Tvister om vederlagsjustering er et meget hyppig forekommende tvistetema i entrepriseretten. Som oftest er partene uenige om hvorvidt det i det hele tatt er grunnlag for krav, men ofte er det også uenighet om selve kravet, og da ikke minst om hvilke krav som gjelder til dokumentasjon av slike krav. Det foreligger derfor omfattende rettspraksis om slike spørsmål. På disse sidene vil vi gå gjennom en del særskilte problemstillinger som kan oppstå ved uenighet om slike krav.
Oversikt over regelverket
Krav om tilleggsvederlag eller vederlagsjustering forutsetter som hovedregel at det foreligger ett byggherreforhold, med andre ord et forhold byggherren bærer risikoen for, og som hindrer eller gjør entreprenørens oppfyllelse av sine kontraktsforpliktelser mer byrdefulle. Dette er i motsetning til force majeure, som kan gi grunnlag for fristforlengelse, men ikke tilleggsvederlag, og naturligvis forhold entreprenøren selv bærer risikoen for – som han må ta konsekvensene av selv.
Standardkontraktene opererer med tre kategorier byggherreforhold, se NS 8405 pkt. 25.2 og NS 8407 pkt. 33.1. Det samme følger av NS 8406 pkt. 19.1 fjerde ledd og 19.4, selv om strukturen i denne standarden er litt annerledes. De tre kategoriene er:
- Endringer, enten regulære eller irregulære
- Forsinkelse eller annen svikt i byggherrens medvirkning
- Andre forhold byggherren har risikoen for
Den siste kategorien omfatter strengt tatt også de to første, og innebærer at ethvert forhold byggherren anses å ha risikoen for vil kunne gi grunnlag for vederlagsjustering. Vurderingen av hvem av partene som bærer risikoen for en oppstått hindring må foretas med utgangspunkt i den konkrete kontrakten, men utgangspunktet er det såkalte funksjonsfordelingsprinsippet, som innebærer at hver av partene bærer risikoen for svikt på sitt eget funksjonsområde.
Tvister om vederlagsjustering dreier seg som nevnt ofte om hvorvidt det er grunnlag for et slikt krav. Disse spørsmålene er behandlet på egne sider. Slike krav reiser imidlertid også andre, særskilte problemstillinger.
For det første er krav om vederlagsjustering underlagt egne varslingsregler, som etter NS 8405 og NS 8406 er preklusive. Varsling er et generelt tema som vi går gjennom på en egen side, men krav om vederlagsjustering reiser enkelte særskilte problemstillinger, som kort kan oppsummeres som følger:
- I utgangspunktet er krav om vederlagsjustering som følge av endringer ikke underlagt særskilte varslingsfrister etter standardkontraktene. Dette følger av NS 8407 pkt. 25.3 og NS 8407 pkt. 34.1.1. Dersom det er snakk om en irregulær endring, vil imidlertid entreprenøren måtte påberope seg pålegget som en endring uten ugrunnet opphold. Denne varslingsfristen er etter NS 8405 og NS 8407 preklusiv.
- Krav om vederlagsjustering som følge av svikt i byggherrens medvirkning eller andre forhold er derimot underlagt preklusive varslingsfrister etter NS 8405 og NS 8407, se hhv. pkt. 25.3 og 34.1.2.
- I tillegg til dette er enkelte typer krav underlagt særskilte preklusive varslingsfrister etter NS 8405 og NS 8407. Dersom entreprenøren vil fremme såkalte plunder- og heft-krav eller krav om vederlagsjustering for rigg og drift, er dette underlagt egne særskilte varslingsregler, se NS 8405 pkt. 25.3 annet ledd og NS 8407 pkt. 34.1.3. Dette gjelder uavhengig av hvilken type byggherreforhold som har utløst kravet.
For det andre oppstår det ofte tvist om utmålingen av vederlagsjustering. Det rettslige utgangspunktet her er i hovedsak det samme etter alle standardkontraktene: Gjelder kravet forhold der kontraktens enhetspriser er anvendelige, skal disse benyttes, eventuelt med justeringer, se NS 8405 pkt. 25.7.1 – 25.7.3, NS 8406 pkt. 22.1 tredje ledd, og NS 8407 pkt. 34.3.1 og 34.3.2. I fravær av anvendelige enhetspriser og partene heller ikke blir enige om en pris, skal arbeidene gjøres opp som regningsarbeid, se NS 8405 pkt. 25.8.1, NS 8406 pkt. 22.1 syvende ledd, og NS 8407 pkt. 34.4. Dette er nærmere behandlet på sidene om vederlagsformater.
Uenighet om utmåling kan imidlertid også reise vanskelige bevisspørsmål, som ofte formuleres som et spørsmål om kravet er tilstrekkelig dokumentert. Krav til dokumentasjon gjelder naturligvis for alle former for tilleggsvederlag, men for enkelte særskilte typer krav kommer slike uenigheter som regel særlig på spissen. Dette gjelder særlig for såkalte plunder- og heft-krav, samt krav om forseringsvederlag, som av ulike grunner kan være særlig vanskelige å dokumentere. Tvister om slike typer krav behandles derfor særskilt her.
Tilsvarende problemstillinger reiser seg ofte også for krav om vederlagsjustering for rigg- og driftsytelser, som ofte også kan være vanskelige å dokumentere. For å avhjelpe dette avtales det ofte egne formler som skal benyttes i stedet for å dokumentere faktiske kostnader, men praksis viser at det også kan oppstå uenigheter ved anvendelsen av slike formler. Dette går vi også nærmere inn på her.
I tillegg vil vi på denne siden også gjennomgå enkelte andre særskilte tema, som krav om regulering for lønns- og prisstigning, samt kompensasjon for øvrige kostnadsøkninger som er særskilt regulert i standarden.
Plunder og heft og forsering
Plunder og heft er i standardkontraktene definert som «økte utgifter pga nedsatt produktivitet eller forstyrrelser på annet arbeid». Slike kostnadsøkninger blir ikke fanget opp av de vanligste prisformatene som enhetspriser og fastpris, fordi disse utmåles etter mengdene eller produktet som leveres til byggherren, og ikke etter innsatsen entreprenøren legger ned i produksjonen. Derfor fremsettes det ikke helt sjelden særskilte krav om kompensasjon for dette. Slike krav er etter NS 8405 og NS 8407 underlagt særskilte preklusive varslingsfrister, se NS 8405 pkt. 25.3 annet ledd a) og NS 8407 pkt. 34.1.3 annet og tredje ledd. Dette innebærer at entreprenøren i tillegg til å varsle krav om vederlagsjustering for de aktuelle byggherreforholdene også må varsle særskilt at kravet omfatter merutgifter som følge av plunder og heft.
