Utvalgte entrepriserettslige avgjørelser i januar 2022

Det avsies jevnlig dommer i norske domstoler om entrepriserettslige tvister. Enkelte saker er prinsipielle og får stor oppmerksomhet. Andre avgjør mer konkrete spørsmål, som likevel kan være av stor betydning for aktørene i bransjen som daglig møter tilsvarende problemstillinger. Vi mener derfor det er nyttig å holde seg oppdatert på utviklingen i rettspraksis, ikke bare for advokater og jurister, men også for aktørene som driver i bygg- og anleggsbransjen i det daglige.

Dette nyhetsbrevet har som hensikt å holde enhver som er interessert oppdatert på rettsutviklingen innenfor entrepriserett. Denne utgaven dekker utvalgte entrepriserettslige avgjørelser i januar 2022. Vi har valgt å ta med to saker fra lagmannsrettene, og en fra tingrettene. Lagmannsrettsavgjørelsene gjelder henholdsvis ansvar for feil ved fundamenteringsmetode, og arkitekts ansvar for prosjekteringsfeil. Tingrettsavgjørelsen gjelder risikofordeling mellom byggherre og entreprenør for koronarelaterte prosjekthindringer.

Entreprenør ansvarlig for feil ved fundamenteringsmetoden (LB-2020-66936)

Borgarting lagmannsrett avsa 27. januar 2022 dom i sak mellom Gråkjær AS og Fredrikstad Seafoods AS. Hovedspørsmålet i saken var hvem av partene som måtte bære risikoen for at bygget måtte omprosjekteres – fundamentene ville ikke tåle skjevsetningene som ville oppstå, og det måtte anlegges på en hel, stiv bunnplate - noe som førte til store merkostnader og forsinkelser.

Saken gjaldt byggingen av Norges første landbaserte oppdrettsanlegg for laks, på Øra i Fredrikstad. Fredrikstad Seafoods AS var byggherre, og hadde engasjert det danske firmaet Gråkjær A/S som totalentreprenør.

Den danske entreprenøren Gråkjær AS ble dømt til å betale Fredrikstad Seafoods AS 60,9 MNOK i tvistesaken knyttet til oppføringen av sistnevntes oppdrettsanlegg på Øra. CMS Kluge representerte Fredrikstad Seafoods AS i saken.

Byggearbeidene ble startet rundt årsskiftet 2016/2017, men ble raskt stanset når det i februar 2017 ble avdekket riss og sprekker i betongkonstruksjonene som da var bygget. Det viste seg raskt at byggets fundamenter – basert på enkeltstående stripe- og punktfundamenter - var prosjektert på en slik måte at det ikke ville tåle de skjevsetningene som ville oppstå. For å kunne tåle dette måtte anlegget i stedet anlegges på en hel, stiv bunnplate. Dermed måtte fundamentene omprosjekteres, og de allerede etablerte betongkonstruksjonene rives.

Partene var uenige om hvem som var ansvarlig for dette forholdet. Det var enighet om at Gråkjær hadde ansvaret for å prosjektere fundamentene. Gråkjær hevdet likevel at skadene hadde oppstått som følge av forhold byggherre svarer for. Gråkjær viste i den forbindelse til at Gråkjær hadde et tilsvarende anlegg under oppføring i Danmark for et søsterselskap av Fredrikstad Seafoods, og hevdet bl.a. at Gråkjær hadde basert seg på å benytte de samme fundamentene på Øra som i Danmark. Fredrikstad Seafoods påpekte at det andre prosjektet var bygget på sandgrunn i Danmark, mens prosjektet på Øra skulle oppføres på KC-forsterket leirgrunn hvor det var forventet setninger – et forhold Gråkjær var kjent med. Fredrikstad Seafoods anførte derfor at Gråkjær som totalentreprenør var forpliktet til å tilpasse fundamentene til de stedlige grunnforholdene, og ikke uten videre kunne basere seg på å bruke fundamenter fra en annen byggegrunn.

Konflikten tilspisset seg sommeren 2018, hvor Gråkjær først fremmet krav om betydelig tilleggsbetaling for omprosjektering av fundamentene, og deretter fremmet krav om sikkerhet for dette forholdet. Da Fredrikstad Seafoods unnlot å etterkomme kravet, med henvisning til at forholdet var Gråkjærs egen risiko, stanset Gråkjær arbeidene. Fredrikstad Seafoods hevet deretter kontrakten. Deretter fortsatte saken som rettslig tvist, hvor partene fremmet betydelige krav mot hverandre: Gråkjær fremmet tilleggskrav i størrelsesorden 37 MNOK, både som følge av endret fundamentering og hevingen. Fredrikstad Seafoods fremmet på sin side krav om erstatning for påførte kostnader, både som følge av endringen av fundamenteringen og hevingen, totalt ca. 125 MNOK.

