Utvalgte entrepriserettslige avgjørelser
Oktober 2026
Bekreft at du er et menneske for å starte lyden.
Forfattere
Det avsies jevnlig dommer i norske domstoler om entrepriserettslige tvister. Enkelte saker er prinsipielle og får stor oppmerksomhet. Andre avgjør mer konkrete spørsmål, som likevel kan være av stor betydning for aktørene i bransjen som daglig møter tilsvarende problemstillinger. Vi mener derfor det er nyttig å holde seg oppdatert på utviklingen i rettspraksis, ikke bare for advokater og jurister, men også for aktørene som driver i bygg- og anleggsbransjen i det daglige. Dette nyhetsbrevet har derfor som hensikt å holde enhver som er interessert oppdatert på rettsutviklingen innenfor entrepriserett.
Denne utgaven dekker tre entrepriserettslige lagmannsrettsavgjørelser fra oktober 2026:
- Borgarting lagmannsretts dom av 1. oktober 2026 (LB-2025-175718) om sluttoppgjøret mellom fire deltakere i et ansvarlig selskap etter en underentreprise. Lagmannsretten tolket en uklar samarbeidsavtale ut fra formålet, og kom til at deltakeren som faktisk hadde håndtert massene, hadde krav på etteroppgjør.
- Agder lagmannsretts dom av 2. oktober 2026 (LA-2025-207137) om erstatning for skjevsetninger i et skoleprosjekt. Graveentreprenøren hadde opptrådt grovt uaktsomt og ble erstatningsansvarlig, men totalentreprenøren måtte selv bære halvparten av tapet på grunn av egen medvirkning.
- Borgarting lagmannsretts dom av 8. oktober 2026 (LB-2025-137052) om dagmulkt ved oppføring av to tomannsboliger. Byggherren fikk ikke dagmulkt, fordi det var byggherren selv som var årsak til at overtakelsen ikke skjedde i tide.
Saker fra lagmannsrettene
LB-2025-175718: Uklar samarbeidsavtale ga rett til etteroppgjør for massehåndtering
Saken gjaldt sluttoppgjør mellom fire deltakere som gjennom selskapet Samarbeidspartnerne ANS («SANS») hadde utført en underentreprise for Skanska Norge AS («Skanska») om knusing og transport av masser fra byggingen av en ny vannverkstunnel for Oslo kommune. Deltakerne i SANS var Mr. Pukk Eiendom AS («Mr. Pukk»), Dozerdrift AS, Buskerud Anleggstransport AS og Utengen Transport AS (de tre sistnevnte samlet «DBU»). Underentreprisekontrakten mellom Skanska og SANS ble inngått 11. mai 2021.
Planen var at Mr. Pukk skulle knuse og selge en del av steinen fra tunnelen som pukk, mens DBU skulle stå for utkjøringen av resten av massene. Massene som skulle knuses, ble derfor honorert med en lavere sats, og overfjell inntil 10 % skulle håndteres uten vederlag. Det oppsto etter hvert samarbeidsproblemer i SANS. Etter at Skanska hadde avvist et ønske om å dele kontrakten i to, inngikk SANS i juli 2022 en intern samarbeidsavtale («samarbeidsavtalen»). Mr. Pukk påtok seg ansvaret for massene som etter avtalen med Skanska kunne knuses og selges som pukk, mens DBU stod for den øvrige transporten av massene.
Avtaleforløpet utviklet seg imidlertid annerledes enn forutsatt. De teoretiske massene ble lavere, tunnelen ble drevet langt raskere slik at tiden til knusing ble omtrent halvert, og overfjellet ble vesentlig større enn 10 %. Mr. Pukk måtte derfor kjøre ut masser som var ment for knusing. Skanska betalte full sats for disse massene til SANS, men betalingen ble ikke videreført til Mr. Pukk. Mr. Pukk krevde derfor etteroppgjør for de massene selskapet faktisk hadde håndtert.
Etter en tolkning av samarbeidsavtalen kom lagmannsretten til at Mr. Pukk hadde krav på etteroppgjør for faktisk håndterte masser. Selv om utgangspunktet i forretningsmessige avtaler er at de skal tolkes objektivt med stor vekt på ordlyden, kan også formål, system og kontekst ha betydning. Samarbeidsavtalen var i hovedsak utarbeidet av partene selv, var lite gjennomarbeidet og hadde uklar ordlyd på flere punkter.
En sentral del av konteksten var underentreprisen med Skanska. Den lavere betalingen for massene til fri benyttelse, og at overfjellet ikke skulle betales, var begrunnet i at massene skulle knuses og selges som pukk. Samarbeidsavtalen var i realiteten en avtale om å avslutte samarbeidet, der partene fordelte arbeidet mellom seg. Etter lagmannsrettens syn innebar dette at Mr. Pukk i utgangspunktet skulle ha alle inntekter fra massene til fri benyttelse og overfjellet, mens DBU skulle ha inntektene fra de øvrige massene. Det var da vanskelig å forklare hvorfor DBU skulle beholde betalingen fra Skanska for overfjell som Mr. Pukk hadde håndtert.