I praksis er det særlig spørsmålet om dokumentasjon som er det mest omtvistede temaet knyttet til denne typen krav. Det er ikke uvanlig at entreprenøren søker å dokumentere denne ved å sammenligne opprinnelig kalkyle med faktiske kostnader, etter den såkalte «ovenfra- og ned»-metoden. Problemet med denne metoden er selvsagt at den i seg selv ikke påviser annet enn at entreprenøren har vært mindre effektiv enn forutsatt – uten at det nødvendigvis kan utledes hva årsaken til dette er. Samtidig er det vanskelig, ofte i praksis umulig, å dokumentere hva som konkret har forårsaket produktivitetsnedsettelsen «krone for krone».
Den grunnleggende dommen om dette er den såkalte HAB-dommen (HR-2019-1225-A). Saken gjaldt en sluttoppgjørstvist etter en utførelsesentreprisekontrakt (NS 8405) om bygging av en veistrekning. Entreprenøren hadde, som følge av en rekke anførte byggherreforhold, fremmet betydelige krav om tilleggsvederlag for plunder og heft. Det sentrale spørsmålet Høyesterett tok stilling til, var hvilke beviskrav som gjaldt for denne typen krav.
Høyesterett innledet drøftelsen med en overordnet angivelse av hvordan årsakssammenhengen mellom byggherreforholdet og kostnaden som kreves dekket må fastlegges, se avsnitt 56:
«Årsakssammenhengen må fastlegges i to trinn. Først skal det bevises at det foreligger forstyrrelser eller ineffektiv drift som følge av byggherrens forhold. Dette omfatter å føre bevis for at det har inntrådt forhold under arbeidet som er byggherrens risiko, hvilke arbeidsoperasjoner disse har påvirket, i hvilke perioder det har skjedd og hvilke konsekvenser i form av redusert produktivitet som dette har medført for entreprenøren. Når det er ført sannsynlighetsbevis for konsekvensene, må det deretter sannsynliggjøres en årsakssammenheng mellom disse og entreprenørens merutgifter.»
Som Høyesterett påpeker i avsnitt 69, gjaldt uenigheten særlig det andre trinnet, det vil si sannsynliggjøringen av hvilke merutgifter byggherreforholdene hadde medført. Byggherren anførte at entreprenøren normalt må bevise hvilke merutgifter det enkelte byggherreforhold har ledet til, mens entreprenøren innvendte at det ikke var mulig å føre bevis på et så konkret nivå.
Høyesterett tok utgangspunkt i de alminnelige reglene for bevis, og uttalte i forlengelsen av det i avsnitt 74:
«Det er entreprenøren som må sannsynliggjøre at vilkåret om årsakssammenheng er oppfylt. Men dersom entreprenøren har lagt frem vektige bevis, vil bevisføringsbyrden skifte over til byggherren, og den kan veksle frem og tilbake mellom partene avhengig av hvor mange og hvor sterke bevis som til enhver tid er ført.»
I avsnitt 77 påpeker Høyesterett at utgangspunktet er at det entreprenøren skal ha kompensert, er de merutgifter som ikke ville påløpt dersom byggherrens forhold tenkes borte. Samtidig påpeker Høyesterett at det kan være vanskelig for entreprenøren å bevise hvilke kostnader entreprenøren ville hatt uten byggherreforholdet, før Høyesterett i avsnitt 78 uttaler:
«Det er ikke noe godt alternativ til dette å basere utmålingen på differansen mellom faktiske kostnader og entreprenørens kalkulerte utgifter. Blant annet tar en slik fremgangsmåte hverken høyde for entreprenørens egne feil eller ineffektivitet, eller for mulige svakheter ved hans kalkyle.»
Deretter uttaler Høyesterett i avsnitt 79 - 80:
«Jeg antar videre at generelle «erfaringstall» for produktivitetstap – for eksempel slike som Hab Construction har anvendt for sin beregning – vanligvis ikke vil gi noe særlig dekkende uttrykk for entreprenørens faktiske merutgifter. Dette må i tilfelle forutsette at det kan dokumenteres at tallene er representative for karakteren og innholdet av det entrepriseoppdraget som saken gjelder
Det kan imidlertid ikke utelukkes at bevisførsel basert på generelle erfaringstall, eller andre generelle metoder, ut fra omstendighetene kan være tjenlige som bevis, kanskje særlig som supplement til konkrete bevis som direkte gjelder prosjektet.»
Konklusjonen kommer i avsnitt 82 og 83, hvor Høyesterett uttaler:
«På bakgrunn av det jeg nå har sagt, er mitt syn at entreprenøren som utgangspunkt ikke kan basere bevisførselen alene på generelle og overordnede tilnærminger. Kravet må underbygges kvalitativt og kvantitativt etter de linjer jeg har redegjort for. At dette ikke nødvendigvis er mulig å gjøre fullt ut, betyr med andre ord ikke at det helt kan unnlates
Utgangspunktet må altså være at skadelidte – entreprenøren – skal påvise konkret hvilke arbeidsoperasjoner som ble påvirket av byggherreforholdene og beregne de merkostnader dette har medført.»
Dette avdempes imidlertid noe av avsnitt 86 – 87, hvor Høyesterett uttaler:
«Men etter mitt syn kan det ikke generelt kreves at de eksakte økonomiske konsekvensene av hvert enkelt byggherreforhold må påvises. Kravene til bevis må ta høyde for at det kan være vanskelig eller umulig å knytte alle merutgiftene til enkelte byggherreforhold. Beviskravene kan ikke settes så høyt at det i praksis blir umulig eller urimelig tyngende for entreprenøren å føre bevis for plunder og heft. Ved plunder og heft står dessuten, som jeg har vært inne på, ofte den samlede effekten av byggherreforholdene på entreprenørens produktivitet i forgrunnen
Den endelige utmålingen av tilleggsvederlaget vil følgelig i noen grad måtte bygge på et skjønn. Når bevisførselen knyttes opp til de to trinnene i årsakssammenhengen som jeg har redegjort for, vil imidlertid rommet for skjønn bli snevret inn. Utmålingen av tilleggsvederlaget kan da i større grad forankres i det faktum som finnes bevist.»