Saken var først til behandling i Fredrikstad tingrett, der Gråkjær fikk medhold. Den ble deretter anket til Borgarting lagmannsrett. Lagmannsretten ga Fredrikstad Seafoods medhold i de to sentrale spørsmålene i saken. Lagmannsretten konstaterte at det var Gråkjærs ansvar som totalentreprenør å levere en lovlig og egnet fundamentering, tilpasset de stedlige grunnforholdene – i tråd med Fredrikstad Seafoods anførsler. Fredrikstad Seafoods ble dermed frifunnet for Gråkjærs krav om tillegg, og ble også tilkjent erstatning for kostnader Fredrikstad Seafoods var påført som følge av fundamenteringsendringen – inkludert tap forårsaket av forsinkelsene dette påførte prosjektet. Dermed konkluderte retten også med at Gråkjærs stans var uberettiget, ettersom Gråkjær ikke hadde noe berettiget krav mot FS. Fredrikstad Seafoods ble derfor også tilkjent erstatning for kostnader påført som følge av hevingen. Totalt ble Gråkjær dømt til å betale Fredrikstad Seafoods 60,9 MNOK, med tillegg av forsinkelsesrenter fra 2018.

Ankesaken ble ført over syv uker i Borgarting lagmannsrett. CMS Kluges team i lagmannsretten var advokatene Espen Nyland og Vegar Vatne.

Dommen illustrer funksjonsansvaret totalentreprenøren er pålagt etter NS 8407. Ansvaret for å sikre at kontraktsgjenstanden oppfyller krav i lov og forskrift, og er egnet for byggherrens formål, påhviler i utgangspunktet totalentreprenøren. Dersom totalentreprenørens tilbud bygger på konkrete løsninger som ikke oppfyller disse kravene, vil det dermed i utgangspunktet være et forhold totalentreprenøren må svare for selv.

Arkitekt ansvarlig for feil ved ikke å ha ivaretatt minstekrav til takhøyde (LE-2021-94217)

Eidsivating lagmannsrett avsa 23. desember 2021 dom i sak mellom Moelven Byggmodul Hjellum (entreprenør) («Moelven») og Sbg Byggprosjekt AS (arkitekt) («SBG») og Gjensidige Forsikring ASA.  Saken gjaldt krav om erstatning mot arkitekt som følge av prosjekteringsfeil.

CMS Kluge ved Håkon Fredriksen representerte Moelven i saken.

Kontrakten gjaldt bygging av nytt leilighetsbygg («BT2») i tilknytning til et eksisterende leilighetsbygg («BT1») i Lillebakken terrasse i Elverum. Moelven var totalentreprenør i prosjektet, og engasjerte SBG til å foreta arkitektprosjekteringen for det nye leilighetsbygget. Rådgivningskontrakten var basert på NS 8402.

Det nye leilighetsbygget BT2 ble prosjektert med parkeringskjeller. Inngangen til parkeringskjelleren i BT2 skulle gå gjennom eksisterende parkeringskjeller i BT1. BT1 og BT2 skulle ligge på samme høydenivå.

I perioden juni-august 2018 ble det avdekket at den planlagte prosjekteringen ville føre til høydeforskjell mellom byggene. Det ble foretatt nye innmålinger, og på grunnlag av dette utarbeidet SBG nye tegninger av parkeringskjelleren, hvor høydeforskjellen ble hensyntatt. For å løse høydeforskjellen i åpningen ble det tegnet inn en rampeløsning.

Grunnarbeidene startet deretter opp i oktober 2018, og i november startet fundamenteringsarbeidene. Mot slutten av november ble det påpekt at rampeløsningen utgjorde et problem fordi det ikke var noe «å gå på» med tanke på krav til takhøyde på porten for innkjøringen. Dette er av betydning fordi minstekravet til takhøyde må ivaretas, og for at større kjøretøy skulle ha tilgang til parkeringskjelleren. Løsningen i BT2 måtte derfor omprosjekteres, noe som førte til stans i arbeidene og deretter forsering for å ta inn tapt byggetid. Moelven fremmet erstatningskrav for merkostnader mot SBG og SBGs forsikringsselskap, Gjensidige.

Hovedspørsmålet var om det var grunnlag for å holde SBG ansvarlig fordi det ble begått en rådgivningsfeil i perioden etter at høydeforskjellen ble avdekket, da rampeløsningen ble tegnet inn. Lagmannsretten la til grunn at avgjørende var om SBGs utførelse av prosjekteringsoppdraget oppfylte de kvalitative krav som følger av profesjonsnormen angitt i NS 8402 pkt. 6.4 andre ledd. Innholdet i normen er at «rådgiveren skal dra omsorg for oppdragsgiverens interesser og utføre oppdraget i samsvar med kontrakten og god faglig standard.»

