Forsikringsrett Q2 2026

Nytt krisehåndteringsregelverk for forsikringsforetak på høring 

Finansdepartementet har den 21. april 2026 sendt på høring Finanstilsynets høringsnotat med forslag til gjennomføring av EUs krisehåndteringsdirektiv for forsikring (IRRD) i norsk rett.  Direktivet etablerer et harmonisert rammeverk for gjenoppretting og avvikling av forsikrings- og gjenforsikringsselskaper i EU/EØS.  Formålet er å beskytte forsikringskunder og ivareta finansiell stabilitet ved å gi foretakene og myndighetene verktøy for å forebygge og håndtere kriser på et tidlig stadium.  

Finanstilsynet foreslår å gjennomføre direktivet som et nytt kapittel 20A i finansforetaksloven, utformet så likt som mulig det eksisterende kapittel 20 om krisehåndtering i banker. 

Sentralt i det nye regelverket er kravet om at forsikringsforetak skal utarbeide forebyggende gjenopprettingsplaner med konkrete tiltak for håndtering av ulike krisescenarier, som skal gjennomgås og godkjennes av Finanstilsynet. Ikke alle foretak må utarbeide slike planer: IRRD krever at foretak som til sammen utgjør 60 prosent av henholdsvis skade-, livs- og gjenforsikringsmarkedet utarbeider gjenopprettingsplaner, i tillegg til foretak tilsynsmyndigheten ellers finner grunn til å inkludere ut fra størrelse og risikoprofil. For mindre og enklere foretak åpnes det for forenklede krav. 

Direktivet krever at det etableres en finansieringsordning for krisehåndtering. Finanstilsynet foreslår en delvis forhåndsfinansiert ordning, der forsikringsforetakene betaler årlige bidrag. Finanstilsynet anbefaler at det settes krav til slike årlige bidrag tilsvarende 0,17 promille av forsikringstekniske avsetninger for livsforsikringsforetak og 0,45 prosent av forsikringsinntekter for skadeforsikringsforetak. Dette ville utgjort henholdsvis 371 og 392 millioner kroner for livsforetakene og skadeforsikringsforetakene dersom bidrag var betalt for året 2024. Målet er å bygge opp et krisefond på ca. 12,5 milliarder kroner over en tiårsperiode. For kundene anslås det at en full overvelting av kostnadene vil kunne innebære 0,16-0,46 prosent høyere premier i oppbyggingsperioden. 

Høringsfristen er 14. juli 2026. 

Les mer her. 

HR-2026-1308-A: Høyesterett har tatt stilling til forsikringsselskapers rettslige interesse i søksmål om gyldigheten av endringene i naturskadeforsikringsloven 

Saken har vært omtalt i våre nyhetsbrev for tredje og fjerde kvartal 2025, og gjelder spørsmålet om If, Gjensidige, Fremtind og Tryg har rettslig interesse i søksmål mot staten om gyldigheten av endringene i naturskadeforsikringsloven som trådte i kraft 1. januar 2025.  

Lovendringen innebærer at forsikringsselskaper som tilbyr naturskadeforsikring i skadeårganger med overskudd, skal overføre sin andel av overskuddet til et felles naturskadefond forvaltet av Norsk naturskadepool. I en overgangsperiode må selskaper som har opparbeidet egen naturskadekapital dekke sine underskudd av denne kapitalen, mens nyere aktører kan få dekning fra det felles fondet.  

Forsikringsselskapene ønsket domstolsprøving av om ordningen er i strid med Grunnloven §§ 97 og 105, EMK P1-1 og EØS-avtalen artikkel 31 og 61, samt om den innebærer ulovlig statsstøtte. Både tingretten og lagmannsretten avviste søksmålet, henholdsvis fordi saken ikke gjaldt et rettskrav, og fordi saksøkerne ikke hadde et reelt behov for å få kravene avgjort. 

Høyesterett kom enstemmig til motsatt resultat og besluttet at søksmålet skal fremmes. Retten fant at vilkårene i tvisteloven § 1-3 var oppfylt, da saken gjaldt konkrete rettsforhold, behovet for avklaring var aktuelt, og staten kunne saksøkes til tross for at den ikke var direkte motpart i rettighetsforholdet. Høyesterett la særlig vekt på behovet for rettsavklaring, blant annet på grunn av de komplikasjonene et etteroppgjør ville medføre for en hel bransje. Etter Høyesteretts syn, fantes det heller ikke noen mer hensiktsmessig måte å få kravene prøvd på. Saken skal derfor behandles i tingretten, hvor de materielle spørsmålene vil bli prøvd.  