Utgangspunktet vil altså være at entreprenøren først, etter å ha sannsynliggjort selve byggherreforholdet, må påvise konkret hvilke arbeidsoperasjoner byggherreforholdet har påvirket. Deretter må entreprenøren sannsynliggjøre hvilke merutgifter dette har medført. Her åpner Høyesterett for at utmålingen «i noen grad» må bygges på et skjønn, men dette skjønnet må knyttes opp til hvilke påvirkninger på arbeidsoperasjoner som er bevist, og kan ikke alene baseres på «generelle og overordnede tilnærminger».
Med dette utgangspunktet vurderte Høyesterett lagmannsretten utmåling av plunder og heft-kravet, se avsnitt 97 – 98. Lagmannsrettens vurdering var som følger:
«Lagmannsretten har i den skjønnsmessige vurderingen lagt vekt på at det dreier seg om mange ulike byggherreforhold, hvorav noen sannsynligvis har hatt begrenset betydning for HABs produktivitet i omfang og/eller tid, mens andre har hatt større betydning og/eller har vært gjennomgående i hele anleggstiden. Etter en samlet vurdering finner lagmannsretten at kompensasjonen til HAB for effektivitetstap (plunder og heft), forsvarlig kan fastsettes til kr 5.000.000.»
Høyesteretts vurdering fremkommer av avsnitt 98:
«Jeg bemerker at denne skjønnsmessige fastsettelsen tilsynelatende er frikoblet fra de rettslige utgangspunktene som er formulert tidligere i dommen. Fastsettelsen av vederlagsbeløpet er uten forankring i de rettslige krav som lagmannsretten selv oppstiller for å fastslå årsakssammenheng.»
Lagmannsrettens dom ble derfor opphevet, og saken ble sendt tilbake til Eidsivating lagmannsrett for ny behandling. I den nye dommen, LE-2019-107863, kom lagmannsretten til at entreprenøren ikke for noen av de anførte byggherreforholdene hadde ført tilstrekkelig bevis, slik at kravet om tilleggsvederlag for plunder og heft ikke førte frem. I vurderingen av entreprenørens krav for effektivitetstap, understreket Eidsivating særlig at det, selv om Høyesteretts avgjørelse åpnet for et visst bruk av skjønn, her ikke var mulig å overprøve skjønnsutøvelsen:
«I praksis er det umulig å anslå et effektivitetstap ved plunder og heft uten bruk av skjønn. Det sentrale i Høyesteretts dom er imidlertid etter lagmannsrettens syn at rommet for skjønn skal snevres inn, ved at det stilles strengere krav til bevisene som underbygger skjønnsutøvelsen. Etter lagmannsrettens syn er det uklart hvilke kriterier som ligger til grunn for fastsettelsen av ineffektivitetsfaktoren. Det er også vanskelig å se hvilken sammenheng det er mellom de bevis som er ført for hvilke byggherreforhold som har påvirket entreprenørens produksjon og valget av ineffektivitetsfaktor.
Lagmannsretten er innforstått med at Høyesterett ikke prinsipielt utelukker at også overordnede og generelle tilnærminger kan ha plass som bevis, jf. avsnitt 82. Men som det også fremgår i slutten av avsnittet, kan det ikke helt unnlates å føre bevis hvilke (konkrete) merutgifter det enkelte byggherreforhold har ledet til, selv om det ikke er mulig gjennomføre fullt ut. Når det, som her, ikke er mulig å overprøve skjønnsutøvelsen, kan et krav på tilleggsvederlag for «plunder og heft» ikke føre frem.»
Etter HAB-dommen er det avsagt flere andre dommer i lagmannsrettene hvor plunder- og heftkrav vurderes mot retningslinjene fra HAB-dommen. Flere av disse har ledet til at entreprenørens krav ikke anses tilstrekkelig godt sannsynliggjort. Et eksempel er LE-2019-150626, som også gjaldt en veientreprise, hvor entreprenøren opprinnelig hadde fremsatt et plunder- og heft-krav på 180 MNOK. Eidsivating knyttet i denne saken enkelte bemerkninger til den foreliggende «praksis» knyttet til slike krav:
«Lagmannsretten oppfatter at de krav Høyesterett i HAB-dommen stiller til bevis for plunder og heft-krav ikke avviker fra alminnelige beviskrav i sivile saker, se HAB-dommens avsnitt 72 flg. Lagmannsretten har imidlertid – fra tidligere underrettspraksis – inntrykk av at det i større grad enn det som følger av HAB-dommen, har vært tilstrekkelig å vise til erfaringstall og skjønnsmessige vurderinger som grunnlag for et plunder og heft-krav, og også ellers til mindre grad av bevisføring og konkretisering av konsekvensene og årsakssammenheng. Dersom entreprenører hadde anvendt beviskravene i samsvar med alminnelige bevisbyrderegler i sivile saker også før Høyesteretts dom i HAB-saken, ville antakelig større ressurser blitt satt inn på å sikre bevis underveis i kontraktsarbeidet. At entreprenører eventuelt ikke har vært tilstrekkelig oppmerksomme på disse beviskravene, kan imidlertid ikke medføre at domstolen nå lemper på de beviskrav som gjelder i sivile saker under behandlingen av saker som har sitt opphav i forhold som er inntruffet før HAB-dommen.»
Eidsivating kom i denne saken til at beviskravene ikke var oppfylt, slik at kravet ikke førte frem.
Det foreligger imidlertid også eksempler på at lagmannsrettene har gitt entreprenøren medhold i plunder- og heft-krav, vurdert etter de såkalte HAB-kriteriene. Et eksempel er LB-2019-192253, som gjaldt sluttoppgjørstvist etter en elektroentreprise. Saken gjaldt tvist om tilleggsvederlag for forsering, men det følger av HAB-dommen at disse skal vurderes med utgangspunkt i de samme beviskrav som plunder og heft, se dommens avsnitt 108 – 109.
