Et av særtrekkene i entrepriseretten er at byggherren har kompetanse til å pålegge entreprenøren endringer underveis i prosjektet. Denne retten fremkommer av NS 8405 pkt. 22.1, NS 8406 pkt. 19.1, og NS 8407 pkt. 31.1. Byggherrens endringskompetanse omfatter også en rett til å fastholde dagmulktsbelagte tidsfrister når entreprenøren har krav på fristforlengelse, såkalt forsering. Dette behandles på sidene om fristforlengelse.
Endringskompetansen anses som alminnelig entrepriserett, som innebærer at byggherren vil ha rett til å pålegge entreprenøren endringer selv om NS-kontrakt ikke er brukt, og retten heller ikke fremkommer eksplisitt i kontrakten. Motstykket er at endringene også gir entreprenøren rett til vederlagsjustering og fristforlengelse, i den grad endringen har økonomiske eller fremdriftsmessige konsekvenser. Dette kan du lese mer om på sidene om vederlagsjustering og fristforlengelse.
Uenighet om endringer er blant de aller hyppigst forekommende tvistetemaene. De langt fleste tvistene dreier seg om uenighet om hvorvidt et konkret arbeid skal anses som en endring eller ikke, og her vil vi derfor se nærmere på en del rettspraksis rundt dette. Vi vil også se nærmere på rammene for byggherrens endringskompetanse, og da særlig den kvantitative grensen, som det forekommer en del tvister om. Helt til slutt vil vi kort gjennomgå de viktigste reglene rundt formelle krav til utstedelse av endringsordre og reglene om irregulære endringer.
Hva er en endring?
Det hyppigst forekommende tvistetemaet knyttet til endringene er nettopp hvorvidt et utført arbeid er en endring eller ikke.
En endring er et pålegg fra byggherren om at entreprenøren skal yte noe annet enn det opprinnelig avtalte, eksempelvis noe i tillegg til eller i stedet for det opprinnelig avtalte, eller at noen av de opprinnelig avtalte arbeidene likevel ikke skal utføres.
Dette innebærer for det første at det må foreligge et pålegg, fra byggherren eller noen andre som har myndighet til å pålegge entreprenøren endringer. I LG-2021-85186 var spørsmålet om byggherren, i en totalentreprisekontrakt, hadde gitt totalentreprenøren pålegg om en bestemt utbedringsmetode gjennom å ha gitt innspill om hvilke metoder som burde velges. Retten uttalte om dette:
«For at det skal vere eit pålegg om endring må det vere klart og tydeleg. Ei oppmoding om å sjå på noko, vurdere noko på nytt eller innspel frå byggherren til totalentreprenøren si valde løysing, er ikkje nok. Det vert i denne samanheng vist til Nordtvedt m.fl. si kommentarutgåve til NS 8407 JU side 463 der det heiter:
«Det avgjørende for om det kan anses å være gitt et pålegg i bestemmelsens forstand, må være hvorvidt en alminnelig aktsom totalentreprenør forstod eller burde forstått at det ble gitt et pålegg og hva dette gikk ut på. Dette vil for det første medføre at om byggherren «foreslår» eller «ber totalentreprenøren vurdere om» osv., så kan ikke dette anses som et pålegg i bestemmelsens forstand.
Det må kreves, insisteres på eller på annen måte fremgå at et bestemt arbeid m.v. skal utføres slik og slik»»
For det andre innebærer det at det sentrale spørsmålet vil være om arbeidet som pålegges er noe annet enn det partene opprinnelig avtalte eller ikke, og det er som oftest dette partene er uenige om. Dette vil først og fremst bero på en tolkning av partenes opprinnelige kontrakt, og må dermed løses med utgangspunkt i tolkningsreglene, anvendt på den konkrete saken.
Dette betyr at slike spørsmål må avgjøres konkret i den enkelte sak. Overordnet kan det imidlertid påpekes at det er en sentral forskjell mellom utførelsesentrepriser og totalentrepriser. I en totalentreprise vil totalentreprenørens forpliktelser typisk være knyttet til oppnåelse av funksjonskrav. Innenfor disse kravene har entreprenøren i utgangspunktet stor grad av valgfrihet med hensyn til løsninger. I en utførelsesentreprise er entreprenørens oppgave derimot først og fremst å utføre arbeidene som beskrevet av byggherren, uten særlig grad av egen valgfrihet.
