville være tilstrekkelig med angitt tykkelse trinnlydsplater og påstøp for å levere komplett gulvoppbygging. Det var samtidig særskilt fastsatt at arbeidene omfattet en komplett gulvoppbygging, og at oppbyggingen måtte avklares med byggherre ved store høydesprang på undergulv internt i leilighetene. Lagmannsretten fant det klart at byggherren gjennom dette hadde forutsatt at pristilbudet ikke bare skulle omfatte de angitte tykkelsene for trinnlydsplater og påstøp, og at en normalt forstandig tilbyder måtte forstå at alle kostnader til avretting av skjevheter og høydesprang var omfattet av kontrakten. Angivelsen av tykkelse for trinnlydsplater og en antatt gjennomsnittlig tykkelse for påstøp, med spesifiseringen «type Hey’di Basic Normal eller tilsvarende» måtte da forstås som en henvisning til produktbeskrivelser og funksjonskrav, heller enn en angivelse av mengder.
Lagmannsretten la videre vekt på at totalentreprenøren i sitt tilbudsbrev hadde presisert at prisen representerte et «komplett utført arbeid i henhold til funksjonsbeskrivelser, tegninger/skisser samt tilbudsbefaring». Totalentreprenøren hadde dermed ikke sagt noe om at tilbudet var basert på oppgitte mengder, noe som etter lagmannsrettens syn underbygget at totalentreprenøren ikke hadde basert pristilbudet på dette.
Når kontraktsdokumentene lest i sammenheng måtte forstås som at alle kostnader til avretting av skjevheter i gulv og høydesprang var omfattet, var det ikke grunnlag for totalentreprenørens krav om tilleggsvederlag.
Avgjørelsen illustrerer at spørsmål om risikofordeling i kontrakt ikke nødvendigvis kan avgjøres ut fra en lesing av enkelte passuser i kontraktsdokumentene isolert, men må avgjøres ut fra en systematisk lesing av den informasjonen som fremgår. Dersom det ikke er gitt informasjon om de materialer og mengder som behøves, må totalentreprenøren i sin kalkulasjon ta høyde for den usikkerhet som foreligger.
Frist for utbedring som vilkår for erstatning for utbedringskostnader [LB-2024-10366]
Saken gjaldt krav om erstatning for mangel ved utførelse av underentreprise etter NS 8415. Spørsmålet for lagmannsretten var om hovedentreprenørens erstatningskrav var gått tapt som følge av at hovedentreprenøren ikke ga underentreprenøren en utbedringsfrist, og heller ikke sendte varsel om at hovedentreprenøren ville sette bort utbedringsarbeidet til en tredjepart. Lagmannsretten fant at det var tilfellet.
Kontrakten gjaldt etablering av jetpeler i en eldre bygård med betydelige setninger, og arbeidene ble utført i april 2020. Etter at arbeidene var ferdigstilt, ble det avdekket at det manglet kontakt mellom jetpelene og fundamentene, da pelene var avsluttet under en tømmerflåte bygget opprinnelig var fundamentert på. Hovedentreprenøren mente at dette utgjorde en mangel, og reklamerte i månedsskiftet november/desember 2020. Underentreprenøren bestred ansvar.
I perioden juli 2021 til februar 2022 utbedret hovedentreprenøren forholdene. Hovedentreprenøren fremmet deretter krav om erstatning mot underentreprenøren. Saksbehandlingen for lagmannsretten var delt, der lagmannsretten først skulle ta stilling til spørsmålet om hovedentreprenørens eventuelle erstatningskrav hadde gått tapt som følge av at underentreprenøren var fratatt sin utbedringsrett.
Lagmannsretten presiserte innledningsvis at underentreprenøren etter NS 8415 pkt. 36.2 både har rett og plikt til å utbedre mangel, og at utbedringsplikten også gjelder der partene er uenige om det foreligger mangel. Underentreprenøren skal etter samme bestemmelse gis en frist for å foreta utbedring. Dersom denne fristen ikke overholdes, følger det av pkt. 36.3 at hovedentreprenøren kan kreve at underentreprenøren betaler kostnadene til utbedring utført av andre.
