Statsstøttenytt – hva skjer på støtteområdet?

Et påskemirakel – Revidert prosedyreforordning skal (trolig) inn i EØS-avtalen 

Det har lenge vært etterlengtet med en innlemmelse av revidert prosedyreforordning i EØS-avtalen og det er vel lite som kan anses for å være mer «breaking news» enn at det nå skjer noe!  

Forordning (EU) nr. 734/2013 gjør endringer i prosedyreforordningen fra 1999 (forordning (EF) nr. 659/1999), og forordning (EU) 2015/1589 utgjør en ny konsolidert versjon av forordningen fra 1999 og 2013. Revidert prosedyreforordning vil effektivisere behandlingen av saker om offentlig støtte. Per i dag må ESA realitetsbehandle alle klager i støttesaker, men forordningen innebærer blant annet at ESA kan avvise klager som ikke oppfyller minstekrav til informasjon eller hvor klager ikke har en tilstrekkelig konkurransemessig tilknytning til saken. Dette er trolig etterlengtet da det finnes en lang rekke eksempler på at behandlingen av klagesaker er svært ressurskrevende for ESA – særlig der det er vanskelig for ESA å få nok relevant informasjon. Den reviderte prosedyreforordningen inneholder videre bestemmelser som vil gi ESA kompetanse til å innhente opplysninger fra foretak og ilegge tvangsmulkt og overtredelsesgebyr direkte overfor foretak ved brudd på opplysningsplikten. Om det vil være av praktisk betydning, er usikkert – ESA har slike rettigheter allerede nå, som EFTA-domstolen i Eviny bekreftet, og Kommisjonen har brukt dette verktøyet i svært begrenset omfang så langt. Prosedyreforordningen inneholder også bestemmelser om samarbeid med nasjonale domstoler. 

Det har på disse områdene vært forskjeller på Kommisjonens og ESAs kompetanse over svært lang tid, og forsinket innlemmelse kan blant annet forklares med bakgrunn i diskusjoner om både tilpasningstekster og hvilken prosedyre som skal anvendes for innhenting av Stortingets samtykke. 

Så skjedde det endelig noe! 27. mars ba Regjeringen, etter tilrådning fra Nærings- og fiskeridepartementet, om Stortingets samtykke til å innlemme prosedyreforordningen i EØS-avtalen. Det foreligger et utkast til EØS-komitébeslutning som innlemmer de to forordningene og for å hindre forsinket ikrafttredelse av beslutningen er det lagt opp til at samtykke innhentes før beslutningen er fattet. Innlemmelsen vil nødvendiggjøre endringer i protokoll 3 del II til Avtale mellom EFTA-statene om opprettelse av et overvåkningsorgan og en domstol (ODA) og Regjeringen har derfor også bedt om Stortingets samtykke til å endre ODA protokoll 3 del II. 

Gjeldende ODA protokoll 3 del II, som inneholder reglene i prosedyreforordningen fra 1999, er gjennomført i norsk rett i forskrift 2. januar 2023 nr. 3 om EØS-prosedyreregler for offentlig støtte (prosedyreforskriften). Tidligere var dette prosedyreforskriften av 30. oktober 2009 nr. 1323, men den ble erstattet i forbindelse med vedtakelsen av støtteprosessloven. 

Departementet har foreslått at endrede ODA-protokoll 3 del II tas direkte inn i støtteprosessloven, i stedet for i forskrift som i dag. Departementet har blant annet ment at reglene om tvangsmulkt og overtredelsesgebyr hører naturlig hjemme i lov fremfor forskrift. Bakgrunnen for at det bes om samtykke fra Stortingets er at innlemmingen og endringene i ODA krever lovendringer som gjør det nødvendig å innhente Stortingets samtykke etter Grunnloven § 26 annet ledd. Departementet har ment at elementene av myndighetsoverføring er så lite inngripende at samtykke kan innhentes med alminnelig flertall etter Grunnloven § 26 annet ledd, jf. også uttalelse fra Justisdepartementets lovavdeling av 12. november 2025. 