At de materielle spørsmål nå skal behandles av tingretten, kan få potensielt vidtrekkende konsekvenser for samtlige selskaper som tilbyr naturskadeforsikring i det norske markedet.  

Les kjennelsen fra Høyesterett her. 

LA-2026-30552: Forsikringsselskapets varslingsplikt etter yrkesskadeforsikringsloven § 15 tredje ledd 

I LA-2026-30552 tok Agder lagmannsrett stilling til om forsikringsselskapets varslingsplikt etter yrkesskadeforsikringsloven § 15 tredje ledd faller bort når skadelidte selv har tatt fristavbrytende skritt ved forliksklage.  

Saken gjaldt en arbeidstaker som ble skadet i en sprengningsulykke i 2015. Arbeidstakeren tok ut forliksklage mot Protector Forsikring i desember 2023, men forliksrådet innstilte behandlingen i mars 2024. Stevning til tingretten ble først inngitt i april 2025, én måned etter utløpet av ettårsfristen i tvisteloven § 18-3 andre ledd. Protector hadde imidlertid ikke sendt skriftlig melding til arbeidstakeren om at foreldelse ville bli påberopt, slik yrkesskadeforsikringsloven § 15 tredje ledd krever.   

Lagmannsrettens flertall kom, i motsetning til tingretten, til at kravet ikke var foreldet. Flertallet la avgjørende vekt på ordlyden i § 15 tredje ledd, som etter rettens syn ved en vanlig språklig forståelse ga uttrykk for en absolutt regel, der kravet foreldes «tidligst seks måneder etter at arbeidstakeren har fått særskilt melding om at foreldelse vil bli påberopt». Ettersom slik melding ikke var sendt, var foreldelsesfristen ikke utløpt.  

Flertallet la også vekt på at det gjør seg gjeldende motforestillinger mot å tolke en rettighetslov som yrkesskadeforsikringsloven innskrenkende til skade for skadelidte, og at forarbeidene ikke ga tilstrekkelig grunnlag for en slik innskrenkende tolkning. Mindretallet mente derimot at kravet var foreldet, og viste til at de likelydende reglene i FAL § 8-6 tredje ledd og yrkesskadeforsikringsloven § 15 tredje ledd etter forarbeidene skal tolkes på samme måte. I tidligere avgjørelser, blant annet i LE-2024-109863, har lagmannsretten tolket FAL § 8-6 tredje ledd slik at forsikringsselskapet nettopp ikke lenger har varslingsplikt etter at saken er brakt inn for forliksrådet. 

Dommen er avsagt under dissens, og er ikke rettskraftig. Spørsmålet om rekkevidden av forsikringsselskapets varslingsplikt etter § 15 tredje ledd er praktisk viktig for oppgjørspraksis i yrkesskadesaker, og det gjenstår å se om saken bringes videre til Høyesterett. 

Les dommen her.  

LB-2025-97038: Sletting av forsikringsagentforetak fra Finanstilsynets register – legalitetsprinsippet og utvidende tolkning av forsikringsformidlingsloven § 9-4  

Borgarting lagmannsrett har tatt stilling til om den tidligere forsikringsformidlingsloven av 2005 (ffl.) § 9-4 andre ledd ga Finanstilsynet hjemmel til å slette et forsikringsagentforetak fra Finanstilsynets eget agentregister.  

Tide Forsikring AS var registrert som agent i medhold av ffl. § 7-10, som gjaldt agenter som formidlet forsikring fra utenlandske forsikringsselskaper. Etter tilsyn avdekket Finanstilsynet flere alvorlige regelbrudd, herunder betydelig underdekning på klientkonto, gjentatte informasjonsbrudd samt uriktige opplysninger om garantiordninger, og vedtok i 2020 å slette Tide fra agentregisteret. Tide anførte at ffl. § 9-4 andre ledd etter sin ordlyd bare ga hjemmel for å pålegge forsikringsselskaper å slette agenter fra selskapenes egne registre etter § 7-1, og at bestemmelsen ikke kunne tolkes utvidende. 

Lagmannsretten kom, som tingretten, til at vedtaket hadde tilstrekkelig hjemmel. Retten la til grunn at bestemmelsen måtte tolkes utvidende, og viste til at rettsvirkningen av registrering og sletting var identisk i begge registreringssporene, at lovens system ikke tilsa ulik behandling, og at den manglende omtalen av § 7-10-agenter i slettebestemmelsen syntes å skyldes en forglemmelse i lovarbeidet. Retten la også vekt på formålet om å beskytte forsikringskundene, hensynet til likebehandling og Norges folkerettslige forpliktelser etter forsikringsformidlingsdirektivet 2002/92/EF.  