Lagmannsretten påpekte at pkt. 36 ikke inneholder noen uttrykkelig regulering av virkningen av at frist og varsel ikke er gitt, og at dette kan trekke i retning av at erstatningskrav ikke prekluderes (går tapt) ved manglende varsel. Likevel fant lagmannsretten at bestemmelsen må leses slik at den oppstiller et vilkår om at underentreprenøren må ha oversittet en utbedringsfrist før hovedentreprenøren kan kreve erstatning av underentreprenøren for kostnadene ved å få utbedringen utført av andre.
Også rettspraksis og juridisk teori taler for at oversittelse av en fastsatt utbedringsfrist er et vilkår for krav om erstatning av utbedringskostnader. Lagmannsretten viste i den forbindelse til at flere avgjørelser fra lagmannsretten fastsetter at hovedentreprenøren taper sitt krav hvis selskapet har avslått et tilfredsstillende tilbud om utbedring fra underentreprenøren. Løsningen måtte da bli den samme når unnlatelsen av å gi utbedringsfrist reelt innebærer at underentreprenøren er fratatt utbedringsretten.
Lagmannsretten slo etter dette fast at hovedentreprenørens unnlatelse av å sette en utbedringsfrist for underentreprenøren fører til at et ellers berettiget erstatningskrav tapes, når dette i realiteten innebærer at underentreprenøren fratas sin utbedringsrett.
Beviskrav for plunder og heft og krav på dagmulkt ved konkurrerende årsaker til forsinkelser [LB-2021-145051]
Tvisten gjaldt sluttoppgjør etter utførelsesentreprise om bygging av firefelts vei med bro over Seut elv i Fredrikstad. Entreprenøren fremmet flere krav på vederlagsjustering og tilleggsvederlag for kontraktsarbeider, endringsarbeider, forlenget byggetid og plunder og heft, mens byggherren (Statens vegvesen, «SVV») fremmet motkrav på dagmulkt og tilbakebetaling av likviditet tilført entreprenøren etter avtale i anleggsperioden.
Kontrakten var basert på NS 8406 og ble inngått i august 2015. Kontrakten omfattet bygging av 1 400 meter vei, med gang- og sykkelfelt på begge sider, samt rivning av eksisterende bro og oppføring av ny bro på ca. 115 meter. I kontrakten var det oppstilt flere delfrister, herunder for grunnarbeider, midlertidige broer, trafo og trafikk på ny vei. Under anleggsperioden oppstod det flere forsinkelser, hvorav forsinkelsene knyttet til den nye broen var den dominerende årsaken til forsinkelsene i prosjektet. Broen, som var planlagt ferdigstilt medio juni 2017, ble åpnet medio november 2019. Anlegget ble deretter overtatt 12. desember 2019.
SVV hadde utbetalt ca. 130 MNOK utover opprinnelig avtalt kontraktssum for vederlagsjusteringer, tilleggsvederlag basert på egne endringsordre, entreprenørens krav på endringsordre og fremforhandlede løsninger. Entreprenøren krevde på sin side ytterligere vederlag for endringer, forlenget byggetid og produktivitetsforstyrrelser på ca. 190 MNOK, mens SVV fremsatte et motkrav på ca. 75 MNOK for dagmulkt og krav om tilbakebetaling av likviditetstilskudd.
Det største kravet i saken gjaldt krav om vederlagsjustering for produktivitetsforstyrrelser (plunder og heft) på 52 MNOK. Entreprenøren mente å ha hatt et totalt merforbruk på ca. 79 000 «uproduktive» timer, sammenlignet med kalkulert tidsbruk, og at ca. 69 000 av disse skyldtes byggherreforhold. Lagmannsretten fant at en slik kalkyleberegning ikke var tilstrekkelig for å sannsynliggjøre årsakssammenheng mellom byggherreforhold og de påberopte produktivitetsforstyrrelser og økte utgifter. Særlig ble det påpekt at en analyse og differansebetraktning ikke utgjorde et bevis for konkrete sammenhenger, herunder eksistensen av byggherreforhold eller hvordan disse eventuelt hadde påvirket arbeidsoperasjonene brutt ned på tid og sted. Lagmannsretten fant det riktignok sannsynliggjort flere byggherreforhold i hele anleggsperioden. Entreprenøren hadde fått utbetalt tilleggsvederlag på ca. 130 MNOK, og i mangel av andre holdepunkter, måtte det legges til grunn at når SVV hadde akseptert slik betaling, forelå det mest sannsynlig byggherreforhold som SVV var ansvarlig for også i relasjon til kravet om produktivitetsforstyrrelser. Det var likevel opp til entreprenøren å sikre og føre bevis for årsakssammenheng mellom konkrete byggherreforhold og avledede produktivitetsforstyrrelser, samt kumulative økte kostnader eller økonomisk tap som følge av dette.