Nok en statsstøtte-sak i norske domstoler

Oslo tingrett avsa dom den 26. mars (TOSL-2025-160994) i saken mellom Hallingstad Gård Langaard, som driver et privat ridesenter, og staten ved Landbruks- og matdepartementet. Saken gjaldt krav om fastsettelsesdom for at de offentlige tilskuddene til Stiftelsen Norsk Hestesenter (NHS) fra og med 2023 utgjør ulovlig statsstøtte. Det var ubestridt mellom partene at tilskuddene var å anse som statsstøtte (overraskende nok?). 

Tvistens kjerne var altså om støtten kunne anses som eksisterende støtte etablert før EØS-avtalens ikrafttredelse 1. januar 1994, eller om den utgjorde ny støtte som skulle vært notifisert til EFTAs overvåkingsorgan (ESA) etter støtteprosessloven § 4.

NHS ble opprettet i 1985 for å videreføre den sivile kurs- og avlsvirksomheten etter nedleggelsen av Forsvarets hestetjeneste, og har siden vært finansiert gjennom statlige midler fra overskuddet fra pengespill på hest. Retten la til grunn at støtten før 1994 var avgrenset til kjerneoppgaver innen avl, utdanning og bevaringsarbeid, og at kommersiell virksomhet ikke inngikk i den opprinnelige støtten.

Retten vurderte først om tilskuddene kunne klassifiseres som en eksisterende støtteordning eller individuell støtte etter ODA protokoll 3 del II artikkel 1. Retten fant at støtten ikke utgjorde en støtteordning, verken etter det første alternativet (støtte til foretak bestemt på en generell og abstrakt måte) eller det andre alternativet (støtte som ikke er knyttet til et bestemt prosjekt), da tilskuddene hele tiden hadde vært rettet mot én bestemt stiftelse med et avgrenset samfunnsoppdrag. Retten tok ikke endelig stilling til om støtten kunne anses som eksisterende individuell støtte, men pekte på at fraværet av en identifiserbar rettsakt før 1994 gjorde det vanskelig å fastslå støttens konstituerende elementer ved EØS-avtalens ikrafttredelse.

Det avgjørende for rettens konklusjon var at støtten uansett hadde gjennomgått vesentlige endringer etter 1994. Med den nye pengespilloven og forskrift av 2023 ble det innført en bindende fordelingsnøkkel som ga NHS rettskrav på 5,8 prosent av overskuddet fra pengespill på hest, uten søknad. Tildelingsmekanismen gikk dermed fra skjønnsmessige budsjettvedtak til en automatisk og rettighetsbasert ordning. Retten fant at dette utgjorde en kvalitativ endring av støttens rettslige struktur. Videre hadde NHS etter 1994 utviklet en rekke kommersielle aktiviteter – herunder rideskole, oppstalling, kurs- og konferansevirksomhet, utleie og overnattingstilbud – uten at det var ført regnskapsmessig skille mellom økonomiske og ikke-økonomiske aktiviteter. Selv om retten ikke fant at den kommersielle utviklingen alene var tilstrekkelig til å klassifisere støtten som ny, forsterket dette helhetsinntrykket av en vesentlig endret støtteordning.

Retten konkluderte med at tilskuddene fra og med 2023 utgjorde ny støtte som skulle vært notifisert til ESA før iverksettelse. Støtten var dermed prosessuelt ulovlig iverksatt i strid med iverksettelsesforbudet i støtteprosessloven § 5. Staten ble dømt til å betale saksøkers sakskostnader.

Dommen er foreløpig ikke rettskraftig, men er uansett anbefalt lesing. Et svært detaljert gjennomgang av en vanskelig og praktisk problemstilling.

Har Stortinget pålagt regjeringen å innføre ulovlig statsstøtte gjennom kutt i drivstoffavgifter? 

Som kjent har Stortinget reagert på krisen i Midøsten ved å kutte diverse avgifter før EU-Kommisjonen kunne si «METSAF» (mer om det nedenfor). 

Noen avgiftskutt ble innført 1. april, mens noen andre – midlertidige reduksjoner i CO2-avgiften for fiskebransjen, auto- og anleggsdiesel og innenriks sjøfart – 1. mai. Før innføringen advarte finansminister Jens Stoltenberg at de kunne utgjøre statsstøtte fordi «man forskjellsbehandler ved at noen ferger får redusert CO₂-avgift, mens andre ferger ikke får redusert CO₂-avgift. I tillegg til at de som kjører på bensin, ikke får lavere CO₂-avgift, mens de som kjører på diesel, får lavere CO₂-avgift. De som bruker gass, får det ikke, de som bruker diesel, får det» (kilde: NRK)

Har altså Norge brutt EØS-avtalen? Det fremstår som sannsynlig, og det gjenstår å se om noen vil utfordre tiltakene. 