Lagmannsretten kom til at SBG ved rampeløsningen ikke ivaretok minstekravet til høyde, og det var SBGs ansvar å sikre at det ble ivaretatt. SBG anførte at det uansett ikke var grunnlag for ansvar, idet Moelven burde oppdaget feilen på tegningene. Det fikk de ikke medhold i. Lagmannsretten fant at ettersom det var SBGs ansvar å sørge for at minstekravet til høyde var ivaretatt, var det ikke relevant hvorvidt Moelven kunne eller burde ha oppdaget dette forholdet. På bakgrunn av dette var det grunnlag for ansvar.

Videre var det uenighet om Moelven hadde reklamert rettidig. SBG anførte at reklamasjonsfristen begynte å løpe allerede da Moelven mottok tegningene og 3D-modellen med rampeløsningen. Dette førte ikke frem. Retten mente ikke at Moelven burde oppdaget feilen på dette tidspunktet, da de ville ha måttet leid inn en arkitekt for å gå gjennom materialet for å kunne oppdage feilen. Det var derfor tilstrekkelig at det ble reklamert over forholdet da det ble avdekket at minstekravet ikke ble ivaretatt.

SBG hadde videre anført at erstatningen reduseres på grunn av uaktsom medvirkning fra Moelven for ikke å ha gjort tilstrekkelige undersøkelser av tegningene og modellen for rampeløsningen. Anførselen førte ikke frem. Prosjektering av åpningen mellom BT1 og BT2, herunder minstekravet til frihøyde, var SBGs ansvar. Moelven hadde heller ikke noen plikt til å foreta inngående undersøkelser av SBGs løsning, og hadde grunn til å regne med at høydekravet var hensyntatt i rampeløsningen.

Arkitektfirmaet ble derfor dømt til å betale erstatning for uaktsom rådgivning.

Dommen illustrerer rådgiveres ansvar for å sikre ivaretakelse av krav innenfor deres ansvarsområde, og at det i utgangspunktet ikke er medkontrahentens ansvar å kontrollere rådgiverens leveranse for eventuelle feil.

Byggherre ansvarlig for koronarelaterte hindringer i entrepriseprosjekt

Follo og Nordre Østfold tingrett avsa 9. desember 2021 dom i sak mellom entreprenør Boger Bygg AS og byggherre Indre Østfold kommune. Saken gjaldt sluttoppgjør i entreprisekontrakt. Hovedspørsmålet i saken var hvem av partene som måtte bære risikoen for merkostnader som følge av koronarelaterte hindringer.

Entreprisekontrakten gjaldt oppføring av Birkelund PU-bolig i Mysen. Kontrakten ble inngått 6. august 2019, og altså før pandemien brøt ut. Kontrakten var en totalentreprise basert på NS 8407. 

Arbeidene startet opp på byggeplass september 2019. Avtalt overtakelse var opprinnelig 1. juli 2020, men ble etter kort tid endret til 20. august 2020. Arbeidene ble ytterligere forsinket, og det endte med at faktisk overtakelse ble gjennomført 7. september 2020.

Selv om avtalt overtakelsesdato ikke var før 20. august 2020, hadde entreprenøren planlagt å ferdigstille arbeidene innen 6. juli 2020 (før sommerferien). Grunnet pandemien fikk entreprenøren utfordringer med å ferdigstille innen planlagt dato, og anførte at de måtte forsere byggearbeidene på grunn av koronapandemien og krevde betalt for merkostnader som følge av forsering, herunder for den del av forsinkelsen entreprenøren mente seg påført mellom planlagt ferdigstillelse og dagmulktsbelagt sluttfrist. Entreprenøren krevde dekket kostnaden ved det han hevdet var byggherrens urettmessige avslag på krav om fristforlengelse. Byggherren motsatte seg entreprenørens krav om dekning av merutgifter, og krevde på sin side dagmulkt for forsinket overtakelse.

Tingretten begynte med å ta stilling til om det var grunnlag for entreprenørens krav om merutgifter for forsering. Et vilkår for å ha rett til forseringskostnader, er at byggherren har avslått et berettiget krav om fristforlengelse, jf. NS 8407 pkt. 33.8. I henhold til NS 8407 pkt. 33.3, har entreprenøren krav på fristforlengelse ved force majeure. Partene var enige om at koronapandemien måtte regnes som et tilfelle av force majeure, men byggherren mente at det ikke var koronapandemien som hadde ført til forsinkelser for entreprenøren. Retten fant imidlertid at entreprenøren i liten grad var forsinket før koronapandemien, og kom også til at entreprenøren kunne kreve fristforlengelse for forsinkelse som ikke påvirket dagmulktsbelagt frist. Standpunktet ble begrunnet i at entreprenøren eier slakken, og at det derfor ikke kan oppstilles vilkår for fristforlengelse at det påvirker dagmulktsbelagte frister.