I LB-2019-192253 hadde byggherren, etter lagmannsrettens oppfatning, avslått berettigede krav om fristforlengelse, med den konsekvens at entreprenøren hadde rett til å forsere for byggherrens regning. Partene var imidlertid også uenige om hvorvidt entreprenørens krav om tilleggsvederlag for forsering var tilstrekkelig sannsynliggjort, i lys av HAB-dommen. Entreprenøren baserte sin bevisførsel i utstrakt grad på månedsrapporter som hadde blitt inngitt løpende, som beskrev problemene entreprenøren opplevde underveis i prosjektet. Byggherren svarte på sin side, slik lagmannsretten oppfattet det, med svært generell argumentasjon:
«Lagmannsretten finn grunn til å peika på at byggherren også i lagmannsretten har fokusert på argumentasjon av svært generell karakter, som at [entreprenøren] hadde mange moglege «angrepspunkt» på byggjeplassen, og selskapet på generelt grunnlag hadde plikt til å tilpassa seg dei andre entreprenørane.»
Nivået på byggherrens argumentasjon ble særskilt understreket i lagmannsrettens videre bevisvurdering:
«Lagmannsretten meiner at månadsrapportane må reknast som ei tilstrekkeleg sannsynleggjering, all den tid [byggherren] ikkje har konkretisert på kva måte den meiner det er feil ved skildringa i månadsrapportane. Lagmannsretten viser til at krava til bevis og sannsynleggjering må tilpassast den konkrete entrepriseavtalen og i kva grad ein part har gjort bruk av det handlingsrommet parten sjølv har for å underbyggja eigen argumentasjon. I ein situasjon der argumentasjonen til byggherren […] blir halden på eit svært generelt plan, kan det ikkje krevjast at entreprenøren […] set fram meir omfattande bevisføring enn det selskapet har gjort i denne tvisten.»
Lagmannsretten viste deretter til at Høyesterett i HAB-dommen hadde sagt at bevisbyrden kunne skifte dersom entreprenøren fremla «vektige bevis», og la til grunn at månedsrapportene utgjorde slike vektige bevis. Bevisbyrden hadde dermed skiftet over til byggherren, og når byggherren kun svarte med generell og overordnet argumentasjon, ble denne bevisbyrden ikke ansett oppfylt. Entreprenøren fikk dermed medhold i sitt krav om tilleggsvederlag for forsering.
Et annet eksempel er LB-2021-42691, som gjaldt tvist mellom en totalentreprenør og en elektroentreprenør engasjert som dennes totalunderentreprenør i et prosjekt som gjaldt nybygg og rehabilitering av en skole. Totalunderentreprenøren hadde i saken fremmet en rekke krav om tilleggsvederlag for både forsering og plunder og heft. Også i denne saken baserte totalunderentreprenøren i utstrakt grad sin bevisførsel på tidsnære bevis som månedsrapporter som beskrev de konkrete utfordringene totalunderentreprenøren opplevde. Med utgangspunkt i dette hadde totalunderentreprenøren også periodisert kravet, slik at lagmannsretten ikke tok stilling til et stort, samlet krav, men krav i ulike perioder på 4 – 8 uker.
Også i denne saken kom lagmannsretten til at kravet var tilstrekkelig underbygget etter kriteriene i HAB-dommen:
«Etter lagmannsrettens syn er det solid underbygget i tidsnære skriftlige bevis at det i løpet av høsten 2019, herunder også i perioden kravet gjelder, inntrådte forhold som [totalentreprenøren] hadde risikoen for etter kontrakten, og som hadde avledede konsekvenser i form av forstyrrelser og nedsatt produktivitet på [totalunderentreprenørens] øvrige arbeid etter kontrakten.
[…]
Som nevnt, mener lagmannsretten at disse forholdene er solid underbygget gjennom ulike tidsnære skriftlige bevis. Sentralt i denne sammenheng er de forseringsrapportene som er utarbeidet av [totalunderentreprenøren] fortløpende i prosjektgjennomføringen.»
Som det fremgår ble det også i denne saken lagt særskilt vekt på den løpende rapporteringen, som illustrerer betydningen tidsnære bevis har i slike spørsmål. Det fremgår også av premissene at byggherren også her hadde holdt sine innsigelser på et generelt og overordnet plan:
«De vitner [totalentreprenøren] førte, imøtegikk i liten grad de beskrivelsene som er gitt i forseringsrapporter og i vitneforklaringene fra [totalunderentreprenørens] side. Innvendingene til [totalentreprenøren] er holdt på et mer generelt plan, og lagmannsretten behandler dem nedenfor.»
Begge de to sistnevnte dommene er dermed godt egnet til å illustrere prinsippet om skiftende bevisbyrde Høyesterett pekte på i HAB-dommen – jo mer konkrete entreprenørens bevis er, jo mer konkrete må også byggherrens innsigelser til disse være.
I LG-2021-147050 (Eiganestunnelen), som gjaldt sluttoppgjøret etter entreprisen for Eiganestunnelen i Ryfast-prosjektet, hadde entreprenøren fremsatt betydelige krav om forseringsvederlag og plunder og heft som følge av to forskjellige byggherreforhold: For det første at byggherren ikke hadde inntatt en prisbærende post for ivaretagelse av rystelseskrav ved sprengning, for det andre at grunnforholdene avvek markert fra det entreprenøren hadde grunn til å regne med. Samlet krevde entreprenøren over 42,5 MNOK i forseringsvederlag, og over 61 MNOK i plunder og heft. Lagmannsretten gav entreprenøren fullt ut medhold i disse kravene.
Forseringskravet bestod av to elementer: For det første kostnadene til to ekstra tunneldrivepakker som ble satt på for å hente inn forsinkelser (fratrukket den oppnådde forseringen), for det andre øvrige ikke-tidsavhengige forseringskostnader. Førstnevnte var dokumentert gjennom konkrete kostnader til drivepakkene, mens sistnevnte hadde blitt løpende rapportert og dokumentert til byggherren. Lagmannsretten anså dette som tilfredsstillende dokumentert.
Kravet om kompensasjon for plunder og heft var delt i to ca. like store deler, en del for drivefasen, og en del for kompletteringsfasen.
For drivefasen var kravet beregnet med utgangspunkt i en skjønnsmessig vurdering av ineffektivitetsgrad, da de økonomiske konsekvensene ikke lot seg dokumentere «nedenfra og opp». Lagmannsretten var enig i at dette var tilstrekkelig dokumentert, og viste til at entreprenøren så langt som praktisk mulig hadde sannsynliggjort hvilke arbeidsoperasjoner byggherreforholdene hadde påvirket, i hvilke perioder dette hadde skjedd, og hvilke produktivitetskonsekvenser det hadde hatt for entreprenøren.