Dette betyr at spørsmålet om hvorvidt et arbeid skal anses som en endring eller ikke ofte kan få et mer abstrakt preg i totalentreprisekontrakter, sammenlignet med utførelsesentreprisekontrakter. I en utførelsesentreprise vil utgangspunktet være at arbeid som ikke er konkret beskrevet i den opprinnelige kontrakten heller ikke inngår i entreprenørens opprinnelige forpliktelser, og dermed utgjør en endring – dersom byggherren likevel pålegger entreprenøren å utføre det. Dette kan utledes av bestemmelsene i NS 8405 pkt. 11.1 og NS 8406 pkt. 11, hvor det fremgår at det sentrale kravet til entreprenørens ytelse er at kontraktarbeidet skal «oppfylle de krav som er angitt i kontrakten». Dersom dette ikke leder til det resultat byggherren ønsker, er det byggherrens risiko – som kan illustreres av Hålogaland lagmannsretts uttalelser i LH-2016-93008:
«I en utførelsesentreprise har byggherren ansvaret for å prosjektere arbeidet som skal utføres. Byggherren skal med andre ord som hovedregel tegne, beskrive og beregne arbeidet og har risikoen i tilfelle prosjekteringen ikke fører til det resultat byggherren ønsket. Beskrivelsene skal være av en slik karakter at en vanlig god entreprenør er i stand til å forstå prosessene og kalkulere pris for arbeidene. Arbeid som ikke er prosjektert, beskrevet eller medtatt i prisbærende post har byggherren ansvaret for.»
Dette innebærer også at dersom det blir nødvendig å endre de beskrevne løsninger for å oppnå byggherrens ønskede resultat, så vil det i en utførelsesentreprise som hovedregel være en kontraktuell endring.
For totalentrepriser vil utgangspunktet være et annet.
Også totalentreprenøren skal levere kontraktsgjenstanden i overensstemmelse med avtalte krav, se NS 8407 pkt. 14.1. For totalentreprenøren gjelder det imidlertid en rekke flere krav:
- Kontraktsgjenstanden skal passe for de formål byggherren har med denne, forutsatt at totalentreprenøren var eller måtte være kjent med disse da kontrakten ble inngått, se NS 8407 pkt. 14.3 første ledd
- Valg av løsninger skal være tilpasset forholdene på stedet, se NS 8407 pkt. 14.3 andre ledd
- Kontraktsgjenstanden skal være i samsvar med lover, forskrifter (herunder byggteknisk forskrift) og offentlige vedtak, se NS 8407 pkt. 14.4
- Kontraktsgjenstanden skal, med mindre annet er avtalt, være i overensstemmelse med Norsk Standard og for øvrig i samsvar med allment aksepterte normer på tilbudstidspunktet, se NS 8407 pkt. 14.5
Disse kravene innebærer at totalentreprenøren, i tillegg til å levere det som konkret er avtalt i kontrakten, også har et utstrakt funksjonsansvar. Oppfyllelse av disse kravene er en del av totalentreprenørens opprinnelige forpliktelse. I utgangspunktet betyr dette at totalentreprenøren vil være forpliktet til å levere ytelser også ut over det som er konkret beskrevet i kontrakten.
Det finnes en rekke eksempler på tvister om nettopp dette temaet i rettspraksis. Ett eksempel fra Høyesterettspraksis er Rt. 1984 s. 962, som gjaldt et mangelskrav etter oppføring av et bolighus. For liten utlufting av taket førte til isdannelse, som igjen førte til at vann trengte inn i huset. Entreprenøren viste til at arbeidene var utført i henhold til kontraktens tegninger og spesifikasjoner, og dermed kontraktsmessige. Høyesterett var imidlertid ikke enige i det, og uttalte:
«Selv om huset var bygd i samsvar med de tegninger og spesifikasjoner kontrakten viste til, må dette anses som en mangel når prosjekteringen var entreprenørens oppgave. Det er ikke dokumentert at forholdene på tomten var ekstraordinære. De må antas å ligge innenfor de normale variasjoner med hensyn til vind og snømengder. Det måtte være [entreprenørens] sak å skaffe seg kunnskap om de hus som ble tilbudt kunne være mindre tjenlige under visse klimatiske forhold, og i tilfelle gi kjøperne den nødvendige veiledning ved valg av hustype. At takkonstruksjonen skulle være slik at vann ikke trengte inn i huset, måtte være en klar forutsetning. Det kan ikke være avgjørende.»