Lagmannsretten la avgjørende vekt på avtalens formål, som var at partene skulle stilles ansvarlige «som om» SANS var oppløst og deltakerne hadde inngått separate kontrakter med Skanska.
Bestemmelsen om at partene ikke skulle fakturere hverandre uten skriftlig forhåndsavtale, ble forstått som en regulering av fakturering for underleveranser, og var dermed ikke til hinder for et etteroppgjør.
Etter en konkret vurdering kom lagmannsretten deretter til at Mr. Pukk hadde krav på etteroppgjør for 83 247 fm3. Etteroppgjøret skulle tilsvare det SANS hadde mottatt fra Skanska for de samme massene, og ble fastsatt til ca. 22,4 millioner kroner inkludert merverdiavgift. Mr. Pukk fikk i hovedsak også medhold i de øvrige kravene, men nådde ikke frem med kravet om avsavnsrente og et mindre krav for transport som ikke var avtalt skriftlig på forhånd.
Lagmannsretten kom til at Mr. Pukk hadde fått medhold i det vesentlige, og SANS og DBU ble dømt til å erstatte Mr. Pukks sakskostnader for begge instanser. Dommen var enstemmig.
Dommen illustrerer at domstolene i mangel av en klar ordlyd kan legge stor vekt på formålet med en avtale. Dommen viser også viktigheten av å regulere hvordan mengdeoppgjør skal skje, og å dokumentere håndterte mengder løpende, særlig i samarbeidsforhold der flere aktører utfører arbeid under samme kontrakt.
LA-2025-207137: Graveentreprenør ble ansett grovt uaktsom, men totalentreprenøren måtte bære halve tapet
Saken gjaldt krav om erstatning etter at det oppsto skjevsetninger i idrettshallen under byggingen av en ny barne- og ungdomsskole.
Saken hadde tre hovedaktører: totalentreprenøren, utførende graveentreprenør for grunnarbeider («Graveentreprenøren») og totalentreprenørens rådgivende ingeniør («Geoteknikeren»). Aktørenes forsikringsselskaper var også parter i saken.
Grunnforholdene var krevende, med løsmasser av varierende mektighet. Skolebyggene (bygg A–D) ble derfor satt på peler, mens idrettshallen (bygg E) ble fundamentert direkte på grunnen. Geoteknikeren hadde stilt klare krav til hvordan gravingen skulle utføres, og planen var at pelingen skulle skje før gravingen. Da pelingen ble forsinket, fremskyndet totalentreprenøren gravingen, slik at de to arbeidene delvis pågikk samtidig. Under gravingen høsten 2021 gikk det grunnbrudd i en graveskråning. Det oppsto deretter skjevsetninger i idrettshallen, og arbeidene med bygget ble stanset i nesten ett år. Prosjektet ble forsert og overlevert byggherren med omtrent tre og en halv måneds forsinkelse. Endelig overtakelse av idrettshallen skjedde 29. september 2023.
Totalentreprenøren tok ut stevning med krav om at Geoteknikeren og Graveentreprenøren solidarisk skulle erstatte totalentreprenørens økonomiske tap, som var i overkant av 24 millioner kroner. Tingretten ga totalentreprenøren delvis medhold, og dømte Geoteknikeren og Graveentreprenøren til å betale 4 602 000 kroner. Totalentreprenøren anket dommen til lagmannsretten, og Geoteknikeren og Graveentreprenøren erklærte avledet anke.
Lagmannsretten frifant Geoteknikeren, og kom til at hovedårsaken til grunnbruddene, og dermed skjevsetningene, var at Graveentreprenøren uaktsomt hadde gravd med for bratte og høye skråninger.
Det sentrale spørsmålet for lagmannsretten var dermed om Graveentreprenøren hadde opptrådt grovt uaktsomt, og om erstatningen skulle settes ned som følge av totalentreprenørens egen medvirkning. Graden av uaktsomhet hadde stor betydning for erstatningens omfang. Etter NS 8415 punkt 36.5 andre ledd kan entreprenøren bare kreve dekket økonomisk tap utover utbedringskostnadene dersom mangelen skyldes forsett eller grov uaktsomhet hos underentreprenøren.