Punkt. 33.3 gir imidlertid ikke grunnlag for krav om vederlagsjustering for entreprenøren. Entreprenøren hadde derfor påberopt NS 8407 pkt. 15.2 som grunnlag for krav om vederlagsjustering. Denne gir entreprenøren rett til tillegg ved endring i lover, forskrifter eller andre myndighetspålegg som fører til at de avtalte krav til prosessen må endres. Entreprenøren anførte at myndighetspåleggene under pandemien påvirket prosjektet i en slik grad at det ga rett til vederlagsjustering. Byggherren anførte at NS 8407 pkt. 33.3 uttømmende regulerer forholdet mellom byggherren og entreprenøren ved force majeure, og at pkt. 15.2 derfor ikke kunne anvendes ved siden av denne bestemmelsen. Denne anførselen førte ikke frem.

Retten fant at myndighetspålegg som regler om karantene, antallsbegrensninger, og nedstengning av skole og barnehage hadde ført til endringer i prosessen på byggeplassen. Tingretten tok utgangspunkt i at det ikke er noe i ordlyden som er til hinder for at pkt. 15.2 og 33.3 kan anvendes ved siden av hverandre, og kom derfor til at bestemmelsen i pkt. 15.2 kan anvendes også i force majeure-tilfellene, dvs. at myndighetspålegg som er en konsekvens av force majeure (her koronapandemien) også kan gi grunnlag for fristforlengelse.

Med grunnlag i dette ville byggherren være ansvarlig for entreprenørens hindringer som skyldes myndighetspålegg knyttet til koronapandemien både etter pkt. 33.3 og 15.2, forutsatt at øvrige vilkår var oppfylt.

Tingretten gikk deretter videre til å gjøre en konkret vurdering av hvilke forsinkelser som hadde inntrådt i prosjektet. For å ha rett til fristforlengelse er det et vilkår at det er årsakssammenheng mellom forhold byggherren svarer for og forsinkelsene entreprenøren er påført. I dette tilfellet vil det si at det er en forutsetning for entreprenørens krav om fristforlengelse at hindringene skyldes forhold relatert til pandemien, jf. pkt. 33.3 og pkt. 15.2. Entreprenøren bærer bevisbyrden for sitt krav. Det innebærer at entreprenøren må påvise konkret hvilke arbeidsoperasjoner som ble påvirket av koronapandemien (byggherreforholdet). Tingretten bemerker videre at force majeure-tilfellene er særpreget, fordi verken entreprenøren eller byggherren kan forutse eller planlegge for situasjonen, noe som må få innvirkning på hvilken dokumentasjon som kreves, for eksempel sammenlignet med en såkalt «plunder og heft-situasjon» (hvor entreprenøren krever tilleggsvederlag for merarbeid som byggherrens forhold har påført entreprenøren).

I denne saken fant tingretten det sannsynliggjort at koronapandemien hadde ført til 40 dagers forsinkelse pga. force majeure, og 20 dager som skyldtes myndighetspålegg som følge av pandemien.

Videre krevde entreprenøren, som valgte å forsere da byggherren avviste kravet om fristforlengelse, å få dekket merkostnadene som følge av forseringen.

Det følger av NS 8407 pkt. 33.3 femte avsnitt at entreprenøren ikke kan kreve vederlagsjustering ved fristforlengelse som følge av force majeure. Med grunnlag i dette anførte byggherren at det ikke var grunnlag for å få dekket merkostnadene. Det fikk byggherren ikke medhold i.

Tingretten fant at denne bestemmelsen ikke utelukket at pkt. 33.8, som gir entreprenøren rett til å anse byggherrens uberettigede avslag om krav på fristforlengelse som et pålegg om forsering, kunne få anvendelse. Etter denne bestemmelsen sondres det ikke mellom fristforlengelse som følge av force majeure og andre forhold byggherren har risikoen for. Bestemmelsen i pkt. 33.8 var derfor anvendelig også der byggherren har avslått fristforlengelseskrav i en force majeure-situasjon. Entreprenøren kunne derfor få dekket merkostnadene i medhold av denne bestemmelsen.

Denne dommen illustrerer at koronapandemien kan utgjøre et force majeure-forhold som kan gi grunnlag for fristforlengelse, både for force majeure-hindringer og myndighetspålegg som er truffet som følge av pandemien. Det bemerkes imidlertid at tidspunktet for kontraktsinngåelsen vil være vesentlig for rettmessigheten av entreprenørens krav. For kontrakter inngått etter at pandemien brøt ut, vil vurderingen gjerne være en annen. I et slikt tilfelle vil man lettere kunne mene at entreprenøren måtte ta høyde for de leveringsutfordringene grunnet pandemien som på det aktuelle tidspunktet var kjent.

Dommen er anket til lagmannsretten.