PS: Stoltenberg sa også at «EØS-avtalen […] har et veldig presist statsstøtteregelverk». Vi tar gjerne imot synspunkter om dette fra våre lesere.  

LMT-retningslinjer vedtatt

ESA vedtok den 29. april retningslinjene for statsstøtte til land- og multimodal transport som EU-Kommisjonen vedtok den 13. mars (se nedenfor). Gruppeunntak for statsstøtte til transport (TBER), som også omtales nedenfor, er ikke inntatt i EØS-avtalen ennå. 

ESA har endret retningslinjene for statsstøtte tilknyttet til det europeiske klimakvotesystemet. 

En pressemelding fra ESA forteller om endringer i retningslinjene for statsstøtte tilknyttet det europeiske klimakvotesystemet. Retningslinjene åpner for støtte i form av kompensasjon med formål om å unngå såkalt karbonlekkasje, dvs. at forurensede produksjon flyttes ut av EØS eller karbonintensive produkter importeres heller enn å produseres lokalt. 

Kommisjonen oppdaterte retningslinjene med nye sektorer i desember 2025, som et svar på risikoen for karbonlekkasje i nye energiintensive industrisektorer. Endringene er følgende: 

• Det er lagt til 20 nye industrisektorer og to delsektorer
• Sektorer som ikke er opplistet, kan notifiseres og godkjennes om det dokumenteres at de står overfor en risiko for karbonlekkasje. 
• Maksimum støtteintensitet er økt fra 75% til 80%. 
• Større støttemottakere må oppfylle konkrete krav til grønn omstilling 
• Det er gjort oppdateringer i utslippsfaktorer og geografisk inndeling for EU-medlemsstatene for 2026-2030 

Bølgen-saken skal prøves for EFTA-domstolen

Selv om prosedyreforordning-sagaen ser ut til å gå mot sin avslutning, så fortsetter den såkalte Bølgen-sagaen å leve videre. I et tidligere nyhetsbrev omtalte vi at ESA har fattet et vedtak i Bølgen-saken, hvor de godkjente støtten som norske domstoler fant at utgjorde et brudd på iverksettelsesforbudet (sak no. 156/25/COL). Det kom på det tidspunktet uttalelser i media som kunne indikere en prøving for EFTA-domstolen kunne være aktuelt. 

Dette viste seg også rent faktisk å være aktuelt, da Fitness Group Nordic AS ut stevning mot ESA for å få vedtaket annullert 22. mars 2026.

Det er anført ESA skulle ha vært i tvil om foreneligheten, og dermed også ha åpnet en formell undersøkelse av saken. Det er vist til i) at ESA hadde informasjon som var i strid med den informasjon som norske myndigheter gav om forenelighet, og ii) forenelighetsvurderingen var utilstrekkelig og ufullstendig. Det er også anført at vedtaket ikke er tilstrekkelig begrunnet. 

Nok en midlertidig kriserammeverk

Den 29. april 2026 vedtok Europakommisjonen et midlertidig statsstøtterammeverk kalt «Middle East Crisis Temporary State aid Framework» (METSAF), som svar på den pågående situasjonen i Midtøsten. Rammeverket gir medlemsstatene mulighet til å støtte de sektorene som er hardest rammet av krisen, herunder landbruk, fiskeri, landtransport (vei, jernbane og innlands vannveier), intra-EU nærskipsfart og energiintensiv industri.

METSAF gjelder i utgangspunktet frem til 31. desember 2026, men kan bli revidert i lys av den videre utviklingen, slik tilfellet har vært med tidligere midlertidige rammeverk. Kommisjonen har tidligere innført tilsvarende midlertidige statsstøtteregler under bankkrisen, COVID-19-pandemien og Russlands invasjon av Ukraina.

Rammeverket er hjemlet i TEUV artikkel 107(3)(c) og fastsetter vilkårene for når Kommisjonen vil godkjenne statsstøttetiltak som medlemsstatene notifiserer. Godkjenningsprosedyrene under METSAF er imidlertid forenklet og akselerert sammenlignet med ordinære statsstøtteprosesser.