For kompletteringsfasen bestod kravet av ca. kr 6,7 MNOK i direkte identifiserbare kostnader, fordelt på tre ulike kategorier, som var dokumentert gjennom løpende loggføring av hvilke arbeidsoperasjoner som var påvirket, når dette hadde skjedd, og hvilke konsekvenser dette hadde hatt. Dette ble ansett som tilstrekkelig dokumentert. I tillegg krevde entreprenøren ca. 24,8 MNOK som kompensasjon for redusert effektivitet som følge av at arbeidene ble mer oppstykket enn forutsatt. Dette var basert på en sakkyndig vurdering, hvor den sakkyndige hadde beregnet forsinkelsen dette hadde medført, for så å gange dette opp med relevante timepriser. Også dette ble av lagmannsretten vurdert som tilstrekkelig dokumentert.
Rigg og drift
NS 8405 og NS 8407 innehar også egne preklusive varslingsregler for krav om tilleggsvederlag for økte kostnader til rigg og drift, se NS 8405 pkt. 25.3 annet ledd a) og NS 8407 pkt. 34.1.3 første og tredje ledd. Rigg- og driftsytelser prises ofte som rundsum i et eget kapittel i kontrakten, som innebærer at prisen i utgangspunktet ligger fast, uavhengig av hvor mye arbeid som utføres eller hvor lang tid det tar. Det er imidlertid på det rene at entreprenøren vil kunne kreve tilleggsvederlag også for slike ytelser dersom han påføres merkostnader som følge av byggherreforhold – men det må da altså varsles særskilt.
Ettersom det som regel ikke er avtalt enhetspriser for riggytelser, er utgangspunktet etter standardkontraktene at vederlagsjusteringen skal ta utgangspunkt i entreprenørens dokumenterte, faktiske merutgifter til rigg og drift. Dette vil i praksis bero på en konkret bevisvurdering.
Det er imidlertid ikke uvanlig, særlig i større prosjekter, at det avtales at vederlagsjustering skal gjøres opp basert på såkalte riggformler. Dette gjennomføres som regel med to separate formler: En som er ment å kompensere for økninger i arbeidsvolum, og en som er ment å kompensere for forlenget byggetid.
Denne typen formler er i utgangspunktet ment å forenkle beregningen av vederlagsjusteringen for riggytelsene. Praksis viser imidlertid at det også oppstår uenigheter rundt fortolkningen av slike formelbestemmelser.
Et eksempel er LB-2009-189816, som gjaldt fortolkningen av en volumriggformel i sluttoppgjøret etter oppføring av en motorveibro (NS 3430). Kontrakten inneholdt følgende riggformel:
«Viser sluttoppgjøret, inklusiv tilleggsnotaer for utført arbeid basert på kontraktens prisgrunnlag, en økning på mer enn 10% av kontraktssummen, reguleres kontrakten som følge av økte driftskostnader. Post for riggkostnad (generalomkostninger) tillegges i så fall 7% av utført arbeid over 10% av kontraktssummen.»
Partene var uenige om hvilke arbeid som skulle tas med i beregningsgrunnlaget etter denne bestemmelsen. Konkret var partene uenige om
- Tilleggsarbeid utført på regning
- Tilleggsarbeid utført basert på pristilbud fra entreprenøren
- Notaer for lønns- og prisstigning
- Merkostnader som følge av gjennomføring av en ny arbeidsrettslig konvensjon (ILO-konvensjon nr. 94).
Borgarting kom i denne saken til at ingen av disse postene skulle inngå i beregningsgrunnlaget.
Lagmannsretten innledet drøftelsen med overordnede bemerkninger om formålet bak bestemmelsen, og uttalte i den forbindelse bl.a.:
«Begrunnelsen for å tillate riggregulering, er knyttet til volumet. Lagmannsretten finner det derfor klart at reguleringen for rigg og drift i C31.1 fjerde avsnitt må bygge på den endelige avregningen av mengdene som ble utført etter kontrakten. I tillegg gir bestemmelsen Skanska rett til å ta med tilleggsarbeider basert på kontraktens prisgrunnlag.»
I den konkrete vurderingen viste lagmannsretten til at kontraktens spesielle bestemmelser om regningsarbeid fastslo at kostnader «til arbeid for stedlig administrasjon […] og alle andre riggkostnader» skulle være inkludert i timeprisen. Lagmannsretten la med grunnlag i dette til grunn at entreprenøren for regningsarbeidene allerede hadde fått betalt for merkostnader, slik at dette ikke skulle inngå i beregningsgrunnlaget.
For tilleggsarbeidene utført basert på pristilbud fra entreprenøren, viste lagmannsretten til at konkrete pristilbud ikke var «basert på kontraktens prisgrunnlag», og viste også til at det i selve endringsskjemaet også var krysset av for at arbeidene ikke skulle inngå i beregningsgrunnlaget.
Når det gjaldt notaene for lønns- og prisstigning, la lagmannsretten til grunn at heller ikke dette var «utført arbeid basert på kontraktens prisgrunnlag», og understreket også at dette heller ikke gav uttrykk for økt arbeidsomfang i forhold til den inngåtte kontrakten. Vurderingen av merkostnadene til gjennomføringen av ILO-konvensjonen ble gjennomført på tilsvarende måte.
Et eksempel på uenigheter rundt forståelsen av tidsriggformler er LA-2017-194079, som gjaldt sluttoppgjøret etter en veientreprise (NS 3430). Denne kontrakten inneholdt en tidsriggformel, som lød som følger:
«Entreprenørens merutgifter på grunn av byggherrens forhold etter 17.4, kompenseres etter følgende regel:
V= 0, 15 x K x (t2-t1-6)/t1
V= vederlagets størrelse
K = Kontraktssum
t, = opprinnelig byggetid (i hverdager)
t2 = avtalt ny byggetid (i hverdager)
Entreprenørens risiko for forlengelse av byggetid utgjør 6 hverdager.
Regulering for økt byggetid gjelder bare utførelse av kontraktens hovedarbeider. For arbeider som krever mindre enn gjennomsnittlig rigg og administrasjon på den forlengede del av prosjektet, avtales forholdsvis kompensasjon.»