I NS 8407 er dette prinsippet nå nedfelt i pkt. 2.2 første ledd, som fastslår at funksjonskrav og krav til løsninger, kvalitet eller merke som er spesifisert i tilbuds- eller konkurransegrunnlaget gjelder foran løsninger i totalentreprenørens tilbud, med mindre han har tatt «uttrykkelig forbehold». Dersom et av kontraktens funksjonskrav ikke blir oppfylt, kan totalentreprenøren dermed ikke nøye seg med å vise til at han har levert i henhold til tilbudets spesifikasjoner – han må ha tatt uttrykkelig forbehold mot funksjonskravet for at tilbudsspesifikasjonen skal gå foran.
Det finnes en rekke nyere eksempler fra domstolene som belyser praktiseringen av dette.
LB-2020-66936 gjaldt en totalentreprisekontrakt om oppføringen av et landbasert fiskeoppdrettsanlegg. Underveis i byggefasen viste det seg at fundamentene ikke var egnet til de stedlige grunnforholdene, og måtte omprosjekteres til en betydelig dyrere løsning. Totalentreprenøren mente dette utgjorde en endring, og viste til at han i tilbudet hadde spesifisert hvilken fundamentering prisen var basert på. Til dette uttalte Borgarting:
«Når det som her er totalentreprenøren som har presentert og inntatt slike spesifikasjoner i sitt tilbud, kan spesifikasjonene ikke uten videre forstås som unntak fra de grunnleggende funksjons- og kvalitetskravene totalentreprenøren for øvrig har forpliktet seg til i samme kontrakt. Spesifikasjonene vil i slike tilfeller snarere utgjøre en løsningsbeskrivelse som kommer i tillegg til de mer generelle funksjons- og kvalitetskravene. Det må, med mindre annet fremkommer av avtalen, anses som en forutsetning at spesifikasjonene er i samsvar med de mer overordnete avtalekravene til leveransene.»
Den spesifiserte løsningen i tilbudet fritok dermed ikke totalentreprenøren fra å oppfylle kontraktens funksjonskrav, herunder krav til alminnelig god faglig utførelse, forankret i NS 8407 pkt. 14.5. Dette innebar at det var totalentreprenørens ansvar å tilpasse fundamentene til grunnen, også dersom dette medførte at totalentreprenøren måtte endre sine opprinnelig planlagte løsninger. Dette utgjorde dermed ikke noen kontraktuell endring, og gav ikke entreprenøren rett til tilleggsvederlag eller fristforlengelse.
En lignende problemstilling var oppe i LH-2016-96291, som gjaldt en totalentreprise for betong- og stålarbeider i forbindelse med oppføring av boligblokker. Totalentreprenøren hadde i tilbudet inngitt en spesifikasjon av hvilke ytelser/mengder som inngikk i prisen. Etter hvert viste det seg imidlertid at det ville bli behov for ytelser ut over dette, for å oppfylle kravene i TEK. Totalentreprenøren mente dette var en endring, fordi ytelsene ikke var medtatt i spesifikasjonen. Det fikk han imidlertid ikke medhold i av lagmannsretten, som uttalte:
«I den rettslige vurderingen tar lagmannsretten utgangspunkt i at entreprenørene er bedt om å gi tilbud på en totalentreprise for betong- og stålarbeider, dette med grunnlag i en funksjonsbeskrivelse hvor overordnede krav og spesifikasjoner framgikk. Det var også NS 8407 om totalentreprise som ble valgt som kontraktsform. [Entreprenøren] kan ikke høres med at det likevel er inngått en kontrakt som i ett og alt skal styres av et mengdeoppsett med vedlegg fra leverandører. [Entreprenørens] prinsipale anførsel om at alt som ikke framgår av mengdeoppsettet, faller utenfor kontrakten, kan derfor ikke føre fram. En slik synsvinkel vil etter lagmannsrettens syn bryte med systemet i NS 8407 om forholdet mellom kravene i funksjonsbeskrivelsen og valgte løsninger i totalentreprenørens tilbud.»