Entreprenøren hadde i tillegg fremlagt to kostnads-, hendelses- og fremdriftsanalyser utarbeidet under anleggsgjennomføringen. Lagmannsretten fant at heller ikke disse var tilstrekkelig til å sannsynliggjøre årsakssammenheng mellom byggherreforhold og de påberopte produktivitetsforstyrrelser og økonomiske tap. Rapportene skilte ikke mellom arbeidsprosesser utført av entreprenøren selv og dennes underentreprenører. Entreprenøren hadde ikke dokumentert å ha mottatt krav fra underentreprenørene for avledede produktivitetsforstyrrelser. Lagmannsretten mente at entreprenøren ikke kunne kreve vederlagsjustering for produktivitetsforstyrrelser som utelukkende har påvirket underentreprenørens arbeid, med mindre underentreprenøren har fremsatt krav om kompensasjon for slike avledede virkninger overfor hovedentreprenøren. Dette begrunnet lagmannsretten i at hjemmelen for vederlagsjustering som følge av produktivitetsforstyrrelser i NS 8406 pkt. 19.4 gjelder der «byggherrens leveranser eller annen medvirkning er forsinket eller svikter og dette påfører entreprenøren økte kostnader eller hindrer hans fremdrift».
Når entreprenøren ikke hadde sannsynliggjort økte, faktiske kostnader som følge av eventuell avledet virkning på underentreprenørens arbeidsprosesser, og heller ikke hadde sannsynliggjort konkrete forstyrrelser og konsekvensen av disse, kunne kravet på tilleggsvederlag for plunder og heft etter lagmannsrettens syn ikke føre frem.
I tillegg til kravet om kompensasjon for plunder og heft, krevde entreprenøren tilleggsvederlag for 23 omtvistede endringskrav. For fem av kravene hadde SVV anført at kravene var foreldet, da det etter SVVs syn var mer enn tre år siden kravene kunne vært fakturert, ettersom entreprenøren kunne ha fakturert for disse før overtakelse og oversendelse av sluttfaktura. Entreprenøren anførte på sin side at kontraktens bestemmelse om at SVV måtte godkjenne fakturagrunnlaget før fakturering, måtte innebære at foreldelsesfristen først begynte å løpe når SVV hadde godkjent fakturagrunnlaget. Subsidiært måtte fristen regnes fra arbeidene var ferdigstilt, noe som forutsatte at entreprenøren hadde mottatt fakturaer fra underentreprenører og leverandører.
Lagmannsretten påpekte at hvilket tidspunkt en fordringshaver tidligst kan kreve oppfyllelse, beror på hva partene har bestemt om dette i avtalen. Det at SVV måtte godkjenne fakturagrunnlaget før fakturering, kunne ikke innebære at entreprenøren var avskåret fra å fakturere, ettersom det ville innebære at entreprenøren var prisgitt SVVs syn på betalingskravet. Lagmannsretten fant det heller ikke avgjørende om arbeidene var ferdigstilt, da entreprenøren hadde rett til å fakturere månedlig for endringsarbeider «av lengre varighet» – i praksis arbeider som strakk seg utover én måned. Til sist kunne det ikke ha betydning at entreprenøren ikke hadde mottatt alle fakturaer fra underentreprenører og leverandører. Foreldelsesfristen måtte derfor begynne å løpe uavhengig av om SVV hadde godkjent fakturagrunnlagene, uavhengig av om arbeidene var «ferdigstilt» og uavhengig av om entreprenøren hadde mottatt underlagsdokumentasjon fra underentreprenører og leverandører. Som følge av dette var de fem kravene foreldet, da foreldelsesfristen begynte å løpe på det tidspunktet entreprenøren kunne ha fakturert arbeidene, og dermed var utløpt da stevning ble tatt ut.