Graveentreprenøren anførte at det ved simpel uaktsomhet ikke kunne kreves dekket tap knyttet til forsinkelsen, og at ikke mer enn 5,7 millioner kroner da kunne være dekningsberettiget. Lagmannsretten var ikke enig, og kom til at Graveentreprenøren hadde opptrådt grovt uaktsomt. Det ble lagt vekt på at det var åpenbart hvilke krav som gjaldt for graveskråningene, men at graveentreprenøren likevel hadde gravd med atskillig brattere vinkel. Forklaringene for lagmannsretten ga også inntrykk av at de ansvarlige på byggeplassen ikke hadde lest Geoteknikerens risikonotat.
Om hvorfor uaktsomheten var grov, uttalte lagmannsretten blant annet:
I vår sak ble kravene til utførelsen av gravejobben beskrevet detaljert og begrunnet, fra anbudsfasen og i gjennomføringsfasen. Risikoen ved feil var stor, og dette ble begrunnet og forklart i blant annet [Geoteknikerens] risikonotat fra 2020. Feil kunne føre til grunnbrudd, som åpenbart er alvorlig – ikke bare for prosjektet og maskiner, men også for personene som arbeidet på stedet. Dersom [graveentreprenøren] mente at utførelsen var uklar eller vanskelig å gjennomføre, kunne dette enkelt vært tatt opp på byggeplassen hvor alle aktørene var til stede daglig. [Graveentreprenøren] er en stor aktør innen gravearbeid, med erfaring fra Sande-området, med de utfordrende grunnforholdene som er der. Det er uforståelig for lagmannsretten at ledelsen som var involvert i prosjektet, ikke satte seg inn i den geotekniske beskrivelsen av hvordan gravingen måtte utføres for å sikre stabilitet i massene, før gravingen begynte i august. Det var det god tid til. Forklaringene fra [Graveentreprenøren] sin anleggsledelse ga inntrykk av at de overlot mye av den faktiske gjennomføringen av gravingen til gravemannskapet, som gravde slik de selv fant hensiktsmessig, uten tydelige instruksjoner og føringer til hvordan arbeidet skulle utføres.
Totalentreprenøren hadde etter dette i utgangspunktet krav på full erstatning, og lagmannsretten la til grunn at tapet utgjorde 23 010 030 kroner. Erstatningen ble likevel satt ned på grunn av totalentreprenørens egen medvirkning, jf. skadeserstatningsloven § 5-1 nr. 1. Lagmannsretten mente at totalentreprenøren var sterkt å klandre, blant annet fordi totalentreprenøren fremskyndet gravingen uten å avklare med Geoteknikeren, ikke fulgte opp avvikene i Graveentreprenørens utførelse som var godt synlige på byggeplassen, og ikke benyttet seg av tilbudet om geoteknisk oppfølging og arbeidsmøter. Ansvaret ble fordelt likt, og Graveentreprenøren ble dømt til å betale 11 505 015 kroner til totalentreprenøren.
Geoteknikeren ble tilkjent sakskostnader for begge instanser fra totalentreprenøren og Graveentreprenøren. Totalentreprenøren og Graveentreprenøren måtte bære egne sakskostnader. Dommen var enstemmig.
Dommen illustrerer for det første at underentreprenører må sette seg grundig inn i prosjekteringsforutsetningene før arbeidene starter. Den som ser bort fra klare geotekniske krav, risikerer at dette anses som grov uaktsomhet. For det andre kan totalentreprenøren selv måtte bære en betydelig del av tapet dersom den ikke har koordinert og fulgt opp arbeidene godt nok, eller ikke har dokumentert hva som faktisk ble avtalt.
LB-2025-137052: Ingen dagmulkt når byggherren selv hindret overtakelsen
Saken gjaldt krav om dagmulkt etter oppføring av to tomannsboliger i Asker.
Byggherren Real Estate AS («Real Estate») hadde engasjert Tømrerkompaniet AS («Tømrerkompaniet») som entreprenør. Kontrakten bygget på byggblankett 3425 og bustadoppføringslova, selv om begge parter var profesjonelle. Tømrerkompaniet skulle «administrere fremdriften» til byggherrens sideentreprenører, men uten forsinkelsesansvar for deres arbeid.
Fristen for ferdigstillelse var 1. mars 2024. Tømrerkompaniet meldte 9. februar 2024 at arbeidene var ferdige. Real Estate ønsket likevel å vente med overtakelsen, blant annet fordi en sideentreprenørs sluttplanering ikke var ferdig, og besvarte ikke Tømrerkompaniets varsel om fristforlengelse. Overtakelse skjedde først 13. mai 2024.
Real Estate holdt tilbake deler av sluttoppgjøret som dagmulkt, og Tømrerkompaniet tok ut stevning for Oslo tingrett. Etter en delbetaling utgjorde tvistesummen 873 493 kroner, som tilsvarte Real Estates dagmulktskrav. Tingretten ga Tømrerkompaniet fullt medhold, og Real Estate anket dommen.