Totalentreprenørens funksjonsansvar innebærer naturligvis ikke at totalentreprenøren også er ansvarlig dersom det er feil på byggherrens side som fører til at funksjonskravet ikke oppfylles. Dersom årsaken er feil i konkurransegrunnlaget, vil risikoen i utgangspunktet ligge på byggherren. Et eksempel er LG-2020-66182, som gjaldt en totalunderentreprise for betongarbeider i et boligprosjekt. I tilbudsgrunnlaget var det beskrevet en løsning med hulldekker, men det viste seg etter hvert at løsningen ikke var gjennomførbar, og at det i stedet måtte brukes massive dekker. Totalentreprenøren anførte at det lå innenfor totalunderentreprenørens kontraktsforpliktelse å levere byggene med de dekkene som var nødvendige for å oppnå nødvendig funksjon, men fikk ikke medhold i det. Retten uttalte i den forbindelse:
«Når det fremgår av tilbudsgrunnlaget utarbeidet av en profesjonell aktør at etasjeskillerne og tak skal utføres i hulldekke, tilligger det etter lagmannsrettens vurdering byggherrens risiko at dette er gjennomførbart, jf. NS 8407 punkt 24.1. Når det senere, under [totalunderentreprenørens] detaljprosjektering, viste seg at løsningen likevel ikke fullt ut var gjennomførbar, hefter [totalentreprenøren] for de ekstrakostnader endringen til massive dekker medfører.»
Totalentreprenøren vil heller ikke være ansvarlig for oppfyllelse av funksjonskrav han ikke var eller måtte være kjent med. I LA-2004-39953 skulle det bygges en ny etasje med kontorlokaler på toppen av et opprinnelig industribygg. Denne etasjen ble imidlertid plassert over en etasje som var leid ut til et treningssenter, som i forbindelse med enkelte treningsøkter spilte ekstremt høy musikk. Dette ledet igjen til høyt støynivå i den nye kontoretasjen, utover de krav som fulgte av TEK. Byggherren mente dette var totalentreprenørens ansvar. Lagmannsretten la imidlertid til grunn at støyproblemet fra treningssenteret lå utenfor det totalentreprenøren hadde grunn til å regne med, og at byggherren derfor burde sørget for å få avklart det:
«Lagmannsretten finner det ikke tvilsomt at [byggherren] var den av partene som burde sørget for at det særlige problemet med støy fra treningssenteret var avklart eller i det minste brakt frem som et tema før kontrakten ble inngått. Det følger av drøftelsen ovenfor at løsningen [byggherren] med bistand fra sine rådgivere foreslo ikke var egnet i dette tilfellet. Etasjeskilleren, slik den var tenkt utformet i tilbudsinnbydelsen, kombinert med forutsetningen om at det ikke skulle foretas bygningsmessige inngrep med tanke på støyisolering i treningssenteret og befaringen 16 august 2000 var egnet til å gi potensielle tilbydere inntrykk av at det ikke var nødvendig med særlige foranstaltninger med sikte på støyisolering. Som nevnt ovenfor må det legges til grunn at ikke bare [entreprenøren], men også de tre andre tilbyderne innrettet seg etter det.»
Rammene for endringskompetansen
NS-kontraktene fastslår at en endring «kan gå ut på at entreprenøren skal yte noe i tillegg til eller i stedet for det opprinnelige avtalte, at ytelsenes karakter, kvalitet, art eller utførelse skal endres, eller avtalte ytelser skal utgå», se eksempelvis NS 8405 pkt. 22.1. Det følger imidlertid av samme bestemmelse at endringen «må stå i sammenheng med det kontrakten omfatter og ikke være av en vesentlig annen art» enn det opprinnelig avtalte vederlaget. Er ikke annet avtalt, kan byggherren heller ikke pålegge endringer utover 15 % netto tillegg til kontraktssummen.
Det foreligger begrenset publisert praksis knyttet til de kvalitative begrensningene i endringskompletansen, som indikerer at dette ikke er et hyppig omtvistet tema. Den kvantitative begrensningen på 15 % er imidlertid hyppigere omdiskutert.
Begrensningen på 15 % innebærer at entreprenøren, så snart denne grensen er nådd, står fritt til å avslå å utføre ytterligere endringsarbeider. I praksis forekommer det imidlertid oftere at entreprenøren krever justering av prisene for å utføre arbeidene. Ettersom entreprenøren ikke lenger er forpliktet til å utføre arbeidene, står entreprenøren i utgangspunktet fritt til å gjøre dette. Kravet må imidlertid i utgangspunktet fremsettes før arbeidene utføres, og aksepteres av byggherren, ettersom det i realiteten vil være snakk om inngåelse av en egen avtale. Unnlater byggherren å svare dersom entreprenøren har fremsatt et konkret krav eller tilbud, vil imidlertid byggherren risikere å bli bundet av de nye prisene gjennom passivitet, se sidene om varsling og frister.