SVV hadde på sin side fremsatt krav om dagmulkt for overskridelse av to delfrister samt sluttfristen. Entreprenøren avviste kravet på dagmulkt under henvisning til fremsatte krav om fristforlengelse frem til overtakelse. SVV bestred at entreprenøren hadde krav på fristforlengelse, og anførte at entreprenøren ikke hadde sannsynliggjort at byggherreforhold hadde medført forsinkelser på arbeid på kritisk linje. I alle tilfeller måtte et eventuelt krav ha gått tapt som følge av manglende eller for sen varsling.
Lagmannsretten fant at entreprenøren, tilsvarende som under kravet om tilleggsvederlag for plunder og heft, hadde ført bevis for at det inntraff flere byggherreforhold i hele anleggsperioden. Det kunne likevel ikke, uten andre bevismessige holdepunkter, oppstilles noen alminnelig presumsjon for at summen av byggherreforhold hadde påvirket fremdriften i arbeidet. Entreprenørens planverk ble ikke ansett som noen tilstrekkelig angivelse av avhengigheter som kunne danne grunnlag for å ta stilling til om, og i tilfelle på hvilken måte, byggherreforholdene som ble påberopt i utarbeidede hindringsanalyser påvirket arbeidsprosessene på kritisk linje.
Utover å vise til fremdriftsanalysen og eget planverk, hadde entreprenøren vist til enkelte nærmere konkretiserte byggherreforhold som begrunnet kravet på fristforlengelse: bevegelser i stålrørspeler, forsinkede leveranser og senere endringer i tegningsgrunnlaget, uteglemt post for arbeider med rensk av pelefot, og omprosjektert løsning for to peler. Lagmannsretten fant at sistnevnte forhold ga grunnlag for krav om fristforlengelse, da dette skyldes at grunnforholdene avvek fra det som var lagt til grunn i konkurransegrunnlaget. Lagmannsretten fant at det ikke kunne tillegges betydning for fristforlengelseskravet at entreprenøren i den samme perioden var forsinket som følge av egne forhold, da dagmulkt i et slikt tilfelle ville medført en tilfeldig fordel for byggherren, som ikke kunne begrunnes i kontraktens system eller andre tolkningsmomenter. Lagmannsretten fulgte dermed opp Hålogaland lagmannsretts uttalelser i LB-2023-44642 og LH-2020-131143, hvor lagmannsretten i førstnevnte presiserte at krav om fristforlengelse er entreprenørens forsvar mot byggherrens dagmulktskrav, og at dette forsvaret må være i behold selv om entreprenøren også er forsinket av andre grunner.
LG-2024-8273
Saken gjaldt krav om kompensasjon for lønns- og prisstigning fra underentreprenør til hovedentreprenør. Underentreprenør, Flage Maskin AS, anførte prinsipalt at de i henhold til avtalen hadde krav på LPS-justering etter indeksen «veganlegg, tunell» i hele byggeperioden.
Det omstridte kontraktsvilkår lød som følger:
4.2 Regulering av kontraktssum (indeksregulering)
Kompensasjon for lønns- og prisendringer i byggetiden reguleres i henhold til byggekostnadsindeks for veganlegg, tunnel.
Lagmannsretten anså ordlyden «i byggetiden» klar. Den omfattet tiden fra Flage begynte rigg og drift og frem til kontraktsarbeidet var gjennomført.
Hovedentreprenør, Azvi Norge AS, anførte imidlertid at Flage ikke kunne ha gunstigere vilkår for LPS-justering enn det Azvi hadde etter avtalen med byggherren ettersom det var avtalt at «back to back» prinsippet skulle gjelde. Etter Azvis avtale med byggherren var skulle indeksregulering nemlig gjøres med utgangspunkt i tidspunktet 12 måneder etter det kvartal siste tilbudsfrist falt innunder. Azvi fikk ikke medhold i anførselen, ettersom partene hadde avtalt at partenes avtale ville gå foran hovedavtalen ved motstrid. Lagmannsretten konkluderte derfor med at Flage hadde krav på LPS-justering i hele byggeperioden. Avgjørelsen illustrerer at såkalte «back to back»-reguleringer ikke uten videre tilsidesetter det som ellers følger av kontrakten, og at disse derfor må tilpasses nøye til de øvrige reguleringene i avtalen.