I denne saken hadde anlegget blitt overlevert rettidig (etter akseptert fristforlengelse). Entreprenøren hadde imidlertid planlagt med å ferdigstille anlegget langt tidligere enn dette – ca. 1 ½ år tidligere – men mente å ha blitt forsinket av byggherren, slik at anlegget likevel ikke kunne leveres før avtalt ferdigstillelsesfrist. Entreprenøren krevde derfor oppgjør etter riggformelen for denne forsinkelsen. Entreprenøren krevde videre oppgjør etter formelen for en lengre tidsperiode etter at anlegget ble overlevert, noe entreprenøren begrunnet med at byggherren egentlig hadde forsinket prosjektet enda mer, men at entreprenøren hadde valgt å forsere inn betydelige deler av disse forsinkelsene. Byggherren var uenig i dette, og mente at formelen kun kunne brukes på forsinkelser etter opprinnelig sluttfrist.
Lagmannsretten la til grunn at formelen måtte kunne brukes også før opprinnelig sluttfrist, slik at entreprenøren hadde krav på oppgjør etter formelen for perioden fra entreprenøren hadde planlagt å ferdigstille, og frem til faktisk overlevering – det vil si over en periode på ca. halvannet år. Lagmannsretten bemerket at bestemmelsen var uklart formulert, noe som måtte gå ut over byggherren, men forankret også resultatet i bestemmelsens formål:
«Lagmannsretten legger til grunn at det for anvendelsen av formelen er tilstrekkelig at entreprenøren har rett til fristforlengelse i forhold til de kontraktsfestede fristene, det kreves ikke at han faktisk har benyttet seg av retten. Dersom entreprenøren isteden velger å benytte «slakken» til å ferdigstille innen kontraktens ferdigstillelsesdato, må han likevel kunne kreve dekket merutgiftene som følge av at han ikke kunne ferdigstille etter det ferdigstillelsestidspunktet som ville ha vært om man tenker byggherreforholdene borte.»
Entreprenøren fikk imidlertid ikke medhold i at formelen også kunne brukes etter faktisk overlevering, når entreprenøren hadde forsert inn forsinkelser. Lagmannsretten uttalte om dette:
«Dersom utgifter til forsering kreves dekket gjennom formelen innebærer det at byggherren fratas sin rett til å bli varslet om forsering før den iverksettes, og til at preklusjonsregelen uthules. Å kreve dekning for utgifter til forsering gjennom å beregne en teoretisk byggetid er åpenbart i strid med kontrakten.»
Lønns- og prisstigning
Lønns- og prisstigning er i utgangspunktet en del av kontraktens normale vederlagsmekanisme. Utgangspunktet etter standardkontraktene er at entreprenøren, dersom ikke annet er avtalt, har rett til indeksregulering av kontraktssummen, se NS 8405 pkt. 27.1, NS 8406 pkt. 23.1 og NS 8407 pkt. 26.2. Regulering skjer da i utgangspunktet etter bestemmelsene i NS 3405.
Det er imidlertid ikke uvanlig at det avtales at kontraktssummen ikke skal indeksreguleres. I så fall vil entreprenøren i utgangspunktet ikke ha krav på kompensasjon for lønns- og prisstigning i kontraktsperioden. Dette stiller seg imidlertid annerledes dersom entreprenøren forsinkes som følge av byggherreforhold. Dette var eksempelvis tilfellet i LB-2021-42691, hvor en totalunderentreprenør ble forsinket som følge av forhold totalentreprenøren svarte for. Lagmannsretten gav totalunderentreprenøren i sitt krav om kompensasjon for lønns- og prisstigning, og uttalte om dette:
«Den naturlige forståelsen av punkt 1.3 er at den sikter til pris- og lønnsendringer der prosjektgjennomføringen blir i henhold til kontraktens forutsetninger om fremdrift. I slike tilfeller må totalunderentreprenøren bære den fulle risikoen for eventuelle pris- og lønnsendringer. Bestemmelsen kan ikke forstås slik at den utelukker vederlagsjustering for lønns- og prisstigning der kontrakts- og produksjonsperioden blir vesentlig forskjøvet sammenlignet med kontraktens fremdriftsforutsetninger, og dette skyldes forsinkelser eller svikt på totalentreprenørens side. Det følger av NS 8417 punkt 34.1.2 at totalunderentreprenøren kan kreve tilleggsvederlag der han påføres merkostnader som følge av forsinkelse eller svikt ved totalentreprenørens ytelser. Slik lagmannsretten ser det, må det være adgang til å kreve tilleggsvederlag for merkostnader i form av lønns- og prisstigning som er en følge av forskjøvet kontrakts- og produksjonsperiode, også i en fastpriskontrakt. Forutsetningen må naturligvis også her være at de forsinkelsene og fremdriftshindringene som totalentreprenøren har risikoen for, ligger utenfor den tålegrensen som følger av totalunderentreprenørens samordningsplikt.»
Et slikt krav vil imidlertid være et ordinært krav om tilleggsvederlag, som innebærer at det må tas utgangspunkt i de faktiske merkostnadene som er påløpt som følge av lønns- og prisstigning. I denne saken var det opplyst at totalunderentreprenøren hadde kjøpt inn ca. halvparten av materialene for avtalt fast pris uten prisstigning. I utmålingen av kravet ble det derfor gjort fradrag for halvparten.
Krav om indeksregulering som følge av forsinkelser forutsetter videre at forsinkelsen skyldes byggherreforhold og ikke force majeure. I LE-2017-113189, hvor det var avtalt at kontraktssummen skulle indeksreguleres, hadde arbeidene dels blitt forsinket som følge av byggherreforhold, dels som følge av force majeure. For forsinkelsene som skyldtes byggherreforhold ble entreprenøren gitt rett til ytterligere indeksregulering, mens forsinkelsene som skyldtes force majeure ikke ga grunnlag for indeksregulering.
Dersom det er avtalt indeksregulering, vil uenighet om LPS ofte være en såkalt avledet uenighet, hvor partenes uenigheter om LPS skyldes uenigheter om berettigelsen eller utmålingen av de underliggende kravene. Det oppstår imidlertid også uenigheter om selve LPS-kravet. En vanlig form for uenighet er hvilke krav som skal inngå i LPS-beregningen, og uenigheten gjelder da ofte hvorvidt prisstigning allerede er kompensert gjennom betalingen for det aktuelle arbeidet eller ikke. Et eksempel på dette er LH-2010-34554, som gjaldt tilleggskrav i en entreprise om vinterdrift av veistrekninger (NS 3430). I denne saken krevde entreprenøren tilleggsvederlag for økt mengde strøsand, som følge av at byggherren i konkurransegrunnlaget hadde oppgitt uriktig mengder i angivelsen av det historiske forbruket av strøsand. For dette fikk entreprenøren utmålt erstatning for de faktiske merkostnadene dette hadde medført. Entreprenøren hadde imidlertid også krevd prisregulering av dette tilleggsvederlaget, og retten måtte dermed også ta stilling om entreprenøren hadde krav på dette.