Det kan imidlertid tenkes at endringsarbeidene må gjennomføres for å kunne ferdigstille kontraktsarbeidene, slik at byggherren i realiteten ikke har noe annet valg enn å bestille tilleggsarbeidene. Dette var tilfellet i LA-2017-194079, hvor lagmannsretten uttalte:
«Lagmannsretten legger til grunn at utgangspunktet for prisingen må være forhandlinger mellom partene. I denne saken avviste imidlertid byggherren slike forhandlinger med henvisning til at 15 prosentgrensen ikke var overskredet. Lagmannsretten viser til byggherrens svar til VOE 900. Samtidig måtte entreprenøren utføre tilleggsarbeidene for at kontraktarbeidet skulle fortsette. I en slik situasjon mener lagmannsretten at entreprenøren kan fastsette prisene så lenge disse ikke overstiger gjengs pris. Lagmannsretten finner at entreprenørens påslag på 25 prosent i forhold til kontraktens priser ikke overstiger gjengs pris. Det ville åpenbart vært langt dyrere å engasjere en annen entreprenør for å utføre arbeidene. På denne bakgrunn tas kravet til følge.»
Et hyppig forekommende diskusjonstema er når avvik i mengder på regulerbare poster skal anses som en endring. Endringsreglene slår fast at avvik i forhold til kontraktens mengdeangivelse på poster som skal avregnes etter enhetspriser (regulerbare poster) ikke skal anses å utgjøre noen endring, med mindre avviket i «vesentlig grad» overstiger det entreprenøren burde tatt i betraktning ved inngåelsen av kontrakten, se fjerde ledd i NS 8405 pkt. 22.1, NS 8406 pkt. 19.1, og NS 8407 pkt. 31.1. Dette er en konsekvens av at slike poster er forutsatt avregnet etter faktisk medgåtte mengder, og innebærer at entreprenøren i utgangspunktet ikke kan påberope seg slike avvik som grunnlag for krav om tillegg i tid eller penger. Unntaket er dersom avviket i «vesentlig grad» overstiger det entreprenøren burde tatt i betraktning.
Agder lagmannsrett la i LA-2016-37897 til grunn at denne vurderingen måtte foretas i forhold til de enkelte postene i kontrakten, og ikke som en samlet vurdering. Lagmannsretten konstaterte også at det ikke kunne oppstilles noen fast, prosentmessig grense for dette, og uttalte i den sammenheng:
«Partenes forutsetninger ved kontraktsinngåelsens vil være av sentral betydning. Likeledes oppdragets art og omfang og de nærmere opplysninger og beskrivelser i kontraktens bestemmelser. Det kan også være naturlig å vurdere avvikets betydning for entreprenørens nærmere utførelse av oppdraget med opplegg og disponering av mannskaper mv. Det framgår av Arvesen mfl.: «NS 8406 Forenklet norsk bygge- og anleggskontrakt med kommentar» på side 222 at utgangspunktet for vurderingen vil være «hva en aktsom entreprenør ville ha tatt i betraktning.
Det må i den forbindelse tas hensyn til at det i enhetspriskontrakter som her ligger forutsatt i kontraktsmekanismen at utførte mengder i arbeidet vil avvike en god del fra det som er anslått i kontrakten. Dette må entreprenøren hele tiden ha for øye og ta i betraktning»
Lagmannsretten uttalte imidlertid også at dersom det først forelå et vesentlig avvik, så må hele avviket regnes som en endring, og ikke bare den delen av avviket som overstiger det entreprenøren burde tatt i betraktning.
I denne saken ble ikke reduksjoner i mengder i poster for kompletterende arbeider og regningsarbeid på litt over 50 % ansett som vesentlige avvik. Lagmannsretten la da særlig vekt på at det var tatt konkrete forbehold i posten for kompletterende arbeider, og at regningsarbeid etter kontraktsbeskrivelsen måtte rekvireres av byggherren.