Anken til Høyesterett ble forkastet.  

Les dommen her.  

LG-2025-204394: Direktekrav mot ansvarsforsikringsselskap – virkningen av preklusjon etter FAL § 7-6 

I LG-2025-204394 tok lagmannsretten stilling til om direktekrav mot ansvarsforsikringsselskapet etter FAL § 7-6 var underlagt kontraktuell preklusjon etter sluttoppgjørsreglene i NS 8407 punkt 39.2.  

Saken gjaldt tap etter en brann ved Mowi ASAs settefiskanlegg, forårsaket av sveisearbeid utført av Krüger Kaldnes AS. Lagmannsretten konkluderte først med at erstatningskravet mot Krüger Kaldnes var prekludert etter punkt 39.2, også der kravet var basert på alminnelige erstatningsregler utenfor kontrakt.  

Spørsmålet var deretter hvilken virkning dette fikk overfor If Skadeforsikring, der Krüger Kaldnes hadde sin ansvarsforsikring etter NS 8407 punkt 8.2. Lagmannsretten la til grunn at skadelidte ved direktekrav ikke kan oppnå en bedre rett overfor forsikringsselskapet enn overfor sikrede, jf. FAL § 7-6 fjerde ledd. Mowis anførsel om at FAL § 8-6 tredje ledd måtte anvendes analogisk på avtalefestet preklusjon, førte ikke frem. Retten mente derimot at bestemmelsen er en særregel begrenset til foreldelse, og det dermed ikke var grunnlag for analogisk anvendelse.   

Retten konkluderte dermed med at Mowi ikke kunne omgå kontraktuell preklusjon ved å rette kravet direkte mot forsikringsselskapet etter FAL § 7-6. Dommen er foreløpig ikke rettskraftig.  

Les dommen her.    
 

Nytt fra nemndspraksis: 

FinKN 2026-602: Spørsmål om forsikringsavtale var inngått – tilregning av forsikringsmeglers kunnskap til forsikringskunden 

I avgjørelse 2. juni 2026 tok Finansklagenemnda stilling til spørsmål om avtale om ansvarsforsikring var inngått. Saken gjaldt et takseringsfirma som engasjerte en forsikringsmegler for å tegne forsikringer, herunder ansvarsforsikring for byggeteknisk konsulentvirksomhet. Megleren ba foretaket om tilbud på «ansvarsforsikring», uten å presisere at det var profesjonsansvar som var ønsket. Foretaket utstedte forsikringsdokumenter med bedriftsansvar og produktansvar – men ikke profesjonsansvarsforsikring.  Feilen ble først oppdaget et år senere. 

Finansklagenemnda ga forsikringsforetaket medhold og slo fast at det ikke var inngått noen avtale om profesjonsansvar.  Nemnda la vekt på at meglerens anmodning ikke tydelig spesifiserte profesjonsansvar, og at foretaket ga tilbud basert på det som faktisk ble etterspurt fra megleren. Meglerens kunnskap ble tilregnet forsikringstaker, og nemnda påpekte at det «må anses som velkjent for en profesjonell part» at bedriftsansvar og produktansvar er andre produkter enn profesjonsansvarsforsikring. 

Nemnda viste videre til at det er fast etablert praksis at sikrede plikter å lese forsikringsbeviset og reklamere uten ugrunnet opphold om det ikke stemmer med dekningsbehovet, under henvisning til FinKN 2024-372 og 2025-996, samt uttalelser i NOU 1983: 56 s. 53. Der forsikringstaker er profesjonell, forventes det generelt at han sjekker hva som er forsikret, forsikringssted, forsikringssum og egenandel, og undersøker om hovedtrekkene i dekningen er slik man forventer.  

Verken sikrede eller megler hadde reagert på at forsikringsbeviset ikke inneholdt profesjonsansvar, og nemnda fant derfor at sikrede ikke hadde en beskyttelsesverdig forventning om slik dekning. 

Les avgjørelsen her. 

FinKN 2026-526 og 2026-581: Forsikringsforetakets informasjonsplikt etter FAL § 3-3 ved vesentlige premieøkninger 

Finansklagenemnda har i avgjørelser den 18. og 27. mai 2026 vurdert forsikringsforetakets informasjonsplikt etter FAL § 3-3 andre ledd ved premieøkninger. I førstnevnte sak hadde premien på en kombinert bygnings- og innboforsikring økt fra ca. kr. 40 000 til ca. kr. 115 000 ved fornyelse av avtalen. Sikrede oppdaget ikke økningen før fire måneder etter fornyelsen og krevde tilbakebetaling av premieøkningen for de fire månedene. Nemnda fant det klart at premieøkningen var vesentlig, men fant at foretakets begrunnelse for premieøkningen var i tråd med kravene i FAL § 3-3.  