I kontrakten var det inntatt en formel for beregning av LPS, som bl.a. inneholdt følgende regulering:
«I verdien for A inkluderes også tilleggsnotaer for utført arbeid basert på kontraktens prisgrunnlag. Eventuell kontraktsmessig justering av riggkostnader (generalomkostninger) på grunn av masseendring tas ikke med i verdi for A. Eventuell regulering ifølge pkt. 21.1 tas med i verdi for A.»
Spørsmålet var om erstatningskravet for merkostnader som følge av økt strøsand var omfattet av denne formuleringen. Lagmannsretten vurderte dette slik:
«I dette tilfellet foreligger det en regulering i følge pkt. 21.1. Lagmannsretten finner imidlertid at punkt 23.1.5. må forstås slik at det er ved endring av mengder eller en generell vederlagsjustering som ikke er knyttet til faktiske påløpte kostnader, at regulering for prisstigning skal skje. Det følger av punk 23.1 at regulering skal skje som følge av endringer i lønninger, priser, sosiale utgifter mv. Når det som her utmåles erstatning for faktiske påløpte merkostnader over kontraktsperioden, ligger det allerede i dette at prisstigning er hensyntatt. Når erstatningen ikke er knyttet til en tidligere beregnet kontraktssum, er det ingen endringer å korrigere for. Et ytterligere tillegg for prisstigning her, vil i realiteten innebære at prisstigning hensyntas to ganger. Dette er åpenbart ikke tilsiktet. Det kan etter lagmannsrettens syn ikke utledes en rett til regulering for prisstigning i et slikt tilfelle. Ordlyden i punkt 23.1.5 må på dette punkt tolkes innskrenkende og i overensstemmelse med den innledende bestemmelsen i punkt 23.1.»
I LH-2020-131143 krevde entreprenøren at tilkjent vederlag for forlenget byggetid skulle medtas i LPS-formelen. Byggherren bestred dette, og begrunnet dette med at forlengelse av byggetiden ikke kunne anses som «utført arbeid basert på kontraktens prisgrunnlag», som var kontraktens definisjon av hvilke krav som kunne inntas i LPS-formelen. Om dette spørsmålet uttalte lagmannsretten:
«Språklig sett er det ikke naturlig å anse et vederlag for forlenget byggetid som vederlag for «utført arbeid». Men i og med at tilleggsarbeid ofte kan ha en tidskonsekvens er dette, etter rettens syn, likevel ikke avgjørende. Retten viser her til at presiseringen i pkt. 8 om hva som ikke skal inkluderes i A, tyder på at den begrensningen som eventuelt ligger i «utført arbeid» ikke er spesielt streng. Også formålet med regelen om rett til indeksregulering trekker, etter lagmannsrettens syn, i retning av at vederlag for forlenget byggetid ikke nødvendigvis faller utenfor det som omfattes av A.
Den reelle begrensningen ligger i vilkåret om at tilleggskravet må være «basert på kontraktens priser». Også dette er i realiteten et utslag av formålet med reglene. Det er bare når utregningen av vederlagskravet for forlenget byggetid er fastsatt ut fra prisnivået på tilbudsstadiet, at det økonomisk sett er nødvendig å justere for effekten av lønns- og prisstigning for at entreprenøren skal få dekket sine reelle merutgifter»
Lagmannsretten holdt dermed langt på vei tolkningsspørsmålet åpent, men landet i den konkrete vurderingen på at forlenget byggetid ikke kunne medtas. Dette ble begrunnet med at dette vederlaget var utmålt med et utstrakt innslag av skjønn, som etter lagmannsrettens syn også innebar at entreprenøren allerede hadde fått kompensert prisstigning for disse kostnadene.
Øvrige kostnadsøkninger
Som nevnt innledningsvis, forutsetter entreprenørens krav om tilleggsvederlag i utgangspunktet at det foreligger et byggherreforhold som kan gi grunnlag for et krav – enten en endring, svikt i byggherrens medvirkning, eller en annen hindring for entreprenørens oppfyllelse som byggherren bærer risikoen for.
Det eksisterer likevel noen unntak fra denne klare hovedregelen.
Et av disse unntakene er nedfelt i standardkontraktene, og gjelder offentlige avgifter. Alle standardkontraktene fastslår at dersom offentlige gebyrer og avgifter som entreprenøren etter kontrakten skal betale endres etter tilbudsinngivelse, kan dette påberopes som endring, se NS 8405 pkt. 27.3, NS 8406 pkt. 23.1 siste ledd, og NS 8407 pkt. 26.3.
Det er en forutsetning etter bestemmelsen at det er snakk om en avgift entreprenøren «etter kontrakten skal betale». Etter en viss divergens i underrettspraksis, foreligger det nå en Høyesterettsdom som tar stilling til spørsmålet.
Den første lagmannsrettsavgjørelsen som tok stilling til spørsmålet var LG-2021-57871. I denne saken var spørsmålet om entreprenøren i en veientreprise kunne kreve tilleggsvederlag som følge av flypassasjeravgiften, som ble innført etter at kontrakten var inngått. For entreprenøren innebar dette økte kostnader i forbindelse med transport av arbeidstakerne. Entreprenøren krevde derfor dette dekket av byggherren, noe byggherren bestred at det var adgang til.
Lagmannsretten tok utgangspunkt i at det etter kontraktsbestemmelsen kun er økning i avgifter entreprenøren «etter kontrakten skal betale» som gir grunnlag for krav. Etter lagmannsrettens syn måtte dette bety at avgiften måtte ha en direkte tilknytning til kontraktsarbeidet, mens alminnelige avgifter som bompenger, veiavgifter etc. falt utenfor bestemmelsen. Dette ble av lagmannsretten ansett å samsvare med bestemmelsens formål, fordi:
«Entreprenører som inngir tilbud, trenger ikke ta høyde for risikoen for økte avgifter direkte knyttet til oppfylling av kontrakten, men må for øvrige avgifter falle tilbake på indeksreguleringen. Tolkingen reflekterer en rimelig risikofordeling mellom kontraktspartene, slik lagmannsretten ser det.»