METSAF omfatter følgende hovedkategorier av støtte:

• Midlertidig, målrettet støtte til de mest utsatte sektorene (landbruk, fiskeri, veitransport og intra-EU nærskipsfart): Medlemsstatene kan kompensere inntil 70 prosent av merkostnadene som følge av økte drivstoff- eller gjødselpriser siden 28. februar 2026, beregnet ut fra mottakerens faktiske forbruk. I tillegg finnes en forenklet støtteordning med et tak på 50 000 euro per foretak (unntatt intra-EU nærskipsfart), der medlemsstatene kan benytte statistiske data og andre kriterier for å effektivisere de administrative prosedyrene.
• Støtte til energiintensiv industri: Rammeverket åpner for en økt maksimal støtteintensitet på inntil 70 prosent (opp fra 50 prosent) for elektrisitetskostnader som energiintensiv industri pådrar seg under midlertidige ordninger for prisavlastning på elektrisitet i henhold til CISAF (Clean Industrial Deal State aid Framework) punkt 4.5.

Kommisjonen har videre signalisert at den er villig til å vurdere, fra sak til sak og på nærmere angitte vilkår, midlertidige tiltak som kan omfatte subsidiering av drivstoffkostnader knyttet til gasskraftproduksjon, med sikte på å redusere det samlede prisnivået på elektrisitet.

En litt mer detaljert gjennomgang er utarbeidet av CMS.

Nye retningslinjer for statsstøtte til land- og multimodal transport (LMT-retningslinjene) og nytt gruppeunntak for statsstøtte til transport (TBER) 

Retningslinjene og gruppeunntaket, vedtatt den 16. mars, muliggjør støtte til mer bærekraftige transportformer for både passasjerer og gods og erstatter jernbaneretningslinjene fra 2008. De nye reglene erstatter retningslinjene fra 2008 om statsstøtte til jernbanevirksomheter.

LMT-retningslinjene omfatter alle landtransportformer som er mer bærekraftige enn veitransport. Dette inkluderer jernbane, indre vannveier og bærekraftig multimodal transport. Ved multimodal transport må minst én av transportformene som benyttes være jernbane eller indre vannveier, eller kombinere landtransport med kystfart. Retningslinjene klargjør mulighetene for drifts- og investeringsstøttetiltak, støtte til lansering av nye kommersielle forbindelser på jernbane og innlandsvannveier, og mulighetene for støtte i form av refusjon for oppfyllelse av offentlig tjenesteplikt i jernbanegodsektoren. For å oppnå grønn omstilling er reglene mer fleksible og omfatter mellom annet støtte for å redusere eksterne kostnader. Et annet eksempel er at de gjør tilgangen til finansiering for SMB-er og SMC-er lettere. 

TBER utfyller retningslinjene og fritar visse kategorier av støtte i jernbane-, innlandsvannvei-, og bærekraftig multimodal transportsektoren fra krav om notifikasjon. 

Begge trådte i kraft 30. mars 2026. TBER vil gjelde frem til 31. desember 2034, og LMT-retningslinjene har ingen satt sluttdato. 

Hva er egentlig en støtteordning? 

I sak C-58/25 har EU-domstolen tolket begrepet «støtteordning». Bakgrunnen for saken var et flamsk dekret som hadde som formål at belgiske borgere som bodde i regioner der eiendomsprisene var særlig høye skulle få fortsette å bo i egen region. Kommunene fikk fullmakt til å forbeholde kjøp av visse tomter eller boliger til personer med lav inntekt i inntil ni måneder, og til å refundere kjøperne opp til 50% av kjøpesummen.

Den flamske regjeringen ble saksøkt med påstand om at dekretet var i strid med den belgiske grunnloven og reglene om fri bevegelighet. Den belgiske forfatningsdomstolen var ikke i tvil om førstnevnte, men reiste også spørsmål om den økonomiske støtten til kjøperne utgjorde indirekte statsstøtte til selgerne av boligene. 

Som kjent er utgangspunktet at all støtte skal meldes til EU-kommisjonen eller ESA, også støtteordninger. En støtteordning er blant annet i ODA-protokoll 3 artikkel 1 bokstav d definert som en «rettsakt som uten at det kreves ytterligere gjennomføringstiltak danner grunnlaget for tildeling av enkeltvis støtte til foretak bestemt på en generell og abstrakt måte».