I sistnevnte avgjørelse hadde premien på to husforsikringer økt med henholdsvis 23,5 % og 25,9 %. Med utgangspunkt i nemndspraksis, fant nemnda at dette verken beløps- eller prosentmessig utgjorde en vesentlig økning som utløste redegjørelsesplikten i FAL § 3-3 andre ledd, og ga foretaket medhold.  

Avgjørelsene illustrerer Finansklagenemndas tilnærming til vesentlighetsvurderingen, der en premieøkning fra 23 % til 26 % ikke uten videre ble ansett som vesentlig, mens en nær tredobling klart var det.  Premieøkningen kan likevel være akseptabel hvis selskapets begrunnelse er forsvarlig.  

Les avgjørelsene henholdsvis her og her. 

FinKN 2026-360: Krav om tilbakebetaling av forsikringspremie etter forsikringsforetakets manglende oppsigelse av forsikringsavtale 

I avgjørelse den 30. mars 2026 behandlet Finansklagenemnda spørsmål om tilbakebetaling av forsikringspremie som følge av angivelig manglende oppsigelse av en forsikringsavtale og dobbeltdekning.  

Forsikringstaker aksepterte den 12. februar 2020 et forsikringstilbud fra Frende Skadeforsikring. To dager senere benyttet klageren angreretten etter å ha valgt et gunstigere tilbud fra Tryg. Frende fortsatte imidlertid å fakturere for forsikringspremie. Først i januar 2025 krevde sikrede tilbakebetaling av all innbetalt premie fra 14. februar 2020 under henvisning til dobbeltforsikring. Foretaket avviste kravet og viste til løpende fornyelser, mottatte forsikringer, samt at klageren i perioden hadde meldt skader og mottatt erstatning.   

Nemnda kom enstemmig til at forsikringstakeren ikke hadde krav på refusjon. For det første var premie betalt mer enn tre år før fristavbrytende klage til Finansklagenemnda foreldet, jf. foreldelsesloven § 2, jf. § 3 nr. 1.  For det andre fant nemnda at det til tross for utøvelsen av angreretten var inngått en ny forsikringsavtale gjennom konkludent adferd, jf. forsikringsavtaleloven § 3-1 a første ledd.  Nemnda kommenterer at foretakets utsendelse av 59 fakturaer hadde karakter av ulovlig «negativt salg» etter markedsføringsloven § 11; avgjørende var likevel at forsikringstaker hadde betalt over lang tid og reist to erstatningskrav under avtalen. 

Les avgjørelsen her. 

Fra Finanstilsynet: 

Oppdateringer i Finanstilsynets veileder om hendelsesrapportering etter DORA 

Lov om digital operasjonell motstandsdyktighet i finanssektoren (DORA-loven) trådte i kraft den 1. juli 2025, og gjennomfører forordning (EU) 2022/2554 (DORA-forordningen) og direktiv (EU) 2022/2556 i norsk rett. 

Finanstilsynet har oppdatert sin veileder om hendelsesrapportering etter DORA. Tilsynet har presisert hvilke frister som gjelder for rapportering av alvorlige IKT-relaterte hendelser til Finanstilsynet. Innledende varsel skal sendes så snart som mulig, innen 4 timer fra hendelsen er klassifisert som en alvorlig IKT-relatert hendelse, og i alle tilfeller senest 24 timer etter at hendelsen ble oppdaget. 

Statusrapport skal innsendes så snart det foreligger vesentlige endringer i hendelsens status eller håndtering – og senest innen 72 timer etter det innledende varselet, uavhengig av om det har skjedd endringer. Deretter skal oppdaterte statusrapporter sendes uten unødig opphold ved relevante utviklinger, når normal drift er gjenopprettet, eller dersom Finanstilsynet anmoder om det. 

Den endelige rapporten skal utarbeides når rotårsaken til hendelsen er identifisert og faktiske påvirkningstall kan erstatte eventuelle estimater som ble benyttet underveis. Det er ikke et krav at alle tiltak er gjennomført før rapporten sendes. Fristen for innsending er senest én måned etter at den siste statusrapporten ble levert. 

Les Finanstilsynets veileder her.