Hålogaland lagmannsrett la også i LH-2020-131143 til grunn at vurderingen som utgangspunkt måtte skje post for post, men åpnet for at det i noen sammenhenger kunne være riktig å foreta en samlet vurdering. Retten uttalte om dette:
«Den klare hovedregelen er at sammenligningen mellom prosjekterte og faktiske mengder skal foretas post for post. Der en tydelig definert oppgave er beskrevet ved hjelp av flere ulike poster, kan det likevel være naturlig å vurdere de samlede prosjekterte mengder opp mot de samlede faktiske. Det kan for eksempel være tilfelle der oppgaven er å utføre forskjæringen til en tunnel. Den reelle problemstillingen vil da være om arbeidet med forskjæringen, samlet sett, er blitt vesentlig mer arbeidskrevende enn entreprenøren burde ha tatt i betraktning ved inngåelse av kontrakten.»
I denne saken hadde entreprenøren beregnet en økning i volumet for utgravning fra ca. 31 000 fm3 til ca. 39 000 fm3, en økning på ca. 7 000 fm3 eller 23 %. Retten vurderte imidlertid etter en konkret vurdering ikke entreprenørens beregninger som tilstrekkelig sannsynliggjort, og entreprenøren fikk derfor ikke medhold i kravet.
I LH-2018-31915 la Hålogaland lagmannsrett til grunn at vurderingen også er relativ, som innebærer at avviket for det konkrete arbeidet også må vurderes opp mot kontraktssummen som helhet.
Som øvrige eksempler på konkrete vurderinger kan nevnes:
- I LA-2017-194079 ble en økning av mengder på posten for transport av jordmasser til fyllplass (prosess 25.51) fra 37 205 m3 til 99 689 m3 vurdert som et vesentlig avvik. Mengdeøkning i post for sperremateriell til midlertidig trafikkavvikling på 307 % ble også ansett for å utgjøre en endring.
- I LH-2018-31915 ble en økning i estimerte armeringsmengder på ca. 50 % i en brokonstruksjon vurdert som et vesentlig avvik. Lagmannsretten la i den forbindelse også vekt på at arbeidene i stor grad skulle utføres til sjøs, som innebar at økningen fikk større betydning enn ved arbeid på land.
- I LH-2016-93008 ble en økning i antall slagserier hardramming av peler fra opprinnelig estimert 1 500 til 13 210 ansett som en vesentlig overskridelse.
Formelle krav og irregulære endringer
NS-kontraktene forutsetter i utgangspunktet at endringer skal pålegges gjennom endringsordre, se NS 8405 pkt. 22.3, NS 8406 pkt. 19.2, og NS 8407 pkt. 31.3. Etter disse bestemmelsene skal en endringsordre være skriftlig, gi beskjed om at det kreves en endring, og hva endringen går ut på. Endringsordren må videre være gitt av byggherren selv, hans representant, eller av en person med skriftlig fullmakt til å utstede endringsordre.
I praksis forekommer det imidlertid meget ofte at entreprenøren mottar endringspålegg på andre måter – typisk gjennom tegningsrevisjoner som gir anvisning på andre løsninger enn kontraktens opprinnelige løsninger, eller andre instrukser. Dette kalles irregulære endringer, og reguleres av egne bestemmelser i NS-kontraktene – se NS 8405 pkt. 23, NS 8406 pkt. 19.3, og NS 8407 pkt. 32.
Felles for disse regelsettene er at entreprenøren også plikter å utføre endringsarbeid som pålegges på annen måte enn gjennom formell endringsordre, forutsatt at pålegget enten gis av en person som enten har fullmakt til å utstede endringsordre eller til å kontrollere totalentreprenørens utførelse, eller pålegget fremkommer av arbeidstegninger, arbeidsbeskrivelser eller lignende utarbeidet av byggherren. Entreprenøren har plikt til å utføre selv om partene er uenige om hvorvidt forholdet er omfattet av opprinnelig kontrakt eller ikke, en plikt som i dagligtale omtales som den såkalte «hoppeplikten».
Har entreprenøren rett i at forholdet utgjør en endring, vil han imidlertid kunne kreve vederlagsjustering og/eller fristforlengelse. Entreprenøren er imidlertid underlagt en preklusiv varslingsplikt etter NS 8405 og NS 8407, og risikerer å tape disse kravene dersom han ikke uten ugrunnet opphold varsler at han vil påberope seg forholdet som en endring. Også NS 8406 inneholder en varslingsregel, men med en lempeligere frist, og uten en eksplisitt preklusjonsvirkning om entreprenøren unnlater å varsle. Les mer om varsling og frister. Slike forhold er også omfattet av en egen søksmålsfrist, som er nærmere omtalt på sidene om sluttoppgjør.