For lagmannsretten anførte Real Estate at selskapet hadde krav på dagmulkt for hele perioden, og at Tømrerkompaniet måtte ha innkalt til og eventuelt gjennomført overtakelsesforretningen alene for å unngå dagmulktsansvar. Tømrerkompaniet anførte på sin side at Real Estate uberettiget hadde nektet å overta boligene. Tømrerkompaniet anførte videre at selskapet var berettiget til å nekte overtakelse 2. mai 2024, fordi Real Estate verken hadde betalt eller lovlig deponert det resterende av Tømrerkompaniets tilgodehavende.
Lagmannsretten kom til at det ikke forelå noen forsinkelse som ga Real Estate krav på dagmulkt. Etter bustadoppføringslova § 17 første ledd er ytelsen forsinket dersom overtakelse «ikkje kan skje» til avtalt tid. Med henvisning til forarbeidene la lagmannsretten til grunn at det ikke foreligger forsinkelse dersom forbrukeren, her byggherren, har anledning til å overta, men av en eller annen grunn velger å vente.
I vurderingen uttalte lagmannsretten blant annet:
På bakgrunn av de rettskildene det er vist til foran, legger lagmannsretten til grunn at det ikke vil være noen forsinkelse som gir rett til dagmulkt, dersom entreprenøren har oppfylt alle sine forpliktelser innen overtakelsesdatoen, men det er forhold som kjøper må anses ansvarlig for som er årsaken til at overtakelse til avtalt dato likevel ikke finner sted. I en slik situasjon utsettes fristen som en direkte følge av forbrukerens forhold, og uten at entreprenøren i utgangspunktet behøver å påberope seg reglene om fristforlengelse i bustadoppføringslova § 11 første ledd bokstav b, som gir entreprenøren rett til å kreve fristforlengelse dersom forbrukerens forhold medfører at entreprenørens ferdigstillelse blir forsinket.
Real Estate hadde fra februar 2024, og også under behandlingen i tingretten, bygget på et uriktig standpunkt om at Tømrerkompaniet hadde ansvar for sideentreprenørenes fremdrift. For lagmannsretten erkjente imidlertid Real Estate at Tømrerkompaniet ikke hadde et slikt ansvar, og at arbeidene var ferdige i tide. Lagmannsretten la til grunn at det var denne uriktige oppfatningen, sammen med at Real Estate ikke besvarte varselet om fristforlengelse, som var årsaken til at overtakelse ikke skjedde til avtalt tid.
Videre påpekte lagmannsretten at bustadoppføringslova § 15, som gir entreprenøren adgang til å gjennomføre overtakelsesforretningen alene dersom forbrukeren ikke møter, er en «kan-bestemmelse». Det kunne derfor ikke oppstilles et generelt og unntaksløst krav om at entreprenøren må innkalle til og gjennomføre overtakelsesforretning alene for å unngå dagmulkt. Når byggherren selv ønsket å vente, kunne entreprenøren imøtekomme dette og kreve fristforlengelse.
Lagmannsretten kom også til at Tømrerkompaniet var berettiget til å nekte overtakelse 2. mai 2024. Etter avtalens punkt 12.2 skulle sluttfakturaen betales «ved overtakelsen», og omtvistet beløp kunne deponeres etter bustadoppføringslova § 49. Med henvisning til Rt. 2013 s. 1541 la lagmannsretten til grunn at deponeringsretten også omfatter tilfeller der betaling er avtalt å skje «ved» overtakelsen. Deponering ble likestilt med betaling, og måtte derfor skje før overtakelsesforretningen ble avsluttet. Real Estate hadde verken betalt sluttfakturaen, som forfalt 20. februar 2024, eller deponert det omtvistede beløpet før forretningen. Beløpet ble først satt på sperret konto noen timer etter at forretningen skulle vært avholdt.
Anken ble forkastet, og Tømrerkompaniet vant saken fullt ut. Real Estate ble dømt til å erstatte Tømrerkompaniets sakskostnader for lagmannsretten. Tingrettens sakskostnadsavgjørelse ble opprettholdt. Dommen var enstemmig.
Dommen illustrerer at det etter bustadoppføringslov ikke foreligger forsinkelse som gir rett til dagmulkt etter bustadoppføringslova dersom entreprenøren har oppfylt sine forpliktelser innen avtalt frist, og det er forhold på byggherrens side som er årsaken til at overtakelse ikke skjer. Videre avklarer dommen at en forbrukerbyggherre som ønsker å holde tilbake omtvistet beløp, må sørge for at deponering etter bustadoppføringslova § 49 er etablert før overtakelsesforretningen avsluttes. Ellers kan entreprenøren nekte å gjennomføre overtakelsen uten selv å komme i forsinkelse.