Lagmannsretten anså flypassasjeravgiften som en slik alminnelig avgift, som dermed ikke gav grunnlag for tilleggsvederlag.
I LH-2020-131143, som gjaldt sluttoppgjøret etter en tunnelentreprise, hadde entreprenøren fremmet krav som følge av at det etter tilbudsinngivelse ble innført endringer i arbeidsgiveravgiften. Dette medførte at en av entreprenørens underentreprenører ble påført betydelige merkostnader i form av arbeidsgiveravgift, merkostnader entreprenøren endte opp med å betale, for deretter å kreve disse dekket av byggherren.
I Hålogaland lagmannsrett fikk entreprenøren medhold i dette kravet. Lagmannsretten tok utgangspunkt i formålsbetraktningene Gulating lagmannsrett hadde lagt til grunn i flypassasjeravgift-dommen, herunder sammenhengen med kontraktens mekanismer for indeksregulering, men la til grunn at en avgiftsendring måtte gi «relevant utslag på kontraktssummen» før den kunne sies å være kompensert gjennom indeksreguleringen. I denne saken gav arbeidsgiveravgiften et meget begrenset utslag på indeksreguleringen, som lagmannsretten altså mente ikke var relevant.
Denne avgjørelsen ble deretter anket til Høyesterett, som avsa dom i HR-2023-411-A. Denne gangen fikk entreprenøren ikke medhold i sitt krav. Høyesterett bygget i stor grad på de samme formålsbetraktningene, det vil si at adgangen til å kreve direkte dekning for avgiftsøkning måtte leses i sammenheng med de kostnadsøkninger entreprenøren fikk kompensert gjennom den ordinære adgangen til prisregulering. I motsetning til lagmannsretten, la imidlertid Høyesterett til grunn at det ikke kunne stilles noe krav til at avgiftsendring måtte gi «relevant utslag på kontraktssummen», og uttalte:
«Utgangspunktet må være at samme kostnadsendring ikke skal medføre flere justeringer av vederlaget. Det tilsier at innsatsfaktorer som etter sin art fanges opp av indeksen etter første ledd, ikke i tillegg omfattes av fjerde ledd.»
En avgiftsøkning som inngår i grunnlaget for indeksreguleringen, gir med andre ord ikke grunnlag for krav om direkte kompensasjon etter NS-kontraktenes regler om dette, selv om virkningen avgiftsøkningen har på indeksreguleringen står i misforhold til de faktiske kostnader som pådras.
Særlig om byggetidsforlengelse som følge av force majeure (covid mm)
I forbindelse med covid-pandemien, ble det reist spørsmål om entreprenører kunne ha grunnlag for å kreve merkostnader som følge av dette dekket av byggherren. Dette kom på spissen i LB-2022-39472, hvor entreprenøren fremmet følgende krav som følge av covid-pandemien:
1. Krav om forseringsvederlag som følge av at byggherren hadde avvist entreprenørens fristforlengelseskrav knyttet til pandemien
2. Krav om tilleggsvederlag for forlenget byggetid
3. Krav om tilleggsvederlag for smitteverntiltak
Lagmannsretten la til grunn at pandemien var en force majeure-situasjon som gav grunnlag for fristforlengelse. NS 8407 pkt. 33.3 fastslår eksplisitt at entreprenøren ved force majeure-forhold kun har krav på fristforlengelse og ikke tilleggsvederlag. Entreprenøren anførte her at krav om tilleggsvederlag kunne forankres i pkt. 15.2, fordi merkostnadene var en konsekvens av endrede offentlige krav. 15.2 fastslår bl.a. at entreprenøren, dersom det etter tilbudsinngivelse, kommer endringer i lover, forskrifter eller enkeltvedtak som innebærer at de avtalte krav til [arbeids]prosessen endres, kan påberope seg dette som en endring – og dermed kreve tilleggsvederlag i tillegg til fristforlengelse. Lagmannsretten kom imidlertid til at force majeure uttømmende ble regulert av pkt. 33.3, slik at 15.2 ikke gav entreprenøren grunnlag for å kreve tilleggsvederlag for forsinkelser som følge av pandemien, selv om forsinkelsen var en følge av et offentlig pålegg gitt på grunn av pandemien.
Lagmannsretten vurderte deretter om entreprenøren kunne kreve tilleggsvederlag for offentlige pålegg som førte til endringer i arbeidsprosessen. Også her ble konklusjonen at tidsmessige konsekvenser som følge av dette ikke kunne kreves dekket:
«Hva gjelder endringer i «arbeidsprosessen», som er temaet i denne saken, kan dette etter lagmannsrettens syn ikke omfatte endringer/forhold som medfører tidsmessige forsinkelser forårsaket av en force majeure begivenhet. Dersom mangel på arbeidskraft som ellers ville være på byggeplassen skyldes f.eks. krig, streik, lockout kan det ikke være avgjørende om det offentlige har kommet med myndighetstiltak eller ikke. Det samme må gjelde ved pandemier. Merkostnader som følge av forlenget byggetid på grunn av myndighetspålegg (gjennom lov, forskrift, vedtak) som karantene, stenging av skole/barnehage og annet kan totalentreprenøren etter lagmannsrettens syn ikke kreve vederlagsjustering for.»
Entreprenøren fikk dermed ikke medhold i krav om tilleggsvederlag for forsinkelsene i prosjektet.
Borgarting holdt det imidlertid åpent hvorvidt entreprenører kunne kreve dekket de konkrete merkostnadene slike myndighetspålegg medførte, her i form av smitteverntiltak:
«Spørsmålet kan imidlertid reises om merkostnader som følge av at det offentlige vedtar nye reguleringer og pålegg som går ut på å endre opprinnelige avtalte ytelser kan tenkes å bli fanget opp av pkt. 15.2 og således bli en byggherrerisiko. En tenker f.eks. da på ufravikelige krav til løpende desinfisering av byggeplasser som medfører store utgifter.»
Lagmannsretten kom imidlertid til at bestemmelsen ikke var anvendelig her, fordi det ikke var snakk om pålegg fra myndighetene, men anbefalinger. Dermed fikk entreprenøren heller ikke medhold her. Entreprenøren fikk heller ikke medhold i forseringskravet, ettersom lagmannsretten etter en konkret vurdering kom til at entreprenøren heller ikke hadde sannsynliggjort et krav på fristforlengelse.