Videre måtte lagmannsretten ta stilling til størrelsen på kravet. Flage anførte at det påløp forsinkelsesrenter på alle fakturaene, inkludert enkelte fakturaer som ikke hadde blitt sendt. Begrunnelsen for at fakturaene ikke ble sendt var at Flage visste de ikke ville bli betalt, og ved å sende dem ville Flage måtte ta likviditetsbelastningen for merverdiavgiften. Konklusjonen til lagmannsretten var at lovens krav om skriftlig påkrav ikke var oppfylt, og at det ikke hadde påløpt forsinkelsesrenter for ikke-fakturerte deler av kravet. Dette illustrerer at det er viktig å fakturere krav, selv om man er sikker på at mottaker ikke vil betale.
LH-2024-6633
Saken gjaldt tvist om sluttoppgjør i en underentreprise. Pilar Entreprenør AS var totalentreprenør i en entreprise for oppføring av et landbasert settefiskanlegg på Karmøy, og engasjerte Bravida Norge AS som totalunderentreprenør for rør og elektro.
Bravida krevde tilleggsvederlag for levering av et SD-anlegg, mens Pilar mente at dette inngikk i kontrakten. Bravida hadde opprinnelig inngitt tilbud på elektro, rør og ventilasjon. Det fremgikk av Bravidas elektrotilbud at det var medtatt SD-anlegg for bygg og automatisering, samt at tilbudet var koordinert mot tilbudet for rør og ventilasjon, og at tilbudet forutsatte «totalteknisk leveranse fra Bravida». Videre fremgikk det av ventilasjonstilbudet at varmeautomatiseringsanlegg var inkludert. Pilar aksepterte Bravidas tilbud for elektro og rør, men valgt en annen entreprenør som leverandør av ventilasjonsanlegg. Lagmannsretten mente derfor at det var klart at ikke Bravida var forpliktet til å levere varmeautomatiseringsanlegg innenfor kontraktssummen.
Entreprenøren Pilar valgte som leverandør av ventilasjonsanlegg hadde ikke inkludert varmeautomatiseringsanlegg i sitt tilbud. Da Bravida varslet Pilar om dette inngikk Bravida og Pilar en avtale om «teknisk bytte». Etter denne avtalen skulle Bravida levere varmeautomatiseringsanlegg, og samtidig fritas for plikten til å levere det SD-anlegg som opprinnelig inngikk i Bravidas elektrotilbud.
På et senere tidspunkt i prosjektet uttrykte Pilar at de ønsket at Bravida skulle levere SD-anlegg. Bravida oppfattet dette som et pålegg om tilleggsytelse, og utstedte derfor endringsmelding hvor de varslet krav om tilleggsvederlag for levering av SD-anlegget.
Bravida leverte både SD-anlegg og varmeautomatiseringsanlegg, i tråd med avtalen om «teknisk bytte», samt bestillingen av SD-anlegg. Lagmannsretten fant det utvilsomt at Bravida var berettiget til tillegg for levering av det SD-anlegg som ble bestilt etter at SD-anlegget tidligere var tatt ut av kontrakten gjennom avtalen om teknisk bytte.
Når det gjelder preklusjon, fant lagmannsretten at Pilar ikke hadde besvart endringsmeldingen tidsnok, noe som innebærer at forholdet skal anses som en endring, jf. NS 8417 pkt. 32.3 tredje ledd. Pilar anførte videre at kravet var tapt fordi søksmålsfristen etter NS 8407 pkt. 35.2 var oversittet. Lagmannsretten kom imidlertid til at denne ikke kom til anvendelse, fordi Pilar ikke hadde avvist endringsmeldingen uten ugrunnet opphold. Dermed hadde Bravida kravet sitt i behold. Vurderingen av reglene om søksmålsfristen er lite intuitiv, og illustrerer kompleksiteten i hvordan søksmålsfristreglene er behandlet i praksis.