Spørsmålet i saken var om det forelå en «støtteordning» også her, og om det aktuelle dekret skulle ha blitt notifisert. 

EU-domstolen uttalte at når det gjelder gjennomføringstiltak så er det en forutsetning for at et gjennomføringstiltak anses å foreligge at den ansvarlige myndigheten utøver et skjønn som gjør det mulig for den å påvirke støttebeløpet, støttens egenskaper eller vilkårene for tildeling av støtten. Domstolen viste til at det belgiske dekretet fastsatte generelle vilkår, men ikke direkte de nødvendige ordninger eller detaljerte regler for gjennomføringen. 

Den enkelte kommune kunne beslutte å vedta en kommunal forskrift med mer detaljerte regler innenfor rammen av det generelle dekretet, og måtte da spesifisere en rekke aspekter, samt at de kunne knytte tilleggskrav til vilkårene i dekretet. Kommunen kunne også velge å ikke gjennomføre dekretet. Kommunene hadde med andre ord et skjønn både knyttet til å anvende reglene og med hensyn til de vesentligste aspektene ved et tiltak, både når det gjaldt vilkår og omfanget av økonomisk støtte. Fordi domstolen følgelig mente at det flamske dekretet ikke tillot kommunene å gi økonomisk støtte utelukkende på grunnlag av dets bestemmelser, men at det var nødvendig å vedta ytterligere gjennomføringstiltak så kunne ikke dekretet i seg selv anses som en støtteordning.

Det kan tenkes at dommen vil kunne ha stor praktisk betydning for Norge, og ikke minst pågående formelle undersøkelser som omhandler (blant annet) spørsmålet om det foreligger en (eksisterende) støtteordning (f. eks. saken om mulig støtte til Posten og Vy).  

SMB-definisjon 

I sak C-870/24 kom EU-domstolen med viktige avklaringer av begrepet «tilknyttede foretak» («linked enterprises») i SMB-definisjonen i vedlegg I til GBER. Saken gjaldt det latviske selskapet Outletico, som hadde mottatt statsstøtte under COVID-19-rammeverket som SMB, men som latviske skattemyndigheter senere påla å tilbakebetale støtten fordi selskapet etter deres vurdering var et stort foretak på grunn av eierskap knyttet til en fysisk person («A») med kontrollerende eierandeler i flere selskaper. Det sentrale spørsmålet var om en fysisk person med kontrollerende aksjepost i flere selskaper, alene av den grunn, skal anses som et «foretak» som binder selskapene sammen som tilknyttede foretak.

EU-domstolen slo fast at det kreves to kumulative vilkår for at en aksjonær – herunder en fysisk person – skal anses som et «foretak»: vedkommende må for det første ha en kontrollerende eierposisjon, og for det andre faktisk utøve denne kontrollen ved direkte eller indirekte deltakelse i ledelsen av selskapet. Det å eie en majoritet av aksjene, med de rettigheter som følger av nasjonal selskapsrett – herunder stemmerett og deltakelse på generalforsamlingen – er ikke i seg selv tilstrekkelig til å fastslå at vedkommende utøver faktisk kontroll. Domstolen pekte imidlertid på at andre omstendigheter kan være relevante, slik som verv i selskapets styre eller kontrollorganer, at vedkommende opptrer som en entrepreneur med kontrollerende interesser i flere samordnede selskaper, eller at det er erklært en kommersiell strategi gjennom det kontrollerte selskapet. Domstolen overlot til den latviske domstolen å vurdere de konkrete bevisene for om «A» faktisk deltok i ledelsen av de aktuelle selskapene, og dersom svaret er nei, å vurdere om vilkårene for tilknytning via fysiske personer etter fjerde ledd i artikkel 3(3) i vedlegg I er oppfylt.

I praksis synes det å innebære at nasjonale myndigheter må foreta en konkret og ikke helt enkel vurdering for å avgjøre om en støttemottaker er en SMB dersom det «kontrollerende selskapet» er en fysisk person. 

Det har skjedd mye de siste måneder, men det kom ingen nye vedtak fra ESA. Det vil helt sikkert endre seg inn mot sommeren….og etter sommeren blir det endelig JUS-kurs. Dato vil bli annonsert om kort